Alvorets komiske fundament

 – Gratulerer med å bli årets kritiker, Morgenbladet- og Vinduet-skribent (og tidligere BLA-redaktør) Live Lundh! Det var også en glede for meg, som satsa to øl på at du skulle stikke av med seieren i år. Men la oss sette i gang – hva betyr tøys og tull for deg?

– Jeg kommer fra en familie som er veldig alvorlig, og veldig tøysete og tullete. Både faren og farfaren min var prester. Pappa tar virkelig eksistensen på største alvor, men samtidig var hver preken som et stand-up-show. Og jeg møter fortsatt mennesker som kjente min farfar, som jeg aldri har møtt. De forteller historier om at han dansa på bordet, og at folk måtte bli henta av ambulanse fordi de lo så mye. Jeg tror at det ligger veldig dypt i meg at tøys og tull er grunnleggende for å kunne ta ting seriøst. Det merker man jo i litteraturen også.

 – Hvordan da?

– Den mest slitesterke litteraturen er jo morsom, det er Cervantes, Kafka og så videre. Du kommer ikke langt uten å kunne le av deg selv. Og jeg tenker at kritikken har potensialet til å være den morsomste av alle sjangere. Kritikeren som figur er så grunnleggende komisk i sitt vesen, det er noe latterlig med smaksdommeren, eksperten, som liksom skal komme inn og vurdere noe. Det komiske ved denne figuren ser man i mange filmer – for eksempel matkritikerne i Ratatouille eller Mystic Pizza. Han eller hun kommer inn med mye kunnskap, og opplever helt andre ting enn hva vanlige folk gjør. Kritikeren prøver å avdekke tilværelsens store sannheter, men er også en helt vanlig person som ikke vet noe som helst. Da blir jo spørsmålet: Syr de keiserens nye klær, eller avslører de at han er naken?

– Kan du utdype?

– For et par år siden leste jeg Willy Dahls kritikker i samling. Det som slo meg da, var at han så ofte kom med påstander som bare var halvveis sanne. Han kunne overdrive hva en forfatter gjorde, og konsekvensene av det, noe voldsomt. Det blir selvsagt en forvrengning av virkeligheten, men han fikk også fram noe sant, som ikke kunne blitt formidlet uten disse overdrivelsene. Tull og tøys kan hjelpe kritikeren å få sagt noe man ikke får sagt, hvis man skal være helt seriøs. Så kanskje det er bedre om alle bare godtar at kritikken er urettferdig, og et uttrykk for et subjektivt perspektiv som prøver å gi verket et videre liv.

– Jeg tenker på den uttalelsen din i BLA for noen år siden, som også ble trukket frem av Årets kritiker-juryen. At «vi trenger mindre plikt, mindre avmålthet og frykt, mindre unnvikelse og mindre kjedsomhet». Føler du at det gjelder fortsatt? At det er for mye plikt i den litterære samtalen?

– Jeg føler fortsatt at det er en del plikt, ja. Men jeg lurer på om, eller jeg håper at vi nå befinner oss i en epoke etter virkelighetslitteratur-debatten, og at det er frigjørende for hele feltet. At man kanskje kan begynne å være litt kreativ igjen, og snakke om fenomener som ikke allerede er formulert tusen ganger.

– Men opplever du selv mye plikt? At du som kritiker har ansvar på vegne av litteraturen som institusjon? Eller føler du deg helt fri når du skriver kritikk?

– Selv om jeg sa at kritikken må være urettferdig, føler jeg likefullt et ansvar overfor forfatterne. Min første forpliktelse er ikke overfor dem, selvsagt, men hvis en forfatter har skrevet en litt dårlig bok, er det heller ikke sånn at de har begått en forbrytelse mot litteraturen. Det er jo komisk om kritikken tar seg selv så alvorlig. Vi er jo ikke en domstol. Hvis både kritikeren og forfatteren kan ta det hele litt mindre alvorlig, litt mindre personlig, da ville det vel vært gøyere for alle.

– At du selv er personlig i tekstene dine, blir av juryen trukket frem som et av dine kjennetegn – blant annet at du skriver «en resonnerende, åpen og drøftende kritikk» der du «ofte bruker det personlige jeg-et aktivt». Hva tenker du om den merkelappen?

