Folk som har eiendom, gjør ikke revolusjon

Det er mye å være sint på for tiden, mye å gjøre opprør mot. Men hvor skal vi finne skytset som trengs i opprøret, om vi er som jeg og håper at det går an å få til et opprør via det politiske, gjerne det språklige? Svaret kommer selvfølgelig an på hva det er opprøret skal handle om, men er det boligsektoren du ønsker å endre, eller forstå, kan jeg anbefale Mirjam Sorge Folkvord og Brian Cliff Olguins Bygården. Historier om drømmer, virkelighet og norsk boligpolitikk.

I den nette, gammelrosa boken viser Folkvord og Olguin fram historien til både folk og boligpolitikk, i tekst og bilder. Gjennom det hele løper spørsmålet om hva som skal til for å ha et godt sted å bo, og hvordan Norge endte opp som en selveier-nasjon. Utgangspunktet for undersøkelsene deres er Portalgården på Torshov, som ble bygd i 1929 og var en del av en storstilt utbygging for å sikre levelige boforhold for vanlige arbeidsfolk. I 1920 var nemlig 95 % av innbyggerne i daværende Kristiania leietakere, og forholdene var kummerlige. Frykten for sosial uro fikk til og med høyresiden med på kommunal boligbygging, og Torshov reiste seg i byplansjef Harald Hals sitt bilde. Selv om boligene ble noe dyrere enn tenkt, er resultatet den dag i dag at Portalgården ligger i den bydelen i Oslo som har størst tetthet av kommunale leiligheter. Men dette er i endring: Byrådet ønsker at den kommunale boligmassen skal spres jevnere ut over byen, og bygningsmassen stykkes ut og selges til høystbydende, bit for bit.

Spredningen av kommunale leiligheter er én ting, men hvem er det som tjener på denne salgsstrategien? Både økonomisk og sosialt endrer slik politikk by og boligmarked, og oppi dette sitter mennesker. Bygården viser hele veien fram hvordan mennesker blir berørt av politiske beslutninger og også hvordan vi påvirkes av samfunnets tanker om hva det vil si å bo. Her har vi for eksempel Kåre, som har bodd i sin kommunale leilighet i over 70 år, Oddvar, en god gammeldags bolighai som har regnestykket klart i møte med potensielle utleieobjekter, og Warsame, som er «både liten og stor» og vet alt om strøm- og matpriser i en alder av 11. Det er mange skjebner samlet i en bygård i Oslo, og i Folkvords tekst og Olguins portrettfoto gir Bygården ansikter og stemmer til den vanligvis abstrakte samtalen om boligpolitikk.

Dette er også en bok for de som er oppriktig nysgjerrige på for eksempel hva det vil si å være en del av et borettslag (hint: se på ordets bestanddeler), eller hvordan høyre- og venstresida faktisk var enige om at selveier-metoden var den beste etter krigen, dog med helt forskjellige begrunnelser: Venstresida ville at man skulle bli mindre avhengig av utleieren og ikke bli offer for en markedspris drevet oppover av bolig- og plassmangel, mens høyresida mente at boligeierskap kunne skape ro og stabilitet. Som Folkvord så fint skriver det: «Folk som har eiendom, gjør ikke revolusjon, de forholder seg til de eksisterende institusjonene. De blir mer tilbøyelige til å støtte den private eiendomsretten og til å respektere grensene for offentlige inngrep».

Aldri har jeg vel hatt mer lyst til å forbli utenfor boligmarkedet enn da jeg leste den setninga: Her kan jeg forbli hvis det betyr at jeg kan få stadige innsikter av bøker som denne, og sakte, men sikkert nærme meg en omkalfatring av samfunnