Litteraturen i kulturkrigens tid

Det er knapt mulig å skrive en kommentar om litteratur og kritikk i august 2020 uten å nevne sommerens store sak blant det bokinteresserte publikum: Redaktøren i tidsskriftet Prosa, Merete Røsvik, unnlot i siste øyeblikk å trykke en anmeldelse skrevet av Per E. Hem om Halvor Foslis innvandringskritiske bok Mot nasjonalt sammenbrudd, fordi hun ikke ønsket å gi boken oppmerksomhet. Saken er allerede tilstrekkelig belyst annetsteds, og jeg skal derfor avstå fra å kommentere den på annen måte enn å si at den kan sees på som et mulig varsel om at norsk litteratur og anmelderi ikke vil forbli upåvirket av de betente debattene som for tiden pågår om såkalt kanselleringskultur og identitetspolitikk. Spørsmålet blir da: Hva kan vi vente oss i så måte? Går det an å si noe prinsipielt om litteraturkritikkens rolle og oppgaver innenfor et så polarisert debattklima, eller er vi henvist til å vurdere hver sak for seg?

Det er i hvert fall vanskelig å diskutere temaet uten å ta utgangspunkt i konkrete saker. Siden den typen stridigheter som det her er snakk om har størst utbredelse og intensitet i USA, kan det være instruktivt å se nærmere på en amerikansk sak av året, nærmere bestemt den voldsomme kontroversen rundt Jeanine Cummins og hennes roman American Dirt – som i høst kommer ut på norsk, oversatt av John Grande, med tittelen Amerikansk jord. Hvilke prinsipielle spørsmål omkring kunstens frihet og kritikkens ansvar reises av den opphetede mottagelsen av denne romanen?

Kortvarig jubel, langvarig mareritt

Aller først må vi ta en kikk på hva slags roman dette er. Det dreier seg om en fiksjonsroman som bærer tydelig preg av å være skrevet med tanke på å holde fast på leserens oppmerksomhet fra første side av. Den handler om mexicanske Lydia Quixano og hennes sønn Luca, som i begynnelsen av boken overlever en gruoppvekkende massakre, der seksten av deres slektninger (inkludert Lydias mann, Lucas far) blir drept av et narkokartell. Deretter må mor og sønn legge ut på en farefull flukt fra Mexico til USA, hvor de ender opp som papirløse immigranter.

Romanen ble av forlaget markedsført med stor virak og presentert som den ultimate immigrasjonsromanen i vår tid. Den var utstyrt med rosende blurbs av Stephen King og John Grisham, den ble tatt med i Oprah Winfreys bokklubb, og havnet raskt på toppen av bestselgerlistene. Dessuten ble den hyllet av den mexicansk-amerikanske forfatteren Sandra Cisneros, og hadde dermed tilsynelatende også et kulturelt godkjent-stempel på seg. Alt så ut til å ligge til rette for et jubelår for alle de involverte.  

Men så kom motbøren: Kritikere hevdet at romanen ikke sto til troende, at de mexicanske karakterene var stereotypier av platteste sort, at skildringene av Mexico bar preg av manglende innsikt, at handlingen ikke var representativ for reelle immigranters erfaringer, og at hele bokprosjektet bar preg av usmakelig opportunisme både fra forfatterens og forlagets side. Raseriet mot boken fikk stadig heftigere uttrykk på sosiale medier, hvor det etter hvert ble formet en bevegelse (#DignidadLiteraria) som stilte krav om at forfattere av latinamerikansk bakgrunn måtte få større representasjon i forlagets forfatterstall. Angrepene på boken var på dette tidspunktet blitt så aggressive at Cummins’ planlagte bokturné måtte avlyses av sikkerhetshensyn – i alle fall var det den offisielle begrunnelsen.

Legitim kritikk eller et angrep på kunstens frihet?

Spørsmålet er så hvordan vi skal vurdere denne saken. Er de sinte reaksjonene et utålelig angrep på kunstens frihet, eller en legitim og velbegrunnet respons på en kritikkverdig bok? Saken består av til dels ganske ulikeartede aspekter, men vi kan begynne med å se nærmere på hvilke litteraturkritiske argumenter som ble anført mot selve boken. Spørsmålet er altså hvorvidt argumentene kan vurderes som legitime, eller i hvilken forstand de eventuelt ikke kan sies å være det.   

En av de mest kritiske anmeldelsene er signert David J. Schmidt, som er forfatter og aktivist med nær kjennskap til mexicanske forhold. Hans overordnede påstand er at Cummins’ roman ikke gir et realistisk bilde hverken av Mexico, mexicanere eller papirløse immigranter. På flere punkter virker forfatteren ifølge Schmidt rett og slett uvitende om den verdenen boken foregir å omhandle.

