Det essensielle, underernærte rommet i norsk offentlighet

Da Kulturrådet i fjor lanserte en ny støtteordning for tidsskrifter og kritikk, var hensikten å skape et sterkere og tryggere fundament for tidsskriftene, som stort sett er økonomiske tapsprosjekter. Den nye ordningen var varsla som en stor satsning, men for mange av tidsskriftene førte ikke desembers tildelinger med seg særlig større økonomisk handlekraft. Hva skjedde?

Jeg tror man bør se på denne satsningen i et litt større perspektiv. For bare noen få år siden, var ikke kritikk noen opplagt eller tydelig del av Kulturrådets portefølje. Men i takt med endringene i mediebransjen innser stadig flere at det er et kulturpolitisk ansvar å sikre at kunst og kultur blir diskutert i en felles offentlighet.

I 2016 hadde Kulturrådets årskonferanse kritikk som tema og det kom en egen forsøksordning for kritikk. Utredningen Kulturtidsskriftene fra 2018, bestilt av Kulturrådet, påpeker underfinansieringen (som er forverret siden forrige undersøkelse i 2005) og argumenterer for at feltet behøver et sterkere og tryggere fundament. Det er en sammenheng mellom tidsskriftene og kritikken, både når det gjelder rollen de skal fylle i dagens medievirkelighet, og når det gjelder situasjonen disse områdene står i. Denne sammenhengen er et av de sentrale premissene i den nye ordningen, og jeg tror det er viktig at koblingen er etablert av en såpass sentral aktør som det rådet er.

De siste par årene har Kulturrådet prioritert å vise frem behovet for en styrket økonomi rundt tidsskrift og kritikk, blant annet i det politiske arbeidet rundt statsbudsjettet. Kanskje ble den nye ordningen utlyst på en for ambisiøs måte, ettersom den skapte forventninger i feltet om en økt statlig tildeling som ikke enda har kommet. På den annen side legger Kulturrådet stort press på seg selv når det formulerer seg på denne måten. I og med den nye ordningen har rådet nå en stor forpliktelse til å jobbe dedikert over tid for å løfte tidsskriftene og kritikken. Det initiativet er jeg glad for, og jeg håper feltet fortsetter både med å stille krav til, og å slutte opp om, initiativet.

Samtidig som bevilgningene ikke økte betraktelig, ble det også fra Kulturrådets side stilt nye krav til å honorere etter Kritikerlagets gjeldende satser – noe tidsskriftene selvsagt ønsker, men som uten større bevilgninger er vanskelig å overholde i praksis. Med andre ord havner vi i en lei skvis. Når støtteordningene på samme tid fordrer større utgifter og ikke inngir mer støtte, hvordan skal tidsskriftene klare seg?

De fleste som har hatt en redaktørrolle i utgivelser med trang økonomi har kjent på konflikten mellom det å lage et minstemål av innhold – av høy kvalitet – og samtidig gi gode nok vilkår til alle som bidrar med faglig og kunstnerisk innhold. Mang en kritiker og skribent har kjent på de samme spørsmålene. Man er nødt til å kreve et minimum av honorar for arbeidet, men samtidig kjenner man på ansvaret for at ens fagområde skal få noen offentlig diskusjon i det hele tatt.

Jeg mener at de nye retningslinjene i ordningen gjør det tydelig at enkeltmenneskene må ha stor vekt i dette dilemmaet: Kulturrådet tildeler midler til det frie feltet, og skal fronte betydningen av å sikre at norske kunstnere, skribenter og kritikere har vilkår som gjør det mulig å være profesjonell i disse feltene.

