Kanonbra!

Hva er egentlig en litterær kanon, og hva skal den være godt for? På 1990-tallet mente flertallet av dem som syslet med litteratur på universitetene at kanon er et antikvert begrep. Argumentet var i hovedsak maktkritisk: Kanon favoriserte døde hvite menn på bekostning av litteratur skrevet av kvinner og folk fra etniske minoriteter eller andre marginaliserte grupper. Det ble i denne formen for argumentasjon typisk forutsatt at litterær kvalitet ikke fantes som noe annet enn en manifestasjon av visse dominerende litteraturleseres personlige preferanser – hvilket er det samme som å si at litterær kvalitet ikke fins.

Resultatet av denne innstillingen ble en vedvarende jakt på litterære verker med utspring i andre utsigelssubjekter (det vil si forfattere) enn dem som hittil hadde dominert i den litterære manesjen. Det var nødvendig, men hadde også uheldige konsekvenser, først og fremst at det i mange unge menneskers øyne – og da særlig i USA – kom til å hvile noe suspekt over brorparten av de verkene som hittil hadde dominert i litteraturhistorier og antologier, helt uavhengig av om de hadde lest dem. I siste instans kan den maktkritiske innstillingen til kanon altså lede til en holdning som er uforenelig med seriøse litteraturstudier. Den som skal studere litteratur på en alvorlig måte, er pent nødt til å innse at ikke alle verker er like gode – og dessuten at det fins bøker skrevet av utmerkede mennesker, med utmerkede intensjoner, som ikke holder mål litterært sett. Om man ikke godtar dette, kan man like gjerne studere noe annet. Medievitenskap, for eksempel. Eller kommunikasjon!
 

Kanondebatten er ingen missekonkurranse!
Om man godtar at litterær kvalitet er en meningsfull størrelse, blir også kanon uomgjengelig. Man kan i så måte legge merke til at den etablerte kanon jo faktisk forble bortimot intakt gjennom hele høyteoriens epoke på universitetene. De tradisjonelle vestlige klassikerne forsvant ikke fra pensumlistene. Tvert imot – dekonstruksjonister som Paul de Man, Derrida, Hillis Miller med flere, holdt seg i all hovedsak til kanoniserte verker, selv om de ikke gjorde uttalte kvalitetsvurderinger i sine litterære analyser. Og selv om den maktkritiske innstillingen førte til visse tillegg på listene, for eksempel inkluderingen av Harriet Beecher Stoves Uncle Tom’s Cabin og poesi fra urfolkenes muntlige tradisjon, mistet ikke de etablerte klassikerne sin kanoniske status. Studenter må fremdeles lese Moby Dick.

Etter hvert som høyteoriens epoke svant hen i litteraturvitenskapen, fikk norske litteraturforskere fornyet interesse for kanonspørsmålet: Hvordan foregår kanondannelsen? Hva er litterær kvalitet? Hvordan kan spørsmålet om litterær kvalitet være en del av den vitenskapelige litteraturforskningen?

I tillegg ble det også i den bredere kulturen stadig vanligere å lage litterære kåringer, hvor man stilte spørsmålet om hvilke forfattere og verk som burde være med på den norske best-of-listen i litteratur. For eksempel tok Norsk litteraturfestival i 2007 initiativ til å utpeke de 25 mest sentrale verkene i norsk litteraturhistorie – fra Snorre til vår egen tid. I senere år har også flere av folkebibliotekene kastet seg på denne bølgen – i tillegg til at det er kommet ut to bind om Den norske litterære kanon, som spenner over perioden mellom 1700 og 1960. I år kom det sågar en liste over den kanoniske litteraturkritikken!

