Europa fullt av sorg og lengsel

Da vi nylig kjøpte et hus som måtte totalrenoveres, hyret vi inn håndverkere for store deler av jobben. Noen av dem var lokale folk, andre var arbeidsinnvandrere. En av dem

som satte opp IKEA-kjøkkenet vårt var Wiktor fra Polen. Tilfeldighetene ville ha det til at jeg malte stua samtidig som Wiktor og hans kollega skrudde opp kjøkkenet. Da det var tid for lunsj ba jeg dem på kaffe og kake, og vi kom i snakk. Wiktor fortalte at han kom fra Polen, men hadde jobba i Norge i over ti år. Familien hans bodde fortsatt i Polen. Den yngre kollegaen hans var en taus kar som ikke snakka noe norsk, og lite engelsk. Wiktor hadde nylig fått ham med seg til Norge og hjulpet ham i gang i dette mellomleverandørfirmaet som tok oppdrag for IKEA. Hver dag var de ute hos folk og skrudde sammen kjøkken, hver dag det samme. Men Wiktors plan var å starte sitt eget firma.

Det er lett, påstod han, for det er mye jobber i Norge, selv om det er dårlige tider.

Han kunne dra hjem til Polen og kjøpe billig verktøy og utstyr, komme tilbake og starte. Norge har alltid vært heldig, påstod han. Først var det fisk og nå er det olje. Og når olja tar slutt og klimaendringene trår til på ordentlig, vil alle slåss om vann. Og hva har Norge? Massevis av vann! profeterte han.

Samtalen gikk videre på dette viset, med Wiktor leende og full av fremtidstro til tross for apokalyptiske undertoner. Den gode stemninga varte helt til jeg spurte ham      om familien hans.

Familien min? Ja, hva med dem?

En taushet la seg over lunsjbordet. Jeg spurte ikke mer, drakk opp kaffen og kjente at jeg hadde gått for langt.

Wiktor lo igjen, litt mer anstrengt nå, og sa det var på tide å komme tilbake til arbeidet. Til slutt, da jobben var gjort og siste silikon spruta inn i sprekken inntil veggen, skrev han opp nummeret sitt i tilfelle jeg trengte en altmulig-snekker.

Vi gjør alt. Bortsett fra å male. Men det kan du gjøre selv, mente han og lo. Ved siden av nummeret tegnet han en smilende bamse.

«So you remember my happy smile.»

Bamsen til Wiktor
Senere, i forbindelse med at jeg skulle skrive dette essayet, kom jeg på bamsen igjen. Og jeg tenkte over samtalen vår. Rettere sagt tausheten som fulgte spørsmålet mitt. For kanskje lå det noe i dette? Kjernen i hvorfor Wiktor egentlig jobba i Norge. Sannsynligvis var det så enkelt: Han gjorde det for familien sin i Polen.

Men det betyr også at han er her og de er der. At de på en måte lever atskilte liv. Og at de har gjort det i over ti år!

Den smilende bamsen sto fram i et nytt lys for meg nå. Ikke som et bilde av den smilende Wiktor, altmulig-snekkeren med eget firma i Norge som så fram til vannapokalypsen, men som et bilde på alle leketøya barna hans i Polen ikke hadde fått de siste ti åra. Eller rettere: som et bilde på den smilende faren som de aldri fikk hjem igjen. I deres liv, i deres barneverden er han muligens bare en fremmed mann som kommer hjem med leker og sjokolade i ferier eller til høytidene. En mann som skaper forvirring når han kommer, forstyrrer og avbryter rutinene deres, og som skaper enda mer forvirring når han drar igjen. Uroen setter seg i dem, de tilpasser seg hans nærvær i noen uker, og når slutten nærmer seg, blir det nærmest uutholdelig fordi de ikke kan få tårene ut av øynene til mor. Hva kommer barna til å huske av faren sin etter en hel barndom i atskillelse? At han jobba i utlandet og hadde store hender?

Samtalen med Wiktor gjorde at jeg etter hvert lurte jeg på om det finnes en litteratur som beskriver hvordan disse barna har det. Jeg forhørte meg litt, men ingen av de jeg spurte hadde lest en slik bok. Så huska jeg en dokumentarfilm jeg så for noen år siden, nærmere bestemt I am Kuba av regissør Åse Svenheim Drivenes, som kom i 2015 og nettopp handler om to barn som blir igjen i Polen mens foreldrene deres drar til utlandet for å jobbe. Men jeg hadde til gode å finne en god norsk skjønnlitterær bok skrevet om dette. Var det et hull i samtidslitteraturen?

