Poesi + kritikk = krise

Det er ofte blitt sagt at kritikkens krise er permanent. Dette gjelder i enda sterkere grad for poesikritikken. Da Jan Erik Vold angrep litteraturkritikken i en lederartikkel i tidsskriftet Profil på 1960-tallet, var det særlig poesikritikken som fikk gjennomgå. Vold anså problemet for å ligge i anmeldernes manglende kompetanse: «[E]t handlingsreferat for en roman eller en samling noveller kan man alltids få i stand, men å finne ut hva en diktsamling handler om, det er straks vanskeligere». Om vi herfra spoler femti år fremover i tid, har problemstillingen holdt seg ganske intakt. I 2014 rykket en oppgitt Øyvind Berg ut på Facebook etter det som i hans øyne var en nedslående dorsk anmeldelse av hans siste diktsamling, Gjennom mørketida: «Overflatisk, ukonsentrert, arrogant. (…) Klassekampen bringer diktanmelderiet tilbake til åttitallsnivå». Altså kan vi slå fast: Nivået var dårlig på 1960-tallet, og det var dårlig på 1980-tallet. Etter det man må formode var et oppsving i årene omkring 2000, hadde poesikritikken i 2014 vendt tilbake til sitt naturlig lave nivå.

Våren 2015 var poesikritikken tema på litteraturfestivalen på Lillehammer. Her kan det se ut som om litteraturkritikerne ga Berg rett, i alle fall om vi skal tro Cathrine Strøms referat i Klassekampen. På spørsmål om hvorfor så få anmeldere selv tok initiativet til å anmelde lyrikk, svarte mange at de rett og slett ikke følte seg kompetente nok. Hvordan kan det ha seg? Det mest nærliggende svaret er også det mest nedslående: Saken er antagelig at den gjengse anmelder rett og slett ikke leser noe særlig lyrikk, og dermed heller ikke har så sterke meninger om hva som er godt og dårlig innen sjangeren.

Det ble på dette seminaret i 2015 også ymtet frempå at noe av problemet kanskje lå i poesien selv. Dette synspunktet ble fremmet med elan allerede i 2007, da Bendik Wold vakte forargelse i forfatterkretser med et essay der han argumenterte for at samtidslyrikken hadde gjort seg selv irrelevant. Han refererte til en undersøkelse utført av Statistisk sentralbyrå, hvor man hadde spurt et representativt utvalg på 1000 nordmenn om hva de sist hadde lest. Ikke en eneste respondent svarte lyrikk. Null prosent, med andre ord. Wolds forklaring på miseren gikk blant annet ut på at den norske lyrikken i kjølvannet av modernismen hadde forvandlet seg til en slags pseudo-poesi: «Det norske diktets viktigste attributt er at det likner et dikt», skrev han. Overgangen til frie vers hadde ifølge Wold gjort det alt for lett å fuske i faget – slik at flertallet av norske dikt faktisk kom unna med det når de rutinemessig skjulte sin mangel på litterær verdi bak en poetikk som tilsa at diktet jo skulle være uplasserbart, uten tydelig budskap, uten noe klart meningsinnhold. I virkeligheten dreide det seg om et slags litterært havari, mente Wold: The Great Poetry Swindle.

Essayet ble ikke godt mottatt. På Audiatur-festivalen i 2007 fremførte Øyvind Rimbereid, som selv bestemt ikke er noen pseudo-poet, et lyrisk motsvar til Wold, som han ga tittelen «faen ta diktet». Det var (så vidt jeg husker) et forsvar for diktets rett til å være uforståelig, formfokusert, verdensbortvendt, autonomt. I baren om kvelden var poetene oppildnet, ja de var rett og slett på krigsstien. Kritikerne måtte tas! Den hissige stemningen skyldtes også at Preben Jordal nettopp hadde anmeldt en diktsamling av Henning Bergsvåg i svært nedsettende ordelag. Men hverken Jordals strenge refs av Bergsvåg eller Wolds frekke diagnostisering av samtidspoesiens mangler var noe endetidstegn for poesikritikken. Det egentlige forfallssymptomet er snarere – i tillegg til fallet i antall lyrikkanmeldelser – at mange anmeldere synes å mene at de er nærmest forpliktet til å skrive vennlig og oppmuntrende om enhver poetisk frembringelse, siden selve poesien jo er utrydningstruet. Når poesien oppfattes som en pleiepasient, er slaget tapt.

Jeg mener ikke med dette å si at de vennlige anmeldelsene nødvendigvis er dårlige. De fleste lyrikkanmeldelsene jeg leser holder høyt nivå, for eksempel dem som er skrevet av Sindre Ekrheim i Bergens Tidende, Katrine Heiberg og Carina Beddari i Morgenbladet, Eirik Lodén i Aftenbladet. Men når leste du sist en grusom slakt av en diktsamling? Det kan du antagelig ikke huske, og kanskje har du ikke savnet det heller. Fraværet av krakilske anmeldelser er aldri noe godt tegn for det litterære livet. Den krakilske kritikeren er nemlig ikke først og fremst en som forsøker å posisjonere seg, på narsissistisk vis, slik det har hett i mang en kritikkfiendtlig kommentar opp gjennom årene. Den krakilske anmelderen er tvert imot en som vil noe med sitt virke, en som har en idé om hva litteraturen skal og bør være i vår tid.

