En blomsterhage i gjendiktning

April viser seg fra sin vondeste side den dagen vi har avtalt å møte forfatter og gjendikter Ingvild Burkey. Det sludder, blåser, men innen vi ankommer Botanisk hage, er kastene av snø forbi, byttet ut med antydninger til sol tross den sure vinden. Hagen er Burkeys forslag: Hun har nylig gjendiktet nobelprisvinner Louise Glücks Vill iris, og vi vil prate med henne om å oversette blomster.

– Da Oktober spurte om jeg kunne tenke meg å gjendikte The Wild Iris, som jeg da ikke kjente til, fikk jeg først en følelse av ærefrykt – det er ikke hver dag jeg bes om å gjendikte en nobelprisvinner – men også fordi navnet Glück i amerikanske poesikretser er forbundet med stor respekt. Så fikk jeg tilsendt hennes Poems 1962 - 2012, og da jeg slo opp på The Wild Iris og leste de første to strofene i titteldiktet, var det ingen vei tilbake. En diktsamling som begynner med: «At the end of my suffering / there was a door» – det hørtes veldig håpefullt ut.

Den uerstattelige stemmen

Vill iris er et villnis av en bok: Flere stemmer snakker i diktene, fra blomster og planter til mennesker og videre til en guddom. Vi spør om hvordan det har vært å navigere blant disse stemmene, og mellom norsk og engelsk.

– Da jeg bega meg inn i boken, og ikke minst inn i forsøket på å omforme dette verket til norsk, opplevde jeg underveis mye frustrasjon. Det engelske språket er så rikt på nyanser. Det er et språk med et stort tilfang av ord, hentet fra mange språk. Norsk er mer begrenset i mulighetene. Det tok meg også tid å like diktsamlingen, det innrømmer jeg gjerne. Men etter å ha jobbet meg gjennom diktene, og strevd med å omdanne dem til norsk – og ikke minst etter å ha lest dem så mange ganger – fikk jeg en veldig begeistring for boken.

– Hvordan går du fram når du gjendikter?

– Det er alltid denne vanskeligheten med å finne en balanse, spesielt når du gjendikter poesi, mellom meningsinnhold og form. Formen, melodien, rytmen, metrikken, selve det estetiske ved ordvalget skal med, samtidig som du skal få med meningen. Særlig er det vanskelig med en poet som Glück, som legger stor vekt på presisjon i arbeidene sine. Jeg har prøvd i den grad det er mulig å beholde begge deler.

– I tillegg til presis, oppleves Vill iris som knapp, eller minimalistisk?

– En stor glede jeg oppdaget gjennom denne oversettelsen, var å lese Glücks essayistikk. I American Originality: Essays on Poetry skriver hun utrolig innsiktsfullt og generøst om en rekke nålevende, fortrinnsvis yngre poeter i USA. Hun gir lesninger av andre, men boka rommer også noen kritiske essays som tar for seg amerikansk poesi som helhet. Hun har blant annet et strålende og ganske krast, kritisk essay hun kaller «Erzats Thought», hvor du kan lære mye om hennes egen poetikk ved å lese hennes kritikk av tendenser i amerikansk samtidslyrikk, sier Burkey.

– Det blir åpenbart at hun legger stor vekt på den individuelle og nærmest uerstattelige personlige stemmen. Denne korresponderer ikke nødvendigvis med forfatterens person, men selve dette at en stemme manifesterer en tanke, en bevissthet, til og med en sjel – hun er en av få samtidspoeter som ikke er redd for å bruke ordet sjel. Det går tydelig frem av poetene hun velger å presentere, at hun har en forkjærlighet for den hele, meningsbærende setningen, fremfor ellipser, lakuner og brudd. At hun legger så stor vekt på stemmen, blir selvfølgelig en utfordring når du skal gjendikte: Å klare å treffe det riktige leiet, både stilleiet og stemmeleiet.

Så usynlig som mulig

Disse utfordringene går til kjernen av oversetterens arbeid. Det dreier seg om graden av tilstedeværelse, i hvor stor grad gjendikteren – som i dette tilfellet også er forfatter – skal være synlig i teksten, som stemme. Vi spør Burkey, som tidligere har oversatt både Karl Ove Knausgård og Per Petterson til engelsk, men kun smått og privat til norsk, om dette?

