En appell til morgendagens klimaforkjempere

Teresa Grøtan
Før øya synker – en klimadokumentar
Sakprosa for ungdom
Gyldendal, 2018
88 sider

Land synker. Dyrearter er i ferd med å utryddes. Mennesker blir tvunget til å flykte fra sine hjem på grunn av endrede værsykluser. Likevel fortsetter Norge å pumpe olje opp fra Nordsjøen, og nordmenn reiser oftere på flyreiser enn de noen gang har gjort. «Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv», skriver Arnulf Øverland i diktet «Du må ikke sove». Men det er lett å glemme de voldsomme konsekvensene av globale temperaturstigninger når man holder til i trygge Norge, hvor klimaendringene først og fremst manifesterer seg i uvanlig varme somrer og mildere vintere. For å engasjere nordmenn i kampen mot temperaturøkninger og stigende havnivå, må konsekvensene bringes nærmere. Mye nærmere. Og det er nettopp dette Teresa Grøtan forsøker å gjøre i Før øya synker.

Journalistiske reportasjereiser

I tillegg til å ha skrevet flere bøker for barn, har Grøtan bakgrunn som journalist. I Før øya synker har hun tatt med de journalistiske verktøyene inn i skrivingen. Boka, som har undertittelen «En klimadokumentar», er inndelt i fire deler, i tillegg til en innledning og to avsluttende kapitler som danner en ramme for hoveddelene og gjør rede for klimaforskningens historie.

I hver av hoveddelene følger vi Grøtan på en reportasjereise. Først til Svalbard, der isen ikke lenger dekker fjorden og snøskredfare har blitt et økende problem for beboerne. Deretter til Kiribati, øygruppa som vil bli den første til å synke i havet dersom klimapolitikken ikke endres drastisk. Så til Bangladesh, der titusenvis av mennesker er drevet på flukt på grunn av økninger i styrke og frekvens på de årlige syklonene. I den siste delen tar Grøtan oss med til USA, som rammes av stadig heftigere skogbranner og omfattende tørke.

Grøtan velger seg et knippe ungdommer å følge i hver del, og lar dem fortelle med egne ord hvordan klimaendringene har påvirket hverdagen deres på hjemstedet. Reportasjene om ungdommene suppleres av fakta om stedene Grøtan besøker, samt korte intervjuer med klimaeksperter eller -forkjempere som setter ungdommenes opplevelser i et større perspektiv.

Det er nemlig tydelig at det er ungdommen som står i fokus i Før øya synker, både som intervjuobjekter, i valg av språklig nivå og gjennom direkte appeller og leserhenvendelser. Grøtan snakker direkte til målgruppa, iblant på en nesten smiskende måte: «Dagens ungdommer er smartere enn generasjonen før. Dere har mer utdanning, og dere er sunnere og sterkere. Og kanskje viktigst; Ungdom i dag kjenner verden og hverandre bedre.»

Det er et godt grep å snakke om ungdom til ungdom, for som et av intervjuobjektene sier som svar på spørsmålet om hvorfor han jobber som klimaambassadør: «Det er ikke alltid jeg lytter til de voksne. De har sine egne planer og er ikke til å stole på. Hvis jeg ser andre ungdommer gjøre noe, er jeg mer villig til å gjøre noe selv.»

Stødig og åpen avsender

Samtidig er det ikke en ungdom, men den voksne Grøtan som forteller i Før øya synker. Hun fungerer gjennomgående som en tydelig avsender og et klart tilstedeværende subjekt i teksten, enten hun sitter på motorsykkel med ungdom fra Bangladesh eller er med på skolebesøk i California. Likevel er hun først og fremst en deltaker, en representant for leseren i møte med verden, utstyrt med åpenhet og nysgjerrighet, men også med kritiske spørsmål.

