Det som ikke finnes, eller nødvendigheten av å bli den man er

Jeg var i begynnelsen av tjueårene første gang jeg – av fri vilje, som det heter – skrev noe som liksom skulle være litterært. Jeg studerte statsvitenskap ved universitetet på den tiden; jeg vet ikke riktig hvorfor, men stadig oftere tok jeg meg selv i å sitte på lesesalen i Eilert Sundts hus og lese romaner, ikke pensum, uten at jeg riktig kan si hvorfor jeg gjorde det heller. Jeg har – eller hadde – aldri interessert meg særlig for litteratur. For meg representerte bøkene noe livsfiendtlig som jeg ikke forsto poenget med. Jeg leste bare unntaksvis, og svært ugjerne, når jeg måtte; jeg var både for lat og for aktiv. Men nå satt jeg altså på lesesalen i Eilert Sundts hus og leste romaner, av Kafka og Dostojevskij. Det var de eneste forfatterne jeg kjente til, foruten Hamsun, Ibsen og Bjørneboe, og alle de andre navnene man blir kjent med i løpet av skolegangen. Jeg kan ikke si at jeg forsto dem, slik jeg nå forstår; jeg hadde så godt som ingen trening i det å lese. Men det fantes samtidig noe der, i disse bøkene, som jeg ville finne ut av, og som trakk meg til seg. Jeg følte meg utvalgt, unik, at jeg holdt på med noe som ingen andre visste hva var – og som attpåtil bare var mitt – for jeg kjente heller nesten ingen som leste. Det hevet meg over dem, som menneske. Jeg følte meg smartere, sterkere, bedre. Jeg leste mer og mer, både dag og natt, og jo mer jeg leste, desto sterkere ble jeg trukket inn i denne verdenen, som var min egen. Jeg begynte å skrive. Dikt, aforismer, korte tekster. De var tjokkfulle av følelser; det var det eneste jeg hadde: Jeg visste ikke hvem jeg var. Jeg satt våken om nettene, men jeg kjente ikke meg selv, hvem jeg var, eller hvem det var ment at jeg skulle være, kan hende utenom nettopp når jeg skrev og forsvant både i og for meg selv. Det var åpenbart målet: å finne seg selv ved å forsvinne, å skape ved å utslette; jeg forsto det slik. En tekst var en mulighet, et tap, og i disse tekstene som jeg skrev, speilet jeg meg selv, den jeg ville – for ikke å si måtte – være, for meg selv. Jeg vet ikke hvorfor, men alt annet spilte med ett ingen rolle. Det var svært viktig for meg at jeg ble noen, ikke bare forble den samme, som før, og det er det for så vidt fremdeles den dag i dag: Jeg må hele tiden bli noen; jeg kan ikke være ingen. Jeg tror det er en av grunnene til at jeg skriver. For å distansere meg fra meg selv, bli en annen, for å finne ut hvem jeg skal være. Akkurat nå, når jeg skriver dette, sitter jeg på soverommet i leiligheten min i Berlin, hvor jeg bor. Jeg vet ikke hva jeg skal skrive. Jeg drikker et glass svart te med litt brunt sukker i, og har ørepropper i ørene. Det har jeg alltid når jeg skriver. Det er nødvendig for meg å stenge verden/rommet/tilværelsen helt ute, å trekke for gardinene og slå av alt lyset utenom en liten, blå lampe som står i hjørnet på skrivebordet mitt, slik at ordene jeg har foran meg er det eneste som eksisterer. Jeg vil forsvinne inn i dem; det er målet. Jeg vil at de skal være alt som finnes, og det fordrer at jeg blir stille, faller til ro, nesten som når man mediterer. Jeg må være mest mulig fri, suveren, og prøve å unnslippe meg selv og mine egne tanker om bra og dårlig. De kan komme etterpå, når man har skrevet ferdig, hvis ikke skriver man noen ganger ingenting: Man blir stengt ute av seg selv, i dobbelt forstand. Man har skuslet vekk alt for intet, og det finnes ikke noen ting. Man går ut på balkongen og røyker en røyk i stedet, trekker inn den kalde, klare luften som akkurat i dag, den dagen man skriver, nærmest kjennes høstlig. Og så fortsetter man. Man fortsetter nesten hver gang, så godt man bare kan; det er det viktigste, at man alltid fortsetter, aldri gir opp (jeg tror det er ett av relativt få fellestrekk mellom de fem bøkene jeg har skrevet, den kommende boken min inkludert: at jeg aldri har gitt dem opp). Man sitter og venter og håper, og man ser verden endre fremtoning, skifte fra lysende grønn til stummende mørk, men man gir seg aldri, aldri, bortsett fra når det ikke finnes noen grunner til å fortsette og man ser seg nødt til å fortsette på en annen måte i stedet. Det er alt. Å skrive handler i stor grad om det, tror jeg, å holde ut. Seg selv og tiden som går, når man ikke skriver. Det er antagelig da mye av arbeidet gjøres, uten at man vet det, så man må lære seg å holde ut og igjen, bygge opp en slags lengsel i seg selv