Faktisk har interessen for kanon vært såpass stor i senere år at den pensjonerte litteraturprofessoren Eivind Tjønneland har funnet grunn til å rykke ut med en advarsel: «Den blandingen av teoriløshet og litterære missekonkurranser som preger litteraturvitenskapen nå, er et klart forfallsfenomen» (Agora, 2. 2019). Mitt eget synspunkt er motsatt. Det spuriøse og til tider nesten hemningsløse teorimakeriet som preget faget fra midten av 1970-tallet og frem mot årtusenskiftet var, slik jeg ser det, til langt større skade for litteraturstudiene enn diskusjoner om litterær kvalitet noensinne vil kunne bli. En seriøs diskusjon om hva som er den beste litteraturen, er nemlig ingen «missekåring», men forutsetter bred lesning samt evnen til å språkliggjøre innsikten i hva som gjør den gode litteraturen god. I den teoretiske diskusjonen – som kan omhandle alt fra lingvistiske definisjoner på litterariteten til Jacques Lacans syn på det menneskelige begjærets irrganger – er det derimot ikke engang sikkert at litteraturen selv trenger å spille noen vesentlig rolle.

Samtalen omkring kanon vil uansett alltid være preget av strid, og striden blir ikke mindre når man beveger seg fra bort fra de prinsipielle spørsmålene og over til diskusjonen om hvilke forfattere og verk som fortjener plass på listen – og hvilke som ikke gjør det. Diskusjonen er ikke blitt lettere etter at den litterære kulturen absorberte kanonkritikkens ideologikritiske argumenter, for nå er hensynene bare blitt enda flere, og sinnene bringes også lettere i kok.

Hvem husker litteraturåret 1980?
Det er idag ikke lenger mulig å utarbeide et seriøst forslag til en kanon som utelukkende er basert på estetiske kriterier. Det ville for eksempel vært helt utenkelig at en norsk kanon fra, la oss si, 1980 til i dag, ikke hadde med noen kvinnelige forfattere – en slik liste kunne man blankt avvist uten å ha lest en eneste bok fra perioden. Videre kan man knapt forestille seg en liste som ekskluderte populærkulturen. Dessuten ville en liste som ble ført helt frem til vår egen tid antagelig også måttet bestrebe seg på å ha med flerkulturelle forfattere.  Man kan kalle dette en demokratisering av kanondebatten – eller en delvis avestetisering av den. Grunnen til at dette må være slik, er at listen i dag uvegerlig også vil bli oppfattet som et uttrykk for den toneangivende kulturens syn på hvem som er verd å lytte til.

Men en ting er listene, en annen er hvilke bøker som faktisk blir lest. Bøker som aldri blir lest, kan vanskelig sies å ha noen plass i kanon. Redaksjonen i BLA har anmodet meg om å reflektere over hvilke forfattere og verk fra 1980 til i dag som bør være med på listen. Vi kan begynne med å stille spørsmålet om hvilke norske skjønnlitterære bøker utgitt omkring 1980 som fremdeles leses. Mange er det ikke.

De aller fleste litterære verk fra 1980 er allerede glemt. Jeg kan jo nevne noen forfattere, som var relativt prominente på denne tiden, så kan du selv vurdere hvor stø du er i disse forfatterskapene: Annie Riis, Gunnar Lunde, Vigdis Stokkelien, Sidsel Mørck, Arvid Torgeir Lie, Arild Stubhaug, Sigmund Mjelve, Mari Osmundsen, Fredrik Skagen, Toril Brekke, Karin Sveen, Ola Bauer, Gerd Brantenberg – og mange, mange andre. Jeg mener ikke å si noe ondt om noen av disse forfatterne, det kan til og med være at enkelte av dem vil få sin renessanse (for eksempel Gunnar Lunde, som har fått fornyet relevans fordi han skrev autofiksjon), men det er jo ikke navn som har vært med på å prege den litterære samtalen de siste tjue årene.

Hvem unngår glemselen?
Hva så med forfattere som de fleste lesende mennesker har hørt om, eller til og med lest noe av – er det fortsatt noen som leser de bøkene de skrev omkring 1980? Fins det noen som leser Tor Obrestads Ein gong må du seia adjø fra 1981? Hva med Liv Køltzow? Hun skrev Løp, mann i 1980 – er det noen som husker den? Eller hva med Espen Haavardsholm? Kan noen huske hva hans roman Drift (1980) handlet om? Hva er situasjonen med Bjørg Vik og hennes novellesamling Snart er det høst (1982) – eller Knut Faldbakkens E18 fra 1980? Det er heldigvis ikke opp til meg (eller noen andre enkeltmennesker, for den saks skyld) å bestemme om disse verkene fortjener å leve. Men i den grad de fremdeles kan sies å leve, tror jeg vi må si at det er et liv som henger i en tynn tråd.