Derfor bør forfattere og andre lyrikkvenner tenke seg om to ganger før de hisser seg opp over negativ poesikritikk. Den er bare så alt for sjelden! Men når det skjer, kan du banne på at det kommer et motinnlegg fra en eller annen forurettet sjel som mener kritikeren har vært avstengt, kald, sløv eller inkompetent. Da Jordal slaktet Bergsvåg rykket en ung Mazdak Shafieian ut til poetens forsvar, mot kritikeren: «Dine tekster provoserer ikke lenger, de interesserer heller ikke, de finnes bare, de er bare der på avissiden,» skrev han, i brevs form, til anmelderen. Carina Beddari dristet seg våren 2015 til å anmelde flere diktsamlinger under ett, og ga til kjenne at hun ikke fant glede i noen av dem. Kort tid etter fikk hun svar av Hege Woxen, som belærte Beddari om at hun i stedet for å stille seg avvisende til det hun leste burde «gå inn i litteraturen og undersøke hva som skjer der». Man noterer seg tipset! Og da Jørgen Sejersted i 2016 skrev en litt uærbødig anmeldelse av Sandra Lillebøs diktsamling Alt skal skinne og blø, rykket en indignert Olaug Nilssen ut og påsto at anmelderen hadde forholdt seg nedsettende til bokens kvinneorienterte emne «ut fra en privilegert posisjon». Nei, det skal tydeligvis ikke så mye til før det oppleves som nærmest uutholdelig at anmeldere skriver nedsettende om poesi.   

Og hvorfor skal man nå egentlig det? Jeg mener, hvem har lyst til å være slem mot en som ligger nede? Da er det mer behagelig å skrive oppmuntrende anmeldelser med ingresser som «fint om sorgarbeid», «varmt og sårt om barndom», og så videre. Men resultatet er at poesikritikken da bare blir slappere og slappere, hvilket vel ingen kan være tjent med – eller? På det tidligere nevnte seminaret på Lillehammer i 2015, gikk Gunnar Wærness til det oppsiktsvekkende skritt å forsvare disse slappe poesianmeldelsene. Poenget hans var kort og godt at slike anmeldelser er uendelig mye bedre enn ingenting. Wærness’ forsvar for den slappe anmeldelsen er et tegn på at situasjonen er blitt desperat. I senere år har faktisk ikke en gang de aller største navnene innen lyrikksjangeren vært garantert noe annet enn helt minimal pressedekning. Altså må poesien ta til takke med alt hva den kan få av omtale og vennlige ord.

Hvordan kan man bøte på denne situasjonen? Hva kan gjøres? Forslagene til botemidler har vært mange, og til nå ser det ut som om det beste tiltaket har vært lyriske liveopptredener – for eksempel slik som i «Poesidigg», ledet av den nevnte Henning Bergsvåg. På slike arrangementer er det ofte overraskende bra oppmøte. Men monner det? Antagelig ikke. Poesien har ikke noen levende rolle i norsk offentlighet. Det store flertallet av nordmenn kan neppe nevne tittelen på en eneste diktsamling fra de siste 20-40 år, og det synes ikke å stå stort bedre til i andre land. Hva er det egentlig som feiler folk? Hvorfor vil de ikke vite av poesien – denne edleste av alle litterære sjangre?

Jeg har spart det mest deprimerende poenget til slutt. Svaret er, frykter jeg, ganske enkelt at poesiens æra er over. Slike sjangerhistoriske forandringer har mangslungne årsaker, men er ikke noe ukjent fenomen, tvert imot. Eposet viste seg for eksempel å være umulig å gjenopplive på 1700-tallet, til tross for iherdige forsøk. I samme århundre opplevde man også tragediens gradvise tilbakegang, noe som antagelig hang sammen med visse overordnede forandringer i Vestens tenkemåte. På begynnelsen av 1800-tallet sto lyrikken svært høyt i kurs – den var uten tvil den ledende sjangeren, hvor tidens aller største talenter utfoldet seg og skrev epokegjørende verk. Men i løpet av 1800-tallet tok romanen gradvis over. Og selv om lyrikken selvsagt var viktig i modernismen, var den aldri i nærheten av romanens kulturelle betydning. Og denne trenden har egentlig aldri snudd. Til tross for noen unntak og enkelte øyeblikksvise oppsving har det gått jevnt nedover med poesiens allmennkulturelle relevans fra modernismen og frem til vår tid. Jeg er ikke i stand til å peke på noen klare grunner til hvorfor dette har sin nødvendighet. Erling Aadland foreslo i 1998 at noe av forklaringen måtte være at popmusikkens sanglyrikk hadde overtatt poesiens tradisjonelle rolle. I dag har man også andre fenomener, som Instagram-poesi og populistisk hverdagsvisdom i versform. Det er uansett vanskelig å tvile på at den boklige poesiens bortfall faktisk har sin nødvendighet – skjønt dette naturligvis ikke bør forhindre det poesielskende mindretall fra å skrive, lese og bedømme poesi. Her er det ikke annet å gjøre, tror jeg, enn å gjøre Jan Erik Volds vers fra «Nyttårsdiktet (Nærmest reprise)» til poesiens og poesikritikkens motto: «DET ER HÅPLØST/ OG VI GIR OSS IKKE».

Frode Helmich Pedersen (f. 1976) er litteraturkritiker og førsteamanuensis i nordisk litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen.

BLA 1/20.