Dersom en norsk kritiker hadde fremført et slikt argument for tyve år siden, er sjansen stor for at han eller hun ville ha blitt anklaget for å operere med et avleggs krav om at litteratur alltid må være realistisk. Men tidene forandrer seg, for nå er denne typen innvending gangbar mynt i de fleste leire, så vidt jeg har kunnet registrere. Selv har jeg hele tiden ment at dette er grei skuring: Argumentet forutsetter nemlig ikke noe krav om at all litteratur må være realistisk, bare at en roman som selv utgir seg for å være en realistisk skildring av en bestemt virkelighet, må være basert på en grunnleggende innsikt i hvordan ting foregår i denne virkeligheten. Når denne innsikten er til stede, kan forfatteren tillate seg å legge inn forskjellige avvik fra realitetene for å oppnå litterære effekter av ulikt slag.

Men hva med de argumentene Schmidt bruker for å underbygge sin overordnede påstand? Hans første argument er at egennavnene ikke står til troende: Lydias etternavn, Quixano, er ikke blitt stavet slik siden middelalderens Spania, hevder han: det korrekte ville ha vært Quijano. Videre døper spansktalende foreldre ikke sine sønner «Luca», som antyder italiensk eller rumensk herkomst, men «Lucas». Det er, slik jeg ser det, ikke noe galt med dette argumentet, skjønt man kan diskutere hvor vektig det er: Det kan alltids finnes grunner til at egennavn avviker fra normalen, dessuten er litteraturen full av usannsynlige navn.

Et ytterligere problem ved romanen er ifølge Schmidt at den er breddfull av den typen rekvisitter som amerikanere flest tenker på når de tenker på Mexico, slik som quinceañera-kjoler, de dødes dag-feiringer, concha-ruller og carne asada. Side om side med disse kulturelle klisjeene finner man en rekke elementer som ikke hører hjemme i det virkelige Mexico, for eksempel svarte lakrispastiller (?) eller tacos med rømme. Videre finner Schmidt at Cummins ikke er helt stødig i det spanske språk, som det stadig henspilles på i boken, og hun mangler dessuten kunnskaper om den fluktruten Lydia og Luca velger seg. Det dreier seg her om noen godstog som går under navnet La Bestia eller El Tren de la Muerte, dødens tog. I boken fremstilles disse togene som utenfor kartellets rekkevidde, mens de i virkeligheten – ifølge Schmidt – i praksis er kontrollert av kriminelle gjenger. Immigrantene som reiser med disse togene utsettes for voldtekter, ran og dødstrusler, men dette finner man ikke spor av i Cummins’ roman.

Så langt alt vel, hadde jeg nær sagt, for alt det vi hittil har sett på befinner seg innenfor rammene av hva en forfatter må finne seg i å bli konfrontert med. Verre blir det imidlertid når Schimdt anklager Cummins for å reprodusere amerikanske stereotypier om mexicanere, siden han her antyder at forfatteren selv ligger under for rasistiske fordommer. Argumentet angår særlig kartellederen Javier, som etter Schmidts mening er fremstilt som en Antonio Banderas-lignende latino lover, osende av den typen maskulin erotikk man typisk finner i populærkulturens nedre regioner. Mens Lydia snakker vanlig engelsk, er Javiers tale preget av «mexicansk» syntaks og ordvalg. Denne teknikken, hvor man indikerer at en person er «utenlandsk» ved å la vedkommende snakke gebrokkent engelsk, medfører ifølge Schmidt en tung «othering» av bokens mexicanske karakterer. Dessuten finner Schmidt at Cummins i alt for stor grad legger opp til en kontrast mellom et voldelig og kriminelt Mexico og et fredelig og sivilisert USA, slik at boken ender opp med å målbære «a Trumpist myth», nemlig at «kriminalitet og vold er mexicanske problemer».

Moralsk fordømmelse som litteraturkritisk strategi

Er dette akseptable anklager å komme med i en anmeldelse av en fiksjonsroman? Kanskje, men det spørs om ikke Schmidt beveger seg farlig tett på grensen til det uakseptable. Selv fant jeg ikke Javiers tale åpenbart gebrokken, og er skeptisk til premisset om at en litterær fremstilling av en typisk skikkelse – slik som en kartelleder – må unngå stereotypier for å kunne stå til troende. Man kunne like gjerne si det motsatt, altså at den bare kan stå til troende dersom forfatteren tillater seg å gjøre bruk av enkelte stereotyper, fordi de stereotype trekkene faktisk er noe man finner hos denne typen folk. Dessuten er det vel sakssvarende å fremstille Mexico som et sted med store problemer hva angår vold og kriminalitet. Myten som spres av Trump er jo ellers ikke at det finnes ekstrem vold i Mexico, men at mexicanske innvandrere som regel er narkolangere, kriminelle, voldtektsmenn. Det er de jo nettopp ikke hos Cummins.  

Schmidt har imidlertid helt rett i at fremstillingen av kartellederen Javier ikke er god. Javier møter Lydia i en bokhandel som hun driver i Acapulco, hvor han gjør seg til venns med henne (dette gjør han før han bestemmer seg for å slakte både henne og familien hennes, noe han altså bare delvis lykkes med), siden han i likhet med henne er en ivrig konsument av amerikansk «chick-lit». Med dette grepet sentimentaliserer Cummins volden inntil det parodiske. Også Javier da, som var min venn! Men går det ikke an å forklare det kitschaktige ved denne fremstillingen uten å henge forfatteren ut som en moralsk tvilsom figur?

