Penger i kassa?

BLA 2/19. 18.02.2019.

I slutten av januar publiserte Klassekampen en sak om honorarene som gis manuskonsulenter – som, etter saken å dømme, er svært lave, på rundt 2000 kroner per oppdrag. Konsulentene ønsker høyere lønninger, men vil ikke stå fram, i frykt for å miste oppdrag i en allerede trang bransje. Det er lett å glemme at litteraturbransjen også er en bransje, at den hviler på økonomi. Er konsulentenes honorarer holdbare, eller bør de kreve mer?

Konsulentenes honorarer er langt fra holdbare! Da Forfatterforeningen for en del år tilbake gjorde en forfatterundersøkelse, ble forfattere som hadde skiftet forlag spurt om hva som var den viktigste grunnen. Da vektla flest forfattere (38%) dårlig redaksjonell oppfølging. Og det viser hvor viktig redaksjonelt arbeid er for en forfatter. I all hovedsak gjøres det redaksjonelle arbeidet av forlagets redaktører, men alle forlag benytter seg av konsulenter, og konsulentuttalelser blir tillagt vekt. Mange konsulenter er samvittighetsfulle og gjør veldig mye arbeid for lite penger, men det er også mulig å se at honorarene begrenser grundigheten i arbeidet, som en manuskonsulent sa da dette ble debattert i Klassekampen: «Å gjøre gode lesninger med konstruktive innspill er et tidkrevende arbeid, men størrelsen på honorarene gir ikke rom for å gjøre en så grundig jobb som jeg ønsker.» Så ja, jeg forstår veldig godt misnøyen med betingelsene. Det er uholdbart at forlagene betaler konsulenter så lavt. Konsulentene er i tillegg i en situasjon der arbeidsmengde og lønn varierer stort, og de er heller ikke garantert oppdrag.

Samtidig med at konsulentene beklager dårlige vilkår, setter mange forlag store penger inn i markedsføring og reklame, storsatsninger av ymse slag. Kan det kalles en skjevfordeling?

Med tanke på hvor mye det redaksjonelle betyr for forfattere, så kan det kanskje kalles det, men samtidig – når medieøkonomien er svekka, anmeldelsene og oppslagene færre, så går det liksom ikke helt an å si at det er feil å bruke penger på markedsføring. 

Forfatter og musiker Jenny Hval har et sted bemerket at å være kunstner i Norge innebærer å halvparten av tiden fylle ut søknadsskjemaer til prosjektstøtte, stipender og desslike, for i det hele tatt å kunne fortsette arbeidet. Støtteordningene er med andre ord en forutsetning for kunstnerisk virksomhet?

Ja, det krever en del utfylte søknader for å sy sammen en kunstnerøkonomi. Jeg liker jo heller ikke at det kalles støtteordninger, jeg liker å tenke på det som finansiering. Staten finansierer landbruket. Staten bør finansiere kunstnerisk virksomhet. Kanskje ikke en holdbar sammenligning, eller? Men heldigvis er det ikke alt en trenger å søke på, som innkjøpsordningen, og for forfatterne er innkjøpsordningene en bærebjelke i forfatterøkonomien. Innkjøpsordningene bidrar til økte forfatterinntekter, at all ny norsk skjønnlitteratur blir gjort tilgjengelig for lesere gjennom lokale biblioteker, og at forlagene kan utgi et større og bredere utvalg titler enn de ellers ville ha kunnet gjøre og satse langsiktig på bygging av forfatterskap. Det er skikkelig bra.

Er støtteordningene for litteratur gode nok?

Det er mange finansieringsordninger som har bidratt til mangfold, for å bruke det litt forslitte uttrykket, altså bidratt til at det finnes et rikt utvalg litteratur av god kvalitet. Og det er bra. Men det betyr ikke at de er gode nok. Når vi argumenterer for økte forfatterhonorarer og vederlag henger det sammen med at forfatternes inntekter i alle sammenhenger, og over år, har vært lave. Skjevhetene rettes ikke opp ved en minimal økning av forfattervederlagene i en enkelt sammenheng. Det må gjennomgående endringer til. Og siden jeg nevnte innkjøpsordningene, så må forfatteres vederlag økes gjennom økte bevilgninger nettopp til disse.

Lønnsreformen for kunstnerstipend, som de visuelle kunstnerorganisasjonene initierte, og som et samlet Kunstnernettverket har kjempet for, har vært helt uvurderlig. Det at et stipend nå skal utgjøre femti prosent av en norsk gjennomsnittlig inntekt. Men bare rundt ti prosent av de som søker, får kunstnerstipend. Det betyr at 90 prosent av de som søker får avslag. Derfor må det opprettes flere stipendhjemler! Og stipendene må bindes til årlig lønnsvekst for statsansatte eller tilsvarende. Å knytte stipendene til vekstindikator er helt avgjørende for å styrke og sikre vekst i det frie feltet, og for å unngå at kunstnerne igjen sakker akterut i forhold til samfunnets lønns- og prisstigning. Sist forfatterøkonomien ble undersøkt, viste undersøkelsen at de skjønnlitterære forfatternes medianinntekt fra sitt kunstneriske virke hadde gått ned med over 40 000 kroner fra 2006 til 2013. Og da var den medianinntekten skjønnlitterære forfattere hadde for sitt kunstnerisk virke på 120 000 kroner.

At forfattervirksomheten krever støtte skulle i utgangspunktet tilsi at det ikke er et levedyktig arbeid. Mange har andre jobber, flere jobber, i forsøket på å få det til å gå rundt; det samme gjelder kritikere, frilansere, litteraturvitere uten fast stilling. Snakkes det for lite om penger i bokbransjen?

Ja, det kan definitivt bli snakka mer om penger! Og hva gjelder bokkrona, den andelen forfattere får for ei bok, så bør ikke den fordelinga være hugget i stein.