– Jeg ble litt overrasket over at det personlige ble så sterkt betonet. For meg handler bruken av «jeg» og egne erfaringer om at det er fint å vise hvor en tanke har oppstått. Det er egentlig bare på sin plass å vise hvor noe stammer fra, særlig hvis en samtale med en venn eller en annen spesifikk situasjon, har påvirka lesningen i en eller annen retning. Det handler jo nettopp ikke om meg, men hvordan ideen ble født.

Det personlige stammer nok også fra de to kritikerne som har påvirket meg mest. Den ene er Liv Riiser, som jeg nevnte i takketalen min. Jeg begynte å lese hennes tekster i Vårt Land som veldig ung, og da jeg var 19 år tok hun meg under sine vinger og ga meg muligheten til å skrive i avisen. Hun skrev personlig – ikke som i at hun utleverte noe om seg selv, men hun hadde en veldig tydelig stemme. Den andre er Kaja Schjerven-Mollerin, som jeg tror har vært kjempeviktig for kritikere på vår alder. Hun er liksom den kloke storesøstera.

Også hun er personlig uten å være privat. Hun gir heller uttrykk for å være interessert i hvordan tenkning skjer. Hun unngår å fremstå suveren, samtidig som hun har en medmenneskelig autoritet og er sannferdig overfor sin estetiske opplevelse.

Det er nettopp derfor, på grunn av dette spennet, at jeg synes kritikken er en så spesiell og viktig sjanger. Det finnes noen rammer for refleksjon i denne brytningen mellom subjektivitet og verk, mellom det som foregår inni deg og det som ligger utenfor deg. Det gir et helt annet spillerom enn andre subjektive avissjangre, som kommentarer eller kronikker. Meningsjournalistikken er en sjanger i voldsom vekst, vi ser mer og mer av det, kommentarer og kronikker går veldig bra på nett. Men den preges av en subjektivitet som er litt ... flink. Den er liksom ikke så morsom og fri.

– Meningsjournalistikken, særlig den tabloide, er vel også ofte personfokusert, i motsetning til – i det minste idealet for – kritikken. For å være litt tabloid selv, er det liksom tekster om hvor farlig Trump er, og hvor dum den og den Ap-politikeren er.

– Og vi er alle helt med på disse forestillingene, men egentlig blir det ganske meningsløst, for det er litt sånn «bravo, du har også innsett at Trump er dårlig». Egentlig er tekstene bare med på å reprodusere det vi alle allerede snakker om. Derfor er det flott at kritikken har en plass i journalistikken, for det er viktig å verne om andre måter å tenke på, som kan fungere som en motgift til tendenser i offentligheten. Alle er jo enige om at vi må være bekymret for utviklingen i den offentlige debatten, at vi ikke vil ha en mer polarisert samtale. Likevel klarer ikke journalistikken å motvirke det, den bare kaster seg på.

Her føler jeg at kritikken er et frirom. Jeg er veldig glad for at jeg ikke presses inn i en slik form, hvor jeg bare skal dyrke den tendensen. Jeg føler meg veldig heldig som får lov til å oppholde meg akkurat der. Da er det meningsfullt å kunne bruke kritikken til å rette blikket et annet sted. Ikke som en distraksjon, men fordi det som ligger utenfor det umiddelbart dagsaktuelle, også er sant og relevant. Litteraturen og forfatterne har en annen mulighet og annet rom, enn det vi som jobber i pressen har. 

– Det er noe kvalitativt annerledes med kritikken, enn det andre som ellers står i avisen?

– Det kan være det, hvis man rendyrker den særegne rollen som kritikken har: At det mest vesentlige er at teksten handler om en forpliktelse til noe – et verk – utenfor deg selv. Jeg tror jeg har lært mye av å skrive kritikk, rent personlig. Jeg har øvd meg på å balansere mellom hva som er min opplevelse, og hva som ligger i verket. Hva er det som er identifikasjon, og hva er det som faktisk finnes i teksten? Hva er det som aktiveres i meg av frykt og forakt? Hva er det som er forførende for meg? Hva er uttrykk for forfengelighet? Alle ting som starter på F, tydeligvis! Jeg tror at det å skille mellom hva som er en selv, og hva som finnes der ute, er noe av det viktigste vi holder på med som mennesker. Og hvis offentligheten skal være et tenkende sted, så må man ha med seg den øvelsen. Kanskje kan kritikken overføre den impulsen til andre sjangre. At hvis du som avisleser leser noen artikler, et par kommentarer og noen anmeldelser, vil også kritikkens reflekterende modus være med på å forme deg.