Her er jeg sant å si litt i tvil, for det er åpenbart mulig å argumentere for at det rett og slett ikke går an å lage litterær kitsch av dette stoffet uten samtidig å begå et moralsk overtramp. Forfatteren Julissa Arce Raya, som selv har vært papirløs innvandrer, skrev dette om boken: «Som mexicansk innvandrer uten papirer kan jeg med autoritet slå fast at denne boken er en skadelig og stereotyp fremstilling av våre erfaringer. Vær så snill og hør på oss når vi sier at denne boken ikke holder mål». Kommentaren faller i samme kategori som avslutningen av Schmidts anmeldelse, hvor det heter at det finnes mer enn nok feilfremstillinger av Mexico i USA allerede: Nå er det tid for å la «Mexico fortelle sin egen historie med sin egen stemme».

Jeg må medgi at jeg føler et visst ubehag ved slike erklæringer. Javel, så har Cummins skrevet en bok med mange skavanker. Gudene skal vite at det ikke er noe uvanlig fenomen. Men betyr det at hun skal måtte tåle moralsk fordømmelse av den typen som hun er blitt utsatt for av kritikere, forfatterkolleger og internett-aktivister? Betyr det at hun, som tross alt ikke har gjort noe annet enn å skrive en roman, skal måtte tåle å høre at hun heller burde holdt kjeft?

De fleste er forresten enige om at Cummins tross alt har skrevet en effektiv thriller – det vil si en bok som oppfyller sin funksjon som sjangerlitteratur. Skal den opphetede responsen på boken forstås dithen at det nå rett og slett ikke lenger er tillatt å skrive en litt korny underholdningsroman om ulovlig innvandring fra Mexico til USA? Hvilke andre temaer er det i så fall ikke lenger lov å bruke i denne typen populærlitteratur – og hvem er det som skal avgjøre hva som kan passere og hva som ikke går an?

Spørsmålet om kulturell appropriasjon

Flere av romanens kritikere, for eksempel David Bowles, har anklaget romanen for «kulturell appropriasjon», det vil si en illegitim, litterær anvendelse av en type erfaring forfatteren selv ikke har noen berøring med. Betyr det at forfattere bare kan skrive om ting de selv har erfart, eller at de i alle fall ikke bør skrive om smertefulle erfaringer som primært angår marginaliserte grupper de selv ikke tilhører? Ville ikke slike restriksjoner være en katastrofe for kunstens frihet og fantasiens utfoldelse? Jeg har fremdeles tro på at de færreste er for å innføre slike forbud. Som Nesrin Malik skriver i The Guardian: Problemet med boken er ikke «kulturell appropriasjon», men at den rett og slett er dårlig skrevet. Sagt på en annen måte: Argumentet om «kulturell appropriasjon» kan bare ha noe for seg når det brukes om miserable produkter.

Ikke desto mindre er det fremdeles god anmelderskikk å kritisere teksten, ikke forfatteren. Men i tilfellet Cummins var det kanskje ikke så lett å holde forfatteren utenfor, fordi det var vanskelig ikke å se bokens svakheter i sammenheng med den storstilte lanseringen, som ikke la opp til at romanen skulle leses som underholdning, men som i stedet bar bud om at den måtte oppfattes som en høyseriøs litterær utforskning av immigrant-erfaringen. Det må i denne forbindelse nevnes at forfatteren mottok over en million dollar i forskudd på romanen. Og det er vel ikke umulig å forstå at det store honoraret gjør kritikerne mindre velvillig stemt? Det kan her saktens se ut som om Cummins har skodd seg på en sentimentalisert og oppkonstruert fremstilling av mexicanske immigranters erfaringer. I alle fall er det ikke vanskelig å forstå at saken har ført til at folk ser behovet for å ta et oppgjør med amerikansk forlagspraksis.

Vitner oppstyret rundt American Dirt om at litteraturen nå står overfor en bølge av totalitær kritikk som kan skade kunstens vilkår? Forhåpentligvis ikke, selv om den er nok et eksempel på at en kritikk som i utgangspunktet var legitim nok kan utarte til ufyselig hets når den først brer om seg på nettet. Grunnen til at jeg fremdeles forholder meg noenlunde optimistisk på vegne av den seriøse litteraturen, er at det her ikke er snakk om et litterært kunstverk, men et kommersielt produkt. Ikke desto mindre er det grunn til å være på vakt, for det er på ingen måte gitt at genuin litterær kunst automatisk vil bli forskånet fra angrep av den typen Jeanine Cummins har måttet finne seg i. Til bruk i den fortløpende vurderingen av kulturkrigens eventuelle skadevirkninger på det litterære feltet, vil jeg lansere to tommelfingerregler: Den første er at man alltid skal være skeptisk til kritikere som liker å løpe i flokk, den andre at kunsten aldri kan være kunst dersom den primært er ute etter å bekrefte det vi allerede mener å vite.

Frode Helmich Pedersen (f. 1976) er førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen, litteraturkritiker og fast metakritiker i BLA.

BLA 8/20.