Far er i utlandet
Tilfeldigvis kom jeg over en tysk bok om temaet. En trilogi rettere sagt. Skrevet på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet, men handlingen foregår på 60-tallet, den gangen Italia var Sør-Europas store fattighus og eksportør av billig arbeidskraft. Fattige italienere strømmet til områder med høykonjunktur, land som Sveits, Østerrike eller Tyskland. Det var midt i Wirtschaftswunder-tida. Og på samme vis som i dag, når polakker eller latviere kommer til Norge for å jobbe, dro italienerne ut og lot barna bli igjen. Francesco Micieli (f. 1956) var et slikt barn, og han skrev om erfaringene sine i en lyrisk prosa – om hvordan det er å være et barn som blir forlatt, og hvordan det er å komme til det nye landet som man har et svært ambivalent forhold til.

             «Far er i utlandet.
             Når man er i utlandet er man langt borte.
             Bak fjella.
             Og man kan bare komme en gang i året.
             Fordi far er borte, sender han penger.
             Slik at mor og jeg kan leve.

*

Jeg kjenner ikke far min.
Jeg vet bare at han har store hender og en bart.
Og når han kommer, har han med sjokolade til meg, og en kjole til mor.
Da sier jeg: Takk, far.»[1]

Slik begynner Micielis debutroman fra 1986. Historien i bøkene er i stor grad basert på Micielis eget liv. Jeg-personen vokser opp med småsøsknene, mora og bestemora i det fattige Sør-Italia. Det er dårlige kår; en lillesøster og en lillebror dør i løpet av de første leveåra, mora er analfabet fordi kvinner ikke skulle gå på skolen, faren har dratt utenlands for å jobbe, men slutter etter hvert å sende dem penger, slik at mora må begynne å jobbe hos en bonde. Når hun kommer hjem om kvelden gråter hun. Jeg-personen gjemmer seg og gråter han også. Mora får ikke krite mer i butikken, og drar til slutt selv til utlandet for å jobbe. Det står: «Mor vil nå også dra til landet bak de store fjellene. Far finner seg ellers en annen kvinne, fordi menn ikke holder ut kulda uten kvinner».

Det er alt som sies. Gutten er blitt foreldreløs. Hans lengsel er uutholdelig, og uttrykksformen i passasjene som følger blir stadig mer ordfattige.      

            «Nå er jeg uten mor,
             og når kvelden kommer
             og jeg må gå i seng,
             føler jeg meg alene
             og gråter»

Dagene tilbringer han hos nonnene. Foreldrene sender av og til gaver til ham og lillebroren. De kommer ikke hjem til jul, jeg-personen går på juleforestilling og tenker lengtende at det ikke finnes et utland i Paradis. Landsbylivet skildres, fra erkekonservative prester til kommunistiske onkler, fra aksepterte æresdrap til en omsorgsfull venn som lærer jeg-personen å snakke med fuglene. Hele tiden undres den umodne fortelleren over hvilket språk som er det viktigste, siden Gud snakker italiensk i filmene men gresk i Bibelen, mens han og familien snakker albansk, samtidig som alle rundt dem snakker italiensk. Han spør bestemora hvorfor foreldrene måtte dra til utlandet for å jobbe, og får til svar at det er fordi landet deres er fattig. Når han spør hvorfor landet er så fattig får han til svar at han må gå og leke. Han drar til sin døde søster og spør henne, men får ingen svar. Etter hvert tilpasser han seg livet som foreldreløs, og drømmer om å rømme til fjells og gifte seg med Angelina, som han er forelska i. Han slentrer rundt i gatene med vennen sin, som for øvrig blir arrestert en dag da han protesterer mot en populistisk politisk agitator.

Så en dag kommer foreldrene plutselig tilbake. De er på ferie og har med kjøtt i hermetikkbokser, som jeg-personen og broren spiser rett fra boksene. Moren gråter og sier at de skal ta barna med seg nå, i utlandet kan de få spise så mye kjøtt de vil hver dag. Men jeg-personen har allerede omstilt seg, han vil ikke være med foreldrene. «Jeg vil være hos bestemor og bestefar. De er foreldrene mine nå.» Men han har ikke noe valg, han må bryte opp fra vennene sine, lover Angelina å komme tilbake som rik mann og gifte seg med henne, og han gruer seg for å dra til det nye landet, som er kaldt og fullt av snø. Han ser seg omkring en siste gang, og «husene ser trist på meg».