– Vil du si at du ble kritiker like mye av interessen for spørsmålet «hvordan kan jeg sette ord på mitt møte med denne boken?» som «hvordan kan jeg påstå at denne boken er god eller dårlig?»?

– Jeg tenker at hvorvidt boka er god eller dårlig, avsløres som en del av opplevelsen. Om du merker i selve leseopplevelsen at noe skurrer for deg, da må du adressere det. Hvorfor skurret det? I den ignatianske tradisjonen, en kristen åndelig tradisjon som jeg holdt et foredrag om på Kritikerseminaret i 2023, finnes det en øvelse som heter eksamen. Øvelsen går ut på at du hver kveld spør deg selv hva som var bra, og hva som var dårlig i løpet av dagen. Ikke for å være dømmende, men for å finne ut: hvor skurret det for meg i dag? Hvor var det gode? Hvor var gleden? Og kanskje er kritikken også litt sånn.

– Slik jeg husker innlegget ditt, handlet mye om nettopp å skille.

– Å skille det ene fra det andre, er egentlig en måte å bli mer bevisst på. I jungiansk psykologi, for eksempel, er det å skille et sentralt prinsipp – man skal plukke ting fra hverandre, for å bli bevisst hva som egentlig foregår. Det er mye snakk om oppmerksomhetsøkonomi om dagen, selve begrepet har satt seg i kjernen av den offentlige debatten. Det er en riktig diagnose, og det er nødvendig at vi snakker om det, men motgiften er ikke å gjenta «åh, vi har et oppmerksomhetsproblem, vi har et oppmerksomhetsproblem, vi har et oppmerksomhetsproblem». Motgiften er å se på verden med et tydelig blikk. Å rette oppmerksomheten mot detaljene. Å være i en prosess hvor man blir mer og mer bevisst hva det er som egentlig foregår. Og den gode nyheten er at oppmerksomhet er tilgjengelig for alle. Vi kan være bekymret for alt mulig, kunstig intelligens og papirbokas forvitringer, men det er jo faktisk bare å sette seg ned og tenke. Og da kan det å gå gjennom dagen, være et fint sted å begynne. Hva var bra, hva var dårlig. Kritikken er egentlig den samme øvelsen, bare i en større og ikke fullt så personlig skala. Det blir heller en måte vi reflekterer om hvor egen kultur på.

– Kritikkens oppgave er altså nettopp å feste blikket? Vise frem hva som er viktig, hva som er verdt å bruke tid på, hva som er verdt å skrive om – selv om utgangspunktet «bare» er et påfunn, noe som er kokt i hop av for eksempel en 37-åring på Hadeland?

 – Ja, og det er kanskje der tøys og tull kommer inn. At tøys og tull må til for ikke å ta de premissene så seriøst, for at vi skal kunne le av premissene for om vi skal ha iPad eller ikke ha iPad i skolen, for å ta et eksempel. Og så, etter å ha tøyset og tullet, blir man genuin. Det er ingen ironi i dette, det bare en inngang til det man synes er vesentlig.

Dermed henger det også sammen med plikt. Om man føler seg forpliktet til å forholde seg til det etablerte problemkomplekset, går man glipp av det som egentlig er viktig for en selv – og det som sannsynligvis også er viktig for andre. De forfatterne og kunstnerne som jeg synes er mest interessante, er de som forholder seg til noe annet enn det som allerede er gjennomanalysert. At de ikke bare sier det alle sier, med litt andre ord.

– Og der er det en viss sammenheng mellom tull og kunst, i det man kan kalle det formålsløse. At det finnes en frihet der.

– Det handler om kunstens frihet, men også kritikkens frihet – at kritikken må være fri fra kunstverket. Slik kan man tulle og tøyse med kunsten, med forfatterne, med bokbransjen, med oss selv og med Gud.