Foto: Heidi Furre

Kjersti er et intervjuobjekt, hilsen Silje

Kjersti Wøien Håland om skriving, angst, kropp og tv-serien Lovleg.
17.12.2018 - 12:16

På vei til Oslobygda med Bergensbanen, bort fra Vestlandet og det mørke novemberregnet. Om 48 timer skal jeg møte Kjersti Wøien Håland. Toget nærmer seg Finse, sola skinner, kafévognen er full av øldrikkende mennesker, til tross for at klokka bare er 09.37. Jeg åpner Rasfare, Hålands nyeste utgivelse som kom på Flamme forlag i høst. Den begynner slik: «eg vaks opp under rasfare/berga hang over oss». Med ett går tankene til Høyanger, industribygden som på et vis forener oss begge. Kjersti vokste opp på Håland. Selv har jeg tilbragt mange helger og ferier i den lille bygdebyen hvor tåken henger tungt over fjellene og hvor aluminiumsverket spilte en essensiell rolle. Nå er bare dette tilbake: kirkegården hvor besteforeldrene mine ligger gravlagt. Det hvite huset i Kloumanns allé, hvor min mor vokste opp.

Den første gangen jeg hører om Kjersti Wøien Håland er nettopp på hjemplassen hennes. Etterpå drar jeg hjem til Bergen, finner diktsamlingene hennes og blir slått av ærligheten og intensiteten i diktene. Flere av dem inneholder kruttsterke linjer man får lyst til å tatovere i pannebrasken. Diktene beveger seg mellom komikk og desperasjon. Søndag formiddag møter jeg Kjersti på kaffebar på Majorstua, hun er litt pjusk forteller hun. Dagen før feiret hun 30-årsdagen i et gammelt kollektiv.

Du har akkurat fylt 30 år, og i høst klokket du inn din femte utgivelse med boksingelen Rasfare. Samtidig har du nettopp signert en ny sesong for Lovleg. Du har ikke akkurat ligget på latsiden siden debuten Kjersti er ein fiktiv person. Helsing Kjersti (2013). Betyr det at skuffen er full av materiale eller har du gode rutiner?

– Det er ingenting jeg liker så godt som å skrive. Det er ren egoisme og velbehag for min del. Jeg lærte ganske tidlig at en kreativ prosess ikke trenger å være så hellig. Å få en god flyt i skrivingen handler om å separere den delen som skriver og den som leser. At de har hver sin plass i prosessen. Jeg har en pågående indre debatt om det finnes noe som heter talent. Jeg skjønner at det finnes genier, som Mozart var for musikken, og at man som forfatter må inneha en viss språklighet, men det er ikke jakten på perfeksjon som tiltrekker meg. Jeg liker at det kan være umiddelbart og jeg er ikke så redd for å vise fram ting i prosess.

Hva slags konsekvenser får det for skrivingen din?

– I fjor hadde jeg for eksempel en diktkalender på Instagram hvor jeg skrev ett dikt for dagen i hele desember. Jeg la dem ut uredigerte og med skrivefeil. Noe var bra, og noe kunne vært bedre. Det var kjekt å få umiddelbar respons på tekstene. Generelt tror jeg positivitet og entusiasme er nøkkelen for å få ting gjort. I tillegg har jeg ikke så mange andre ting jeg driver med, da dyrker jeg denne ene tingen. Jeg er selvkritisk på mange områder, men kan oppleve skrivingen som et fristed. Dessuten er jeg nærmest allergisk mot forfattermyten.

Hva går en slik type allergi ut på?

– Av og til føles det som det finnes en type forfatter som er «riktig». De som grunner i fem år over sitt mesterverk og får tunnelsyn til siste punktum er satt. Det er ingenting galt med det. Det er beundringsverdig. Ofte skulle jeg ønske at jeg var litt mer sånn. Jeg får en del spørsmål om produktivitet og det er ikke rart, men av og til får jeg inntrykk av at en forfatter ikke skal produsere hyppig og i flere sjangre. At det ikke kan være bra, sant eller meningsfullt hvis det ikke har tatt lang tid og har gjort vondt. Jeg stopper alltid opp når ord som «talent» og «inspirasjon» dukker opp, fordi jeg ikke helt klarer å forstå hva det er. Litteraturen er opphøyd på sin måte, men jeg syns ikke at forfatterne selv må være det.