etter det man en gang skal skrive, for man har i grunnen lyst til å skrive hele tiden. Det er derfor man gjør det. Fordi man liker det, å sitte alene og vente og håpe og gnu; fordi man trives best for seg selv, i sitt eget selskap. Man liker utfordringen skrivingen gir, de vanskelighetene den stiller en overfor i møte med seg selv. Man føler seg bare tidvis kompetent; man går ofte på trynet. Det er ikke til å unngå, at man går på trynet, for hver gang er omtrent like umulig som den første. Man vet ingenting, man kan ingenting, man er ingen; man er ikke noen. Men man fortsetter, hver gang. Man holder ut. Man lar seg aldri beseire. Jeg blar litt i en av bøkene jeg har liggende her, på skrivebordet foran meg. Det gjør jeg av og til, når jeg skriver, uten at jeg som regel leser så mye som en stavelse eller vet hva det skal være godt for. Jeg synes ordene er vakre. Ikke hva de sier eller betyr, men hvordan de ser ut ved siden av hverandre på papiret, som frittstående enheter. Det er faktisk noe jeg tenker på når jeg skriver: hvordan ordene ser ut, som ord, eller enheter. Jeg liker at de går helt ut i margen, at de ender der de skal ende, av seg selv, og setter derfor alltid inn bindestrek for at de skal gjøre nettopp det, før jeg leser igjennom. Det tar litt tid, men er bestandig verdt det; jeg er i stand til å stryke de ordene som ikke hører hjemme i en setning som nå ikke lenger villeder meg på grunn av sitt utseende. Det er viktig, at man ser både ordene og setningene som de skal være før man eventuelt stryker dem, ikke tar dem ut eller lar dem bli stående på feil grunnlag. Da blir også språket vakkert, rent, som det skal være. Jeg leser: «Det er bestandig like forunderlig å se hvordan folk endrer personlighet i løpet av så kort tid bare på grunn av litt dop; jeg blir aldri helt vant til det.» Og: «Det er alltid godt å gå hjem, til sitt eget, selv når det ikke er det.» Og: «Jeg går inn i stua og setter meg i sofaen og tenker på deg.» Alt skrevet av meg. Jeg tror man må ha en viss forkjærlighet for ord for å skrive. Man må like å orde, som Pessoa sier det; man må like å leke, og å ta sjanser, hvis ikke faller alt dødt til grunnen med det samme: Man har et språk som hverken løfter en opp eller trykker en ned, men bare drar en med seg bortover, som en hund. Jeg har aldri skjønt poenget med det: å skrive så fint at det blir flatt. Man må kunne stamme, som Solstad sier; man må finne seg selv og sin egen stemme, hva enn den er, ellers har det ingen verdi, dette her, å skrive, for det yter ingen motstand, og det er det likeledes svært viktig at det gjør. Yter motstand, altså. Slik at det ikke blir flatt. Samt at skrivingen har en stemme, en identitet, hvilket vel i stor grad er hva alt dette handler om. Å unnslippe seg selv, og å bli den man er, eller er ment å være. Jeg tror det var derfor jeg begynte å skrive: for å bli den jeg er, på papiret, og nå kan jeg ikke lenger slutte. Jeg har malt meg inn i et hjørne med denne skrivingen, og kommer meg ikke ut av det. Det er det eneste jeg kan/vil/må gjøre; jeg har oppgitt nesten alt annet. Jeg skriver hver dag, morgen som kveld. Jeg står opp og går bort til skrivebordet og setter meg, og mediterer regelmessig to ganger om dagen for ikke å gå fra forstanden. Også det er nødvendig når man skriver, for noen ganger blir skrivingen nesten for stor, som kommer den ut av kontroll, og vender seg mot meg; den lar meg ikke være. Ordene presser seg hele tiden på, nærmest som hadde de sitt eget liv, uavhengig av meg, og vil ikke slutte; de vil bli skrevet ned. Nå med det samme. Jeg tror det er derfor. Jeg skriver. Men naturligvis finnes det også andre årsaker og grunner og motiver. Det finnes sykdom og kjærlighet og sorg. Det finnes familie og venner. Det finnes alkohol og ensomhet og drømmer. Det finnes tristesse, det finnes sinne. Det finnes raseri og likevekt. Og mening og glede. Det finnes kraft og suverenitet. Det finnes frykt. Det finnes nervøsitet. Det finnes søvn og søvnløshet. Det finnes engstelse, det finnes uro. Det finnes tomhet. Jeg vet ikke helt hvilke andre ord som også finnes der ute, i verden, men de gjør i alle fall det; de finnes. Det er hele tiden de ordene jeg benytter meg av når jeg skriver.

V.S. Tideman (f. 1980) debuterte med den kritikerroste romanen kockmania inc. i 2009, og har siden utgitt tre romaner, seinest den avsnittsløse Brev i 2018. Månedsskiftet juli-august utkommer Tidemans femte roman, Jeg, rommet.

BLA 5/20.