I tillegg til å skrive teksten, har Grøtan også tatt bildene i boka, som veksler mellom helsider, dobbeltoppslag og mindre bilder. Ikke alle er like gode. Komposisjonen er av varierende kvalitet, og flere steder halter sammenhengen mellom tekst og foto innad i oppslagene. Jeg kunne kanskje ønsket meg mer profesjonelle foto i en såpass ambisiøs utgivelse. Samtidig gir det litt uprofesjonelle preget en form for autensitet til boka, som understreker det reportasjeaktige og forsterker Grøtan som avsender: Som lesere er vi med henne på en reise, og vi opplever stedene og ungdommene gjennom hennes blikk. Bildene og teksten suppleres dessuten av kart, store fonter og fargede helsider, noe som gir boka en mer gjennomført designprofil.

Men hva kan vi gjøre?

Det er sterke fortellinger Grøtan formidler: om ungdommer som har mistet, eller vært nær ved å miste, familiemedlemmer og bosted på grunn av økende ekstremvær, og som nå går en usikker fremtid i møte. Gjennom samtalene med ungdommer som opplever konsekvensene av karbondioksidutslipp de ikke selv har bidratt til, får Grøtan også fram urettferdigheten i at de som er ansvarlige for klimaendringene ikke nødvendigvis er de som må ta konsekvensene av dem. Hun lykkes også i å inkorporere argumentene til de som benekter at klimaendringene er menneskeskapte, og tilbakevise dem på overbevisende manér slik at det etterlates liten tvil om at noe må gjøres.       

Helhetlig sett tegner Grøtan likevel opp et nokså mørkt og tidvis sjokkerende bilde av jordas klimafremtid. Som da et av de voksne intervjuobjektene hennes, klimarådgiveren for presidenten i Kiribati, uttaler: «Forskere gir oss 50 år før vi er under vann. Vi skal ikke gi opp håpet ennå, vi har en drøm for landet vårt og folket vårt. Men noen ganger er jeg trist. Det føles håpløst.» Det er lett å bli resignert i møte med de voldsomme, og i stor grad irreversible, konsekvensene av menneskeskapte klimaendringer, og dette er en åpenbar utfordring i Før øya synker. For å lykkes i appellen til ungdommen, må Grøtan holde et optimistisk fokus, formidle et budskap om at det ennå ikke er for sent å snu.

Dette gjør hun først og fremst gjennom å intervjue ungdommer som forsøker å gjøre en forskjell, som gruppen av ungdommer som har saksøkt den amerikanske staten for med vilje å overse farene ved klimaendringene, samt gjennom det avsluttende kapittelet, der hun gir eksempler på hva som blir gjort rundt i verden. På et mer hverdagslig nivå har Grøtan også inkludert et regnestykke over hvilken forskjell leserne selv kan gjøre for å redusere sitt og familiens karbondioksidutslipp. Dette er godt tenkt, men gir dessverre et litt i overkant forenklet bilde av innsparingene , ettersom Grøtan unnlater å inkludere karbondioksidutslippene ved de konkrete alternativene hun foreslår (som å dra på interrailtur gjennom hele Europa heller enn å fly til Syden.)

Vekker engasjement

Dette er ikke det eneste eksempelet på forenkling i boka, men helhetlig sett gjør Grøtan likevel en imponerende jobb med å tegne opp et nyansert bilde av global oppvarming. Klimaendringer er et svært komplekst felt, og Før øya synker er et ambisiøst prosjekt, som utvilsomt må ha vært både tid- og kostnadskrevende for forfatteren og forlaget. Prosjektet har imidlertid fått støtte fra flere hold, noe som vitner om en vilje til å skape oppmerksomhet rundt klimaendringer og klimapolitikk.

Det må sterke midler til for å vekke engasjement, for er det noe de fleste eksperter er enige i, så er det at endringen i klimapolitikk må komme nå. Når dagens statsledere sniker seg unna ansvaret for å endre klimapolitikken, er det morgendagens ledere vi må sette vår lit til. Trolig vil engasjementet hos noen av dem vekkes i lesningen av denne boka. Bare dette i seg selv er nok til å kalle Før øya synker en viktig og nødvendig utgivelse.