Heimstaddiktning handler ofte om det å lengte hjem gjennom skriften. Måtte du bort fra Høyanger for å skrive om hjemstedet ditt?

– Jeg så Høyanger med et annet blikk etter at jeg flyttet derfra. Du tenker jo ikke at det stedet du vokser opp er noe spesielt, særlig når du er tenåring. Men da jeg flyttet til Østlandet kjente jeg plutselig på en fascinasjon for naturen og historien til hjemstedet.

Av og til har jeg tenkt at ikke noe sted faller skodden så tett som i Høyanger. Spor av denne industribygden dukker opp både i Rasfare og i romanen Dommedøgn. Hva gjør Høyanger litterært produktivt for deg?

– Rasfare begynte som et konsept hvor ting raser og faller ned. Inspirasjonen kommer nok fra det å være oppvokst i et dramatisk og fascinerende landskap med trange daler og høye fjell. Det er vakkert, men samtidig innesperret når tåken ligger tett. Det er en skremmende idyll. Det er også et sted hvor natur og kultur blandes tett sammen. Bygden oppstod nærmest da det ble vedtatt at det skulle bli bygd fabrikk. Du ser det lett på gatekartet, hvor gatene er helt kvadratiske, og så ligger kaoset og ulmer i bakgrunnen, med fjellmassivet Stopelen som truer med å rase. Da står liksom hele sivilisasjonen for fall. Det blir en eksistensiell måte å leve på. Det sier noe om at du kan gjøre ting så ryddig og firkantet du bare vil, men plutselig kan noe skje som får alt til å rase.

Men dette raset har ikke bare en destruktiv effekt. I boken skriver du om «neste vedunderlege ras». Ligger det også noe oppbyggelig i det som raser sammen?

– Ja, og da tenker jeg på at de beste tingene kommer uforberedte på deg. I dag tar vi kanskje bort risikoen for å oppleve dette ved å sikre oss på alle kanter. For meg er boken like mye en svanesang til tyveårene. Den handler om at vi kanskje burde tåle å rase litt mer. I tjueårene føler man sterkt og handler stort, men når man blir eldre blir ting kanskje mer kontrollert.

Hva med Oslo da, hvor du bor nå? «Oslo er ein by sett saman av / kranar som skrapar / mot himmelen der oppe / eit oppussingsobjekt / av dimensjonar» (Kom og hent meg) Du forankrer ofte diktene dine i steder. Finner du noe inspirerende med Oslo?

– Jeg er blitt glad i Oslo fordi byen er i konstant bevegelse. Arkitekturen er en miks av alle mulige tider og en kan lese inn i bybildet at Norge aldri har vært noen stormakt i verden. Det er stygt og vakkert og alltid i endring.

Jeg opplever diktene dine som veldig «in yer face», nesten som poetiske bokseslag. Særlig når jeg leser Panikk!, hvor du beskriver panikkanfall. Du skriver konkret, hardt og brutalt om det sårbare. Disse motsetningene skaper en intensitet i språket. Er dette bevisst?

– Det er mest at det er min måte å se verden på. I Pixar-filmen Inside Out, som handler om følelser, er det en vakker scene på slutten hvor et minne blir farget både blått og gult – trist og glad. Vi har mange motstridende følelser samtidig. Man skal ikke være så allergisk mot følelser, men føle livet. Håndverksmessig er jeg også opptatt av å få med både det stygge og det vakre. For eksempel skriver jeg mye om plastposer selv om det er noe av det styggeste som finnes. Jeg er opptatt av det genuint stygge og hverdagslige, det å veie store ting mot små ting. Som leser treffer det meg mest når de store følelsene og temaene forankres i noe som er spesifikt, lite og hverdagslig. Jeg tror det handler om å plassere den emosjonelle virkeligheten inn i den konkrete virkeligheten. Vi separerer kanskje de to for mye. I diktene prøver jeg å lage en bro mellom den ytre verden og den indre. Samtidig bruker jeg kanskje et litt naivt og enkelt språk. Da liker jeg å la det balanseres mot det som er litt stygt. Det er dessuten ingen skam å le av et dikt. Humor er sterkt undervurdert.