Euro-orphans
Foreldreløs. Det må være stikkordet som knytter Micielis litteratur til dagens forlatte barn i Øst-Europa. I dokumentaren I am Kuba får barna det klingende navnet «euro-orphans». Det foreligger en del forskning på begrepet, i alle fall i flere øst-europeiske land der barna (og vanskene) befinner seg. Euro-orphans er barn som vokser opp hos besteforeldre, slektninger, nære venner eller lignende, fordi foreldrene benytter seg av EUs regel om fri flyt av arbeidskraft, og flytter utenlands. Noen lever hele barndommen slik. Det finnes anslagsvis mellom en halv og en million euro-orphans i Europa. Mange klarer seg fint med dette, men en del utvikler psykiske og sosiale vansker, da man tenker seg at separasjonen fra foreldrene skaper en oppløsning av familiestrukturen som forstyrrer barnas utvikling, og tilknytningen som de en gang hadde til foreldrene.[2]

Norge er ett av landene foreldrene drar til. Det bor i underkant av 300.000 arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa i Norge i dag. Rundt en tredjedel av dem kommer fra Polen. Hvert år kommer flere tusen nye arbeidsinnvandrere til landet, i 2017 var det rundt 14.000.[3] Vi vet etter hvert en del om livs- og arbeidsvilkårene til dem som kommer til Norge for å jobbe. Men hva vet vi om barna som blir værende igjen?

Hvert år har vi flere tusen potensielle skilsmisser mellom foreldre og barn å stå til rette for.

Bærer vi et ansvar?

Ifølge Unicef har norske selskaper plikt til å tilrettelegge for at familier som skilles får holde sammen.

Hva blir gjort?           

I 2008 døde sju polske arbeidere i en husbrann på Gulskog. De bodde sammen med femten andre polakker i et gammelt hus.

Flere av de døde hadde familier og etterlatte i Polen.  

Hva vet vi om hvordan det er når far drar til verdens rikeste land for å jobbe, når han sier at han drar for å tjene penger for framtida di? Men så blir han borte, brenner inne i et overfylt hus i Norge, og ingen blir stilt til ansvar. Vi har alle møtt en Wiktor, og vi er med på å opprettholde strukturer som holder familiene fraskilt. Hva bryr vi oss om forskjell i muligheter for arbeidstakere fra de ulike landene i Europa, så lenge vi må pusse opp og trenger billig arbeidskraft? Hva bryr vi oss om at fri flyt av arbeidskraft har ført til utnytting og sosial dumping, så lenge vi ikke ser det? Så lenge prisene holdes nede. Hva bryr det oss at arbeidstakerne jobber lange dager, jobber lange perioder i strekk, jobber utenlands i år etter år? Vi lever godt med det. Men vi kjenner ikke til historiene til barna i hjemlandet.

Micieli skriver fram en fortelling som jeg tror kunne blitt fortalt av mange av de øst-europeiske barna som blir igjen når foreldrene flytter til Norge for å jobbe. En historie om barn som blir forlatt, hentet og tatt med. Om barn som ikke kjenner igjen foreldrene sine når de kommer tilbake, som ikke vil bli med dem til utlandet, fordi de har adoptert noen andre som «foreldre». Micieli åpner opp for et tolkningsrom om det som er felles for mange europeere i dag – en fortelling om et (om enn ikke alltid frivillig) migrerende Europa. Hver periode, hvert land, og hver innvandrer har sin egen historie å fortelle. Samtidig er det en historie om oss alle – enten man drar fra ett land til et annet, eller man er på andre siden av grensa, og møter innvandrerne der man bor.

De hjemløses Europa
De siste åra har politikken i flere europeiske land fått en populistisk høyredreining, med nasjonalistiske grupper som krever tydeligere nasjonale, religiøse eller etniske grenser, og som påstår at det finnes homogene nasjonale identiteter. Det de ser helt bort fra er at de nasjonale identitetene nettopp har oppstått som følge av flerkulturelle møter. Micielis bakgrunn er på dette området svært dagsaktuell. Hans familie tilhører Arbëresherne, en folkegruppe som utgjør en liten minoritet i Mellom- og Sør-Italia. De avstammer fra flere innvandringsbølger fra Albania til Italia mellom fjorten- og attenhundretallet. De første som kom var albanske leiesoldater til kongedømmet Napoli. Under de tidlige osmanske framstøtene i Europa spilte Albania en viktig rolle for å demme opp om disse, og det er slik historien om den albanske nasjonalhelten Skanderbeg ble til. Hans evne som hærfører stoppet opp for osmanene, og på grunn av dette har han blitt feiret av de vestlige maktene. På den tid var Albania et kristent land, og Skanderbeg fikk tittelen Troens og kristendommens forsvarer av daværende pave Callistus III, skjønt Skanderbeg opphavelig var blitt oppdratt som muslim. Etter Skanderbegs død flyktet mange albanere til Italia for å slippe unna osmansk trosforfølgelse. Dette nevner jeg fordi Skanderbeg og den middelalderske flyktningstrømmen fortsatt blir brukt som en knagg, et holdepunkt å se verden fra for noen av karakterene i bøkene til Micieli. Det er identitetsdannelse, en fortelling om hvem man er. Dette kan bli misbrukt, selvsagt, all nasjonsbygging inneholder nasjonalistiske trekk som misbruker gamle myter og fortellinger, men Micieli behandler Skanderbeg litterært, i en tekst om sin egen familiehistorie, en livshistorie om en albaner, som egentlig er italiener, som spør seg om han er blitt sveitser siden han skriver på tysk.

Micieli er aktuell fordi han snakket om identitet og opphav på en gjennomtrengende ny måte, fordi han ikke reduserte det til en fortelling om en nasjon eller en etnisk gruppe, men viste nyansene – sårheten og viktigheten – av å høre til flere steder samtidig, selv om det gjør vondt. For er det ikke slik europeere alltid har hatt det? Her fra en scene med faren i tredje bok:

«To gråtende menn strandet på den calabriske kysten, i nærheten av Sibari, hvor det tidligere bodde rike grekere, så romere, normannere, sarasenere, spanjoler med altfor høye såler på skoene, Garibaldi, Mussolini, Democrazia Cristiana, Fiat, Alfa Sud, Cassa del Mezzogiorno, luparaene, Tangenti og skogbranner. Inni mellom kom forfedrene deres fra det albanske Epirus og gjemte seg i fjellene».

Micielis eget opphav er reelt og stedbundet – Italia på 1960-tallet – men hans litteratur er universell og dagsaktuell. Hvordan kan man høre hjemme bare ett sted, når det var utenfor ens ramme å velge? Når hele historien til et land er knyttet til et virvar av folkevandringer over århundrer, som gjentas på nytt og på nytt? Og likevel kjenner man en dyp tilhørighet til hjemlandets jord, som er like reell som sorgen etter ens avdøde mor.

Livet til Micieli er på en rik måte bundet til de kulturelle og historiske vevene som utgjør en prototypisk fortelling om dagens Europa. Overalt finnes de, historiene til dem som flytter over landegrensene, dem som reiser ifra noen og dem som kommer tilbake, dem som klarer seg og dem som ikke gjør det. Inn i dette fletter seg også historiene til Wiktor og hans barn, og fortellingene til alle dem som må flytte og stå i en tilhørighetsspagat over landegrenser der man ikke lenger kan velge om man hører til det ene eller det andre stedet. Historiene har alltid eksistert, og jeg tenker at på ett plan har de noe felles, noe særegent; som en mangefasettert folkevandringsmelodi. Den samme gamle historien, om og om igjen. Micieli skrev om det for tretti år siden, men lengselen og sorgen er alltid lik. Som en felleseuropeisk sørgemelodi, full av hjemløs sorg og lengsel.

Eller for å sitere den analfabetiske moren til jeg-fortelleren i trilogiens andre bok: «Jeg har aldri vært i Albania. Av og til hører jeg på radio Tirana, men heller ikke det er noe hjemsted. Vi har ingen historiebøker. Vi kan hverken skrive eller lese språket vårt. Vi har sangene våre. Sanger om sorg, om hjemlengsel, om kjærlighet. La fortiden synke til havets bunn! Jeg pakker ost nå.»

Peter F. Strassegger (f. 1984). Forfatter og oversetter. Siste skjønnlitterære utgivelse: Slutten på flagget vårt (2017).