Ingenting

Bøker er et problem. Det er bare du som har glemt det. Du er et moderne menneske med andre problemer: Du slites mellom mobilskjermen og dataskjermen, du er ofte online og dermed fremstår bøkene for deg som en lise, noe høyverdig, sart og vakkert. Men en gang i tiden var bøkene, og da særlig romanene, den store tidstyven. Unge mennesker satt med nesene i romanene mens livet passerte forbi, og foreldre og andre autoriteter bekymret seg, okket seg og skrev advarsler som det helt sikkert var noe i. I anledning det nye året og den første utgaven av BLA i 2021 vil jeg anbefale deg å ta et skritt tilbake. Ikke kjøp en ny bok riktig enda. Ikke lån noe nytt på biblioteket. Ta heller en tur ut i den såkalte naturen, gjerne før soloppgang, som jo slettes ikke er vanskelig nå i vinterhalvåret.  Reflekter over egen lesing: Er også du, slik jeg er det, et bytte for den hektiske, kompenserende lesingen?

Når du leser for å holde deg oppdatert på noe i den ytre verden, enten det er litterære trender, den antikke kanon, ny dansk poesi eller noe annet, glemmer du å oppdatere deg innover. Og glemmer du det, blir tilværelsen mer lidelsesfull enn nødvendig.

Det siste du trenger nå er enda en bokanbefaling. For bøkene hoper seg opp. Uåpnede og halvleste bøker samler seg i bunker på nattbordet. Det ligger bøker på skjenken i stuen. Det ligger bøker ved speilet ute ved kommoden. Det er bøker på gulvet, bøker i sengen. Det ligger en bok i trappen.

Du fører lister over bøker du gjerne skulle fått lest: Du skulle så gjerne ha lært deg tysk, du skulle ha fullført Snorres Kongesagaer og kommet deg gjennom årstidskvartetten til Ali Smith. Vekten fra de uleste bøkene overvelder deg. Listen blir stadig lenger og du har havnet bakpå og lesingen blir desperat og overfladisk. Du søker frihet i lesingen uten å oppdage at det er i lesingen du mister den.

Du er som den gamle bakeren i Inger Hagerups dikt:

«Det bor en gammel baker

På en bitte liten øy

Han er så lei av kaker

Og krem og syltetøy

Men han må sitte likevel

Og spise sine kaker selv

For han bor helt alene

På en bitte liten øy»

Kakene og kremen og syltetøyet er alle bøkene og pdf’ene du omgir deg med, og i tredje og siste strofe sitter du død. Du faller ikke død om, men sitter ­– slik det er passende for en gammel baker på en bitte liten øy – i en haug av wienerbrød. Andre strofe i diktet er grusom i skildringen av bakerens handlingslammelse og avhengighet: Han sitter og gråter i sitt varme bakeri. Det søte i kremen og syltetøyet matcher lettheten i rimene og den lakoniske og smått morbide humoren gjør diktet nesten uutholdelig i sin ensomhet: «For ingen kunder går i land/ Og han bor helt alene/ På en bitte liten øy»

Og der gikk jeg i fellen og kom med en anbefaling allikevel: Inger Hagerup. Så rart. 1950.

Vi er så fucked.

BLA 1/2021.