– For meg er det en stor kontrast mellom rollene som forfatter og som gjendikter. De aller fleste forfattere har et ønske om å ha en egen, umiskjennelig stemme, eller stil: at man skal kunne lese en setning og umiddelbart kjenne igjen forfatteren. Men som oversetter er mitt ideal å være så usynlig som mulig. Det jeg søker i en gjendiktning, om det er prosa og Knausgård eller Glück og poesi, er at det skal høres ut som og være som om du leser forfatteren – bare på et annet språk. I det du opplever at dette er en oversettelse, er det som regel noe som skurrer.

– Når man snakker om begrepet «gjendiktning» er det ofte for å påpeke at det er vanskelig å oversette poesi direkte. Det blir en ny stemme uansett?

– Det er klart. Jeg har sagt en del om at engelsk er så rikt, men «gjendiktning» er et fantastisk norsk ord, som ikke finnes på engelsk. Det er nettopp det det er snakk om. Du må ta opp i deg stemmen, og samtidig gi den et nytt uttrykk. Det er som om du har et musikkstykke som er skrevet for piano, og du bare kan spille fiolin. Du har ikke noe valg som oversetter: Du skal oversette til norsk. Det er det instrumentet du må bruke. Da vil det nødvendigvis bli en annen klang, samtidig som du må etterstrebe å bevare den opprinnelige melodien, rytmen, akkordene. Så er spørsmålet hvilket instrument jeg har spilt på … ikke trekkspill, i alle fall!

Vilje til transformasjon

Vi faller ut i en digresjon om korsang, som på underlig vis finner paralleller til Glücks Vill iris: i erfaringen av å stå midt i et kor, syngende som én i mengden, som spenner mot individets egenhet.

– Du sa du syntes åpninga av boka var håpefull. Men da vi leste Vill iris, opplevde vi i stor grad boka som dyster. Det er hele veien en henvendelse til et «du» som ikke svarer. Hele veien en form for tapserfaring?

– En del kritikere har påpekt at Glücks diktsamlinger ofte aksentuerer smerte, tap eller sorg. Men for meg er det også mye livskraft i Vill iris, og en vilje til omskaping. Jeg opplever det som en diktsamling som har en veldig sterk tro på poesiens evne til å omskape eller gi mening til lidelse. Å omskape sorg og tapserfaringer til noe livskraftig.

– Vi møter det allerede i det første diktet, «Vill iris», som ender med linjen: «Fra kjernen i mitt liv sprang / en veldig kilde». På ett plan er det et bilde av irisen, denne vellende fontenen, kilden av asurblått og havblått. Samtidig kan vi lese det som et bilde på fornyelse, eller at en styrke kan gjenfinnes gjennom tunge tapserfaringer. Denne viljen til transformasjon tenker jeg er gjennomgående. At blomstenes livssyklus fremheves, kan også sees som et bilde. Når man går gjennom en veldig tung livstilstand eller situasjon, åpner det for å bryte gjennom til noe nytt. En endring.

Denne endringen kommer til syne i bokas komposisjon. Gjennom diktene følger Glück blomstenes livssyklus gjennom årstidene, fra vår over sommer til høst, noe som står i kontrast til dikt-jegets stillstand. I det hele tatt, bemerker Burkey, er boka preget av motsetninger.

– En av de mest fremtredende motsetningene, er kanskje den mellom å tviholde på et individuelt selv og å inngå i et fellesskap. Flere ganger spørres det direkte i diktene: «Hvorfor skatter du stemmen din så høyt når det å være én ting er å være nærmest ingenting»? Å være et «vi», å gå opp i et kollektiv, settes opp som en kontrast til den ensomme sjelen som står og stirrer gjennom et gitter av høyt gress.

– Det er interessant med tanke på det du sier om Glücks opptatthet av den individuelle stemmen: at det også finnes en dragning mot det kollektive?

– Vill iris setter i spill mange filosofiske betraktninger. Hva er roten til lidelse? Du ser i hvilken grad jeget, som går igjennom all denne smerten, hele tiden ser sin egen død og sine egne tap i øynene, i stedet for å gå opp i en tanke om syklus, eller en større sammenheng, eller et vi. Det er mye selvkritikk, og også selvironi, i denne boka. Det er en spenning mellom optimisme og pessimisme, kan man si, og mellom individualitet og kollektiv, mellom fortvilelse og håp.

– Og mellom alle stemmene i boka?