Men så må man selvfølgelig utøve skjønn. En streng tolkning av retningslinjene ville denne gangen ha medført å gi mye midler til noen få aktører i feltet. Utvalget prioriterte i stedet å etterstrebe et fortsatt mangfold blant tidsskriftene, gi stabilitet til etablerte tidsskrifter og dessuten gi plass for nykommere. Det sier seg selv at det ikke kan stilles like strenge krav til et tidsskrift med liten økonomi som til et tidsskrift med store tilskudd. Men når retningslinjene står som de gjør, fungerer de som en viktig påminnelse om at søkere må vise en bevisst holdning til dilemmaet, og gjerne reflektere omkring hvordan man kan bidra til at de som leverer innhold er høyere prioritert enn tilfellet kanskje har vært over tid.

Fra regjeringas side legges det opp til at kulturen i større grad skal driftes på private midler, at den skal lære av idrett og næringsliv. Er dette forenelig med et fritt og mangfoldig kulturliv?

Dette spørsmålet er komplekst å svare på, fordi begreper som «fri» og «mangfoldig» blir brukt på ulike måter avhengig av hvilket ideologisk ståsted man snakker fra – og fordi det kommer an på hvordan man tenker seg at privat finansiering innrettes. Så vidt jeg kan forstå, vil det for mangfoldets del i uoverskuelig fremtid være bruk for en overordnet kulturpolitikk som både har økonomi og faglighet til å sikre at dette mangfoldet eksisterer.

Mye kunst streber også etter en uavhengighet som kan være vanskelig å oppnå dersom markedskreftene skal være en påle i finansieringen. En slik uavhengighet kan være vanskelig å oppnå dersom eventuelle eierforhold ikke står på tilstrekkelig avstand. Tidsskrifter og kritikk er fundert i redaksjonelt uavhengige ståsteder; hverken gravende journalistikk eller kritikk kan ha økonomisk vinning som mål. Begge områder virker i en offentlighet som er preget av stadig mer betalt innhold, hvor betalingsviljen for å selge meninger er høy og hvor kritikken spesielt til tider har blitt nedskalert ut fra argumentasjon om antall klikk.

Kulturpolitikken bør jobbe for å unngå at innholdsmarkedsføring gjør rommet for fri meningsutveksling mindre. Det er en av grunnene til at jeg mener at det er en offentlig oppgave å sikre tidsskriftene redaksjonell uavhengighet og økonomi.

Det man satser på, anser man som viktig. Hvilken nytte har vi av at kulturtidsskriftene består?

Her har jeg lyst til å sitere fra en kronikk jeg skrev sammen med kritiker Sindre Hovdenakk i forbindelse med at Kulturtidsskriftene ble utgitt, og som for min del er et slags credo når det kommer til tidsskriftenes betydning, og behovet for virkemidler for å sikre at de ikke bare består, men også får rom til å innta posisjonen jeg mener de bør ha i norsk kulturliv:

«Tidsskriftene fyller et essensielt rom i den norske medieoffentligheten. Som samtalerom for sterke og marginale stemmer, supplerer tidsskriftene dagspressen. Langsomhet og grundighet er tidsskriftets egenart; en helt nødvendig motvekt til et ellers oppjaget mediebilde. Tidsskriftenes mange, små redaksjonsmiljøer bidrar til strukturell maktspredning. Og tidsskriftene gir en rekke ulike kontekster for kritikk å virke i. […] Kritikk fyller en større del av tidsskriftene enn før. Det viser at tidsskriftene tar ansvar der hvor dagsmediene kommer til kort. Samtidig har de beholdt, som utredningen formulerer det, funksjonen som «planteskole» for nye kritikere og skribenter. […] I vårt innspill til arbeidet med en ny kulturmelding ønsket vi at det tenkes større og mer demokratisk for å gjøre kunst til en viktigere del av samfunnsdebatten, og at man i en kulturmelding ser at diskusjonene omkring kunst er en viktig del av dette. Vi er sikre på at et løft av både kritikken og tidsskriftene — blant annet gjennom å styrke tidsskriftordningen — vil gagne norsk kulturpolitikk som helhet.»

BLA 1/20