Om oversettelser og oversettelseskritikk

BLA 3/19. 13.03.19

Det hører til blant de faste samtaletemaene i den litterære sfæren at oversetterne føler seg stemoderlig behandlet av litteraturanmelderne. På tross av at det strengt tatt er oversetteren som har skrevet boken som anmeldes, i den forstand at alle ordene, alle setningene som står i den, er valgt ut av ham, eller henne, blir oversetterne ofte ikke nevnt med så mye som en setning i anmeldelsen. Og dersom de nevnes, er det ofte med en variant av den rituelle formuleringen om at «Romanen er oversatt til et velklingende norsk av NN». Man kan spørre seg hvor mye tankearbeid som egentlig ligger til grunn for slike setninger.

Oversetternes oppgitthet er forståelig. De gjør åpenbart en uvurderlig innsats for norsk kultur – ja, i noen tilfeller har de bidratt sterkt til utviklingen av norsk skjønnlitteratur, slik som når Sverre Dahl i sin tid bestemte seg for å oversette Thomas Bernhard til norsk. De færreste norske forfattere ville ha funnet frem til Bernhard på egenhånd, vil jeg tro. Men noen år etter at Dahls oversettelser var begynt å komme ut, fikk man inntrykk av at Bernhard hadde hatt avgjørende innflytelse på en hel generasjon av norske forfattere. Noe lignende kunne man også si om Peter Handke, som likeledes ble oversatt av Sverre Dahl, eller om Anne-Lisa Amadous Proust.

Slike tilfeller hjelper oss til å forstå at det fins et knippe norske oversettere som i langt større grad enn det som er tilfelle burde vært ansett som ordkunstnere i sin egen rett – med en selvstendig stilling i norsk litteraturhistorie. Mange oversettere gjør dessuten en svært viktig kurator-jobb, siden mange av de bøkene de oversetter helt og holdent blir realisert som følge av deres personlige initiativ. Oversetterne burde ha vært løftet frem, men blir det altså ikke. I hvilken grad er det rimelig å si at norske litteraturanmeldere dermed har sviktet sin oppgave? Hva er egentlig god oversettelseskritikk?

Idet man stiller spørsmålet på denne måten, har man allerede lagt inn en viktig premiss, nemlig at det er oversettelsen som anmeldes, hvilket ikke er selvsagt. Når anmelderne skriver om den siste romanen til Michel Houellebecq, for eksempel, er det knapt en eneste anmelder som tar seg bryet med i det hele tatt å nevne Tom Lotheringtons oversettelse (med Dagbladets Jon Rognlien som et hederlig unntak). I stedet skriver de som om de anmeldte originalverket – hvilket naturligvis kan slå en som betenkelig. Og betenkelig er det kanskje, men det er samtidig høyst forståelig, for i et tilfelle som dette kan anmelderne trygt regne med at leserne i all hovedsak er interessert i verkets innhold. De ønsker å få vite hva den franske skandaleforfatteren har funnet på denne gangen, ikke om den norske oversetteren har gjort ett og annet problematisk valg.

Ingen anmelder kan ignorere hensynet til leserne. Enten det er originalverk eller oversatte verk som anmeldes, er prinsippet det samme: Det er for leserne at litteraturkritikken er skrevet. Ikke for forfatterne, ikke for oversetterne, ikke for forlagene. Og det er ikke til å komme fra at inngående diskusjoner om oversetternes valg ofte ikke er i lesernes interesse, tatt i betraktning den begrensede plassen anmelderen har til rådighet. For de aller fleste lesere vil det være spørsmål omkring verkets handling og tema – og hvorvidt boken er lesverdig eller ikke – som er viktigst å ta rede på. I de tilfellene der inngående diskusjoner av oversettelsen tvinger seg frem, skyldes det som oftest at oversettelsen har så graverende skavanker at kritikeren simpelthen ikke kan la være å påtale dem. Men det er neppe denne typen anmeldelser oversetterne sikter til når de etterlyser større oppmerksomhet fra kritikerne omkring sin gjerning.

Litt av problemet ser ut til å ligge i at litteraturanmeldere sjelden føler seg kallet til å diskutere de lykkelige valgene en oversetter har tatt i sine bestrebelser på å overføre verket til norsk. Som regel nøyer man seg med den tidligere nevnte standardformuleringen – som i tillegg til å være litt pinlig som følge av det sjablongaktige ved den, også rett og slett kan klinge løgnaktig. Da jeg selv for noen år siden anmeldte Kari Keménys oversettelse av Peter Nadas’ Parallelle historier, valgte jeg å droppe den – rett og slett fordi jeg ikke leser ungarsk. Dermed kan jeg jo heller ikke vite at oversettelsen «er utmerket oversatt til norsk» selv om den i mine ører klinger bra. Hvordan kan jeg vite at den ikke er full av brølere? Og hvordan kan jeg, når jeg ikke vet dette, forsvare å si offentlig at oversettelsen er god?

I tilfellet Nadas/Kemény mottok jeg en illsint mail fra en person som mente det var respektløst av meg å ikke nevne oversettelsen – tatt i betraktning hvor omfattende oversetterarbeidet i dette tilfellet har vært. Og sinnataggen hadde nok helt rett: Det er viktig å få nevnt oversetteren med en setning – om man vil unngå standardformuleringen får man tenke ut en annen, som en kan stå inne for. Ikke bare av hensyn til oversetterens følelser, men også for å bøte på den merkverdige glemselen som ser ut til å prege norske leseres forhold til oversatte bøker – altså dette at så mange av dem øyensynlig ikke reflekterer et sekund over det faktum at de ikke har lest et eneste av forfatterens egne ord, men i stedet altså noen helt andre ord, valgt ut og skrevet ned av et helt annet menneske.

Saken forholder seg naturligvis annerledes når det er snakk om oversettelser av sentrale litterære klassikere, så som Homer, Vergil, Dante, Shakespeare. I slike tilfeller er det oversettelsen som bedømmes, hvilket krever at anmelderen kjenner verket og tidligere oversettelser godt. Slike anmeldelser krever mer plass enn hva man har til rådighet i dagspressen, så her er tidsskriftenes innsats helt nødvendig – slik som når Vagant i 2018 viet Dante et helt dobbelnummer i anledning de to nyoversettelsene av Inferno. Særlig samtalen mellom Espen Grønlie og Pål H. Aasen er et forbilledlig stykke oversettelseskritikk – ikke minst fordi de to Dante-entusiastene her får løftet frem de mange lykkelige valgene de finner i Erik Ringens oversettelse, samtidig som de også diskuterer ulempene med de valgene han har tatt.

Selv kan jeg huske en hel del lykkelige oversettervalg fra min egen lesning av norske oversettelser, men jeg har liksom aldri fått anledning til å nevne dem. Derfor tar jeg med ett av dem her. I Robert Musils roman Mannen uten egenskaper konverserer hovedpersonen Ulrich på et tidspunkt med en viss general Stumm, som ikke bare har en eksentrisk personlighet, men som også er full av egenrådig språkbruk. På et tidspunkt utbryter han: «Halte deine Grossmutter zum Narren!» – et uttrykk som ikke bare er idiomatisk, men også idiosynkratisk, siden akkurat denne varianten av uttrykket («jemanden zum Narren halten») neppe er blitt brukt av noen andre noen gang før. Hvordan skal oversetteren – Ole Michael Selberg – få dette til på norsk? Han gjør det kort og humørfylt: «Jomen sa jeg smør!» skriver han – og treffer helt perfekt.