– Det er mange markører som gjør det lettere for leseren – og for gjendikteren – å orientere seg i diktene. I de diktene som har blomsternavn tilhører utsigerposisjonen en eller flere blomster, et fellesskap av blomster. Så er det tidebønnene, «ottesang» og «aftensang»: Der er det en gartner, eller kanskje poeten selv, som tiltaler en allerede i utgangspunktet unåelig gud, som tilsynelatende ikke svarer. Så har du andre dikt, med titler som «avtagende vind», «tidlig mørke», «vårsnø», hvor det er en gud som vekselsvis frustrert, ømt, strengt eller småkjeftende er oppgitt over eller rørt av sin skapelse.

– Men lynnet er mye det samme uansett?

– Det er litt som en buktaler, som kaster sin egen stemme inn i forskjellige skikkelser. Jeg har også tenkt at leser du boka som helhet, er de ulike diktene fasetter av ett og samme sinn, som samtaler og krangler med seg selv. Det gir en veldig interessant spenning.  Men så er det også det at de speiler hverandre: Forholdet mellom plante og menneske blir en parallell til forholdet mellom menneske og gud. Samtidig er guddommen like avmektig som mennesket i mange sammenhenger, ute av stand til å tilfredsstille sin skapelse, trøtt og lei av dem. Litt som en oppgitt småbarnsforelder.

Linje til Dickinson

Men «April is the cruellest month», som T. S. Eliot en gang skrev. Gitt dagens ustabile vær, trekker vi fram sitatet, og spør om Burkey kan plassere Glück i det litterære landskapet for oss. Til Eliot er hun nølende, derimot finner hun en mulig linje til Emily Dickinsons poesi.

– Det er noe med vektleggingen av tanke, en hvileløs søken. Det er også et veldig utsatt selv i Dickinsons samlinger, som rommer mange forskjellige følelser, men også en illusjonsløshet. Kanskje har Dickinson større gratie; noen ganger har hun disse helt vidunderlige linjene, som når hun beskriver en kolibri, for eksempel. Samtidig deler de dette bitende, utrolig skarpe intellektet. Jeg leste i går et av Dickinsons brev, hvor hun beskriver familien sin slik: «They are religious, except me, and address an eclipse, every morning, whom they call their ‘Father’». Å beskrive gud som en solformørkelse er noe Glück lett kunne gjort, sier Burkey.

I dette lakoniske humøret kommer vi inn på den bekjennende poesien, som Glück tidvis er plassert innenfor rammene av. Særlig gjelder dette enkelte kritikeres betoning av poetens tidligere spiseforstyrrelse, som er blitt brukt som linse for lesninger. Men Burkey synes ikke rammene passer.

– Hun har blitt kalt en post-bekjennende poet, men merkelappen stemmer dårlig. Ja, hun bruker som alle forfattere og poeter sin personlige biografi og livserfaring. Men både fordi hun ofte knytter det opp mot mytestoff, og fordi hun bruker mange forskjellige personaer, omdannes stoffet til noe annet, løsrevet fra hennes person. I den hittil siste samlingen hennes, skriver hun frem stemmen til en aldrende, mannlig maler. Og den boka er igjen veldig forskjellig fra Vill iris.

– Jeg har tenkt på Dickinsons selvvalgte eksil fra verden, og anoreksi som tilstand, at begge er en måte å skape avstand til verden på, ved å gjøre seg så radikalt selvberget som mulig. Et dødsdømt forsøk på å gjøre seg totalt uavhengig, nekte verden innpass. I denne radikale adskillelsen ligger kanskje noe av det som gjør at man kan oppleve en parallell i lynne. Denne utsattheten.

Et nakent tre

Og det er ved utsattheten vi støter an til det Nobelkomitéen kaller Glücks «umiskjennelige poetiske stemme, som med streng skjønnhet gjør individuell eksistens universell».

– Hvis det er én linje fra Vill iris som for meg oppsummerer erfaringen av å lese eller lytte til Glück, så er det denne: «som skarpt lys gjennom det nakne treet». Det er et bilde som for meg presist beskriver hvordan disse diktene virker.

– Hva sier det om det universelt menneskelige?

– Ingen velger å bli født. Så mye du vil, kan du forsøke å tenke at «jeg» er en konstruksjon eller en illusjon, men du våkner tross alt alltid opp i den samme bevisstheten, du kommer ikke unna din egen bevissthet. I og med at du lever i verden, er du alltid prisgitt en ytre, ikke nødvendigvis vennlig innstilt verden. Det er denne utsattheten, tenker jeg, denne sårbarheten, og samtidig den ganske sta styrken eller viljen til å omdanne personlige erfaringer til kunst, til lysende poesi, som kjennetegner Glücks skrift.

BLA 4/2021