Andre forfattere synes å ha en bedre prognose, for eksempel Tove Nilsen og hennes Skyskraperengler (1982) eller Cecilie Løveid med sine Måkespisere (1983). Løveids hørespill leses i hvert fall fremdeles av alle nordisk-studentene ved UiB, selv om det ikke skjer helt frivillig. Kjell Askildsens plass synes sikker, mens Øystein Lønn nok lever farligere. Ragnar Hovlands 1980-tallsromaner leses stadig, i likhet med Herbjørg Wassmos Dinas bok (1989). Også Kjartan Fløgstads posisjon synes foreløpig trygg.

Når vi kommer utover på 1990-tallet, er Jon Fosse selvskreven. I tillegg har vi Roy Jacobsen, Jan Kjærstad, Lars Saabye Christensen, Hanne Ørstavik, Thure Erik Lund, Per Petterson, Erlend Loe, Hans Herbjørnsrud, Tor Ulven og Vigdis Hjorth. Beveger vi oss videre forbi år 2000, må vi også ha med Øyvind Rimbereid, Tomas Espedal, Trude Marstein, Karl Ove Knausgård, Carl Frode Tiller – i tillegg til et knippe andre. Og så har vi også noen mer vedvarende størrelser, spredd utover hele perioden, som Einar Økland, Edvard Hoem, Eldrid Lunden, Bjørn Aamodt, Øyvind Berg, Inger Elisabeth Hansen – med flere. (Georg Johannesen og Jan Erik Vold får vi vel også nevne, men de hører vel helst hjemme på en liste som strekker seg lenger tilbake enn til 1980).

Den skisserte listen er naturligvis på ingen måte uttømmende, men det er disse navnene som går igjen i de fleste kåringer. Andre kandidater fra senere tid kunne kanskje være Ole Robert Sunde, Stig Sæterbakken, Arne Lygre, Steinar Opstad, Cathrine Knudsen, Finn Iunker, Tormod Haugland, Pedro Carmona-Alvarez, Jan Roar Leikvoll, Olaug Nilssen, Erlend Nødtvedt – men her vil jeg for min del helst slippe å uttale meg.

De sikreste kortene
Hvor treffende er disse listene? Hvor sannsynlig er det at disse navnene vil huskes om hundre eller tohundre år? Å, ikke særlig sannsynlig, for de flestes vedkommende. Glemselen kan inntre brått og nådeløst. Et eksempel på det finner vi ved å ta en titt på Dagbladets juryerte kåring av «de 25 beste norske romanene og novellesamlingene utgitt mellom 1981 og 2006». Ingen var den gangen overrasket over at listen inkluderte Jan Wieses Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede (1990). Men nå, under femten år senere, er romanen fraværende i den litterære samtalen. Anne B. Ragde og hennes roman Berlinerpoplene (2004) figurerer forresten også på noen lister – og den leses også, har jeg inntrykk av, fremdeles. Men den vil neppe overleve de neste tjue årene, til det er den rett og slett for svak, litterært sett. (Ragde er i mine øyne langt bedre i den selvbiografiske romanen Jeg har et teppe i tusen farger (2014)).

I min vurdering er det egentlig bare Dag Solstad som fremstår som helt udiskutabelt kanonisk i norsk sammenheng de siste førti-femti år. Han har en unik stil, som er umiddelbart gjenkjennelig og som er merkbar gjennom alle hans faser som forfatter – der han på en forunderlig måte klarer å beholde sin særegenhet, samtidig som han alltid også fremstår som tidstypisk. Fra ulike varianter av 1960-talls-modernisme, via ekstensialisme, maoisme og sosialrealisme, og videre frem mot postmodernisme og dernest virkelighetslitteratur, eller fiksjonsfri fiksjon, om man vil: alltid setter han sitt unike litterære stempel på verket gjennom sin stil og sin «sjels munterhet», som han selv benevner kjernen i sin egen skrivemåte.

