Her finnes en mulighet

Kim Hiorthøy
Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig
Tekster og tegninger
Forlaget Oktober, 2002
70 sider

Allerede tittelen legger tonen: Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig. Jaha? Nei, det kan man kanskje ikke, eller? Hvem vet, egentlig, og har det noe å si om setningen og meningsinnholdet er korrekt eller ei, når observasjonen en gang er gjort?

Slike spørsmål kan man fortsette å stille gjennom denne lille, underfundige boken, som altså er Kim Hiorthøys debut som forfatter. Her møter vi, ifølge vaskeseddelen, korte tekstbrokker om «mennesker (og noen dyr) som ofte mislykkes med stor bravur», samt enkle tegninger som «viser rom og landskap nesten uten mennesker».

Til sammen er disse tekstene og tegningene om snodige situasjoner (en kvinne som smelter og blir knadd til bolledeig; en bøtte full av urin balanserende på en dør på gløtt som vi venter på at skal åpnes; en samtale om å være vakker og andre menneskelige egenskaper) underlig trøstende, humringsfremkallende og melankolske. Dette er en sånn bok du kan ha liggende på nattbordet (eller innerlomma, for så liten er den) for å bla opp en side på måfå og tenke: Der ja, sånn kan det også være, trær om natten kan høres ut som radioer, tankerekker kan hoppe fra sjenanse til kondens til et bilde av Khrusjtsjov – det er også en måte å organisere og tenke på.

Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig kom ut i 2002, og jeg oppdaget den sikkert ti år seinere. Selve oppdagelsen står litt uklart for meg, men ikke lenge etter møtte jeg ei som hadde et sitat fra boka over senga, et som utgjør en av disse små tekstene i sin helhet, og som lyder: «En morgen våknet jeg helt av meg selv. Her finnes en mulighet, tenkte jeg». Vedkommende var det hun selv karakteriserte som en «Hiorthøy-fan», og det var via henne at jeg også ble konvertert til noe av en Hiorthøy-fanatiker. For ikke bare er den lille boka i seg selv full av muligheter, i avsender-enden finner vi en person som tilfører verden innhold i alle mulige sjangre: Hiorthøy er ikke bare forfatter, men også illustratør, grafiker, dramatiker, skuespiller, filmskaper – rett som det er blir han omtalt som en «multikunstner». Og hver gang jeg har møtt Hiorthøys arbeid på scenen, på filmlerretet, i kunsthaller og i tekstform, har jeg kost meg over hvordan han … leker, er kanskje det rette ordet: Han finner ut av ting ved å forsøke med stadig nye uttrykksformer, og det er noe befriende i en godt voksen mann som plutselig danser ballett, som lager en film, som ikke er redd for å prøve og feile, og som lar det triste og det lette, det kompliserte og det lille gå hånd i hånd.

Vi kan bare avslutte med en liten tekst fra Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig, kan vi ikke det, så kan dere gå ut i verden og finne Hiorthøy på omslaget til Motorpsycho-plater, i Erlend Loe sine bøker, i teaterprogram og filmhyller, og så kan vi sakte, men sikkert alle sammen bli Hiorthøy-fantaster og lage en Hiorthøy-festival, som bare har én hovedperson, men likevel er tverrkunstnerlig så det holder. Dét hadde vært noe å varme seg på i høstmånedene, det, en humoristisk, lett melankoli over hele linja.

«Det var lørdag. Jeg hadde stått opp sent og gått ned til bakeriet og kjøpt to boller, men bare spist den ene og nå lå den andre og tørket i vinduskarmen. Ute var det sol, og bollen ble tørrere og tørrere for hvert sekund. Lenge stod jeg bare og så på den. Jeg visste at øyeblikket nærmet seg, både for bollen og for meg».

BLA 10/20.