Nå får du meg til å tenke på en scene i Panikk! hvor jeg-fortelleren får panikk på teater og skriver «eg kjem til å døy / på midterste rad / under ein dårleg musikal / med beinskjøre eldre / på kvar side». Og dessuten en linje som dette: «og når dei gravlegg meg, skal det óg vere sittande, så dei aldri kan påstå at eg / la meg flat / eller sto for noko som helst» ( Kom og hent meg). Ser du svart humor som en måte å mestre angsten på?

– Akkurat hendelsen i teateret er selvopplevd. Det er egentlig absurd at du sitter på teateret i en alder av 21 år og tror du skal dø. Panikkangst kan være ganske komisk, selv om det er alvorlig der og da. Mange tror at hvis du ler av noe, så tar du det ikke seriøst. Men sannheten er at latter ligger nært skriket. Serieskaper Dan Harmon viser til den aller første vitsen vi alle hører – nemlig den at noen holder foran øynene med hendene og roper «titt tei». Dette spiller på barnets største skrekk – nemlig at foreldrene skal bli borte, og derav lettelsen når øynene kommer til syne igjen. Latteren er dermed midt mellom et smil og et skrik. Komedie spiller på hele den menneskelige erfaringen og kan ikke fungere uten at det gjør litt vondt.

Fra det jeg vet om å vokse opp i Høyanger kan det være en tøff tone. Går jeg for langt hvis jeg påstår at denne tøffheten har satt spor i diktene dine?

– Det skinner nok gjennom at jeg er opptatt av at ting ikke skal være så pent og pyntelig. I Høyanger kunne det være en røff tone, folk kan ha litt attitude. Det skaper en spesiell stemning. Det var også en arena hvor det var greit for jenter å være like tøffe som gutter. Det gikk hardt for seg på idrettsbanen uansett hvem du var. Jeg er glad for at jeg kommer fra et lite sted der det ikke var så mye å gjøre, slik at jeg ble med på sportsarenaen. Det at jeg var ute og brukte kroppen på idrettsbanen, gjorde at det ble mindre fokus på utseende og overflate. Som forfatter er jeg opptatt av å bryte med forventningene til det å være jente og være 1,60 høy og ikke ha lov til å være sinna. Kvinner får kjeft for å skrive «barsellitteratur». Det er jo ikke noe som er mer eksistensielt og alien-aktig enn fødsel. Jeg synes det er viktig å ta tilbake både kroppen og kvalmen. Ikke som en hyllest til kvinnekroppen, den er ikke alltid så magisk, av og til er det både blod og gørr.

Den pubertale kroppen og kvalmen spiller også en rolle i Lovleg – NRK-P3-serien med tenåringen Gunnhild som flytter på hybel fra Høyanger til Sandane i hovedrollen. Selve fortellermåten er i tradisjonen etter Skam. Hvordan gikk du fram for å finne en original vri på det etablerte konseptet?

– Det er en annen visuell stil og tone, og andre type karakterer. Noen har pekt på at Gunnhild-karakteren er så rar, mens andre har sagt de kjenner seg igjen. Dagens generasjon unge er ambisiøse, empatiske og reflekterte. Jeg er opptatt av å vise at det er lov å vakle, lov å gjøre feil, og at du fortsatt er okey. Da er det klart at ting blir satt på spissen. Dette er jo konstruerte historier, jeg er mer opptatt av at ting føles ekte enn at de er det på overflaten. Utgangspunktet for serien var at jeg hadde lyst til å lage noe fra en hybelarena hvor det ikke er noen som står over skulderen din. Jeg hadde også lyst til å portrettere ungdom i distriktet, og vise at det er kult å bo på Sandane, det er et slags ungdomsparadis fordi det er så mange hybelboere der. Men det er ikke et statement om Bygde-Norge. Det er mer et format for å fortelle en historie.

Hva slags research gjorde du for å skape en realistisk fortelling om det å bo på hybel på Vestlandet i dag?

– Jeg sliter litt med ordet realisme, da jeg ikke helt forstår hva det betyr. Virkeligheten virker ikke realistisk for meg. Jeg er opptatt av emosjonell sannhet. At ting kjennes ekte. Det er det jeg mener er fortellingers rolle. Så jeg lette etter hva slags fortelling som kunne gi ungdom noe de trengte. Jeg gjorde research-intervjuer med ungdom både på Vestlandet og Østlandet og besøkte Sandane, dykket ned i data og statistikk blant annet.

Hva liker du best med å lage dramaserie kontra det å skrive poesi?

– Samarbeidet med andre. Det er en voldsom frihet i formatet og kjekt å kunne fortelle ting også gjennom for eksempel mobilnotater. Det var en engasjert og leken stemning i hele produksjonen. Vi var en gjeng som tenkte likt om hvordan vi ville jobbe. Vi hadde hårete ambisjoner om å få til ting som var både morsomt, trist og poetisk. I en dramaserie skal ting fortelles mer gjennom handling, så en må skrive annerledes. Det kan også virke frigjørende at en har flere rammer å forholde seg til. Noen ganger fører rammer til mer kreativitet fordi en ikke blir nummen av alle mulighetene.

Men å gi ut bok kan også være kollektivt, særlig hvis man ikke tror på forfattermyten om det ensomme geni. Hva har din egen redaktør betydd for utviklingen din som forfatter?

– Det betyr mye for meg å jobbe med Nils-Øivind (Haagensen). Det kan vel egentlig kokes ned til at han forstår tekstene mine selv når de er uferdige, at han forstår hvordan jeg tenker og at han er støttende på et generelt plan. Det var et viktig øyeblikk i mitt liv da Nils plukket opp det første manuset mitt og leste det.

Dette manuset ble til debuten din Kjersti er ein fiktiv person. Helsing Kjersti (2013). Var det et retorisk spark til virkelighetslitteraturen?

– Det var definitivt å stille spørsmål om hvor interessant det biografiske jeg-et er som tema. Samtidig var det ironisk fordi jeg selv skrev tett på eget følelsesliv. Det var også en kommentar til at uansett hvor biografisk ditt litterære jeg er, så er det aldri helt sant siden det filtreres gjennom ditt syn og dine minner. Jeg er litt lei av antagelsen om at alt er så biografisk hele tiden og vil slå et slag for at forfattere fortsatt kan finne på det de skriver om. Det er ingenting galt med å skrive tett på egen virkelighet, men jeg elsker fiksjon. Jeg elsker løgn om sannhet. Jeg trenger ikke vite at noe er selvopplevd for å synes det er interessant. En bi-effekt av trenden med virkelighetslitteratur er at man plutselig må ta høyde for at folk leser det en skriver biografisk – selv når det ikke uttalt er det. Jeg er redd det kan føre til en form for selvsensur fra forfattere som ikke ønsker å linkes direkte med det de skriver. Dette er ikke et nytt fenomen, skal sies, men det har blitt tydelig de siste årene.

Dikt får ikke alltid den oppmerksomheten sjangeren fortjener. Hvordan har det vært å nå ut på skjerm til seere kontra det å utgi i papirformat?

– Det er selvsagt fint å kunne se at det en skriver har et publikum. Det er ikke alltid en vet hvor mange som har lest poesien, det er lettere med tv-serie. Men når alt kommer til alt så er det like stas når noen har lest eller sett det en har gjort og sier at de kjenner seg igjen eller føler seg sett eller bare lo, gråt eller ble sinte. I det siste har jeg tenkte mye på hva kunstens plass skal være i samfunnet. Jeg går fram og tilbake på hva den skal være, men jeg mener iallfall at den skal speile en emosjonell virkelighet tilbake til publikum, som de enten kjenner seg igjen i eller får større forståelse for, avslutter Kjersti.

Vi må ta farvel i novemberkulden. Kjersti har hastverk og skal rydde ut restene fra bursdagsfesten i et vennekollektiv. Senere denne søndagen skal hun lese dikt på Det andre teateret. Selv piler jeg ned mot mylderet på Oslo S. Tilbake til Vestlandet, til fjordene og fjellet. På perrongen, midt i folkehavet, tenker jeg på en linje fra Kom og hent meg: «Alle som går forbi, gruar seg til noko».