Det finnes dem som mener at Solstad mangler det definitive verket, idet de peker på at ingen av romanene hans fremstår som en tydelig bauta i forfatterskapet – slik for eksempel Blikktrommen (1959) definerer Günter Grass’ kanonisitet og Beloved (1987) Toni Morrisons. Jeg ser det ikke slik. Solstads forfatterskap består av en hel rekke bautaer, i form av fullendte verk av varig estetisk verdi – for eksempel 25. septemberplassen, som i mine øyne er en idérik politisk roman som har tålt årene bemerkelsesverdig godt. Gymnaslærer Pedersen står seg, mens Genanse og verdighet inneholder noen av de mest minneverdige opptrinnene i norsk litteratur overhodet. Man kunne i grunnen fortsette å ramse opp verk etter verk; bare en sjelden gang er det snakk om mindre bemerkelsesverdige produkter – som f. eks. 17. roman – men selv disse bøkene er langt bedre enn det meste som skrives for øvrig.   

En annen het kandidat til listetoppen er selvsagt Jon Fosse, som ofte er blitt nevnt i Nobelpris-sammenheng. Jeg skal ikke krangle på det – for eksempel kan det ikke være tvil om at både Melancholia-romanene (1995–96) og skuespillet Nokon kjem til å kome (1996) er betydelige verk. Det er likevel ikke til å komme fra at Fosse i noen av bøkene sine har nærmet seg selvparodien i faretruende grad – og flere av disse verkene (f. eks. Eg er vinden (2008)) er det rett og slett fristende å drive gjøn med. Ett kriterium på kanonisk litteratur er at den er immun mot ironiske angrep. Det oppfyller i hvert fall ikke Fosse!  

En tredje kandidat er Kjell Askildsen, hvis definitive mesterverk i mine øyne ikke er Thomas F’s siste nedtegnelser til almenheten (1983), slik listene tenderer mot å fortelle oss, men Hundene i Tessaloniki (1996), hvor han perfeksjonerer sin knappe, men antydningsrike novellekunst. Jeg har god tro på at også Askildsen vil leses et godt stykke inn i fremtiden.

Men vil litteraturen overleve?
Det er her sikkert egnet til å forarge at jeg ikke er i stand til å nevne et udiskutabelt kanonisk verk skrevet av en kvinne (i perioden 1980 til i dag) – men det er ikke noe å ta på vei for. Poenget er bare at de åpenbare kandidatene her er noe mer diskutable enn de tre nevnte herrene. Jeg får vel ellers bare bekjenne at jeg ikke helt kan se hvorfor forfatterens kjønn skulle være et avgjørende moment i vurderingen av et verks kanonisitet – skjønt jeg kan være med på argumentet om at menn har lettere for å se etter kvalitet i verk skrevet av menn enn i verk skrevet av kvinner.

Her er det muligens noe problematisk ved min egen tenkning omkring kanon, men jeg tror uansett ikke at denne diskusjonen er den viktigste med hensyn til den litterære kanons fremtid. Det største skrekkscenarioet er for meg den reelle muligheten for at hele den litterære kanon vil fremstå som helt irrelevant om hundre år – både fordi litteraturlesernes rekker har skrumpet inn, og fordi de som fortsatt leser prioriterer umiddelbar relevans fremfor estetisk briljans. Faren består både i at litteraturen taper konkurransen mot skjermene og den digitale underholdningskulturens forlystelser, og i at vår egen tids selvopptatthet – noen ganger kalt presentisme – forhindrer nye lesere fra å utvikle og kultivere den formen for vedvarende konsentrasjon og historisk bevissthet som er forutsetningen for all seriøs lesning.

Hvis de seriøse leserne blir for få, kan man risikere at fremtidige storverk går upåaktet hen i kulturen – for så å forsvinne inn i tidlig forglemmelse. For meg er dette et slags mareritt-scenario som dessverre ikke fremstår som helt usannsynlig.

Frode Helmich Pedersen (f. 1976) er litteraturkritiker og førsteamanuensis i nordisk litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen.

Nettversjonen av dette essayet inneholder fra 02.10.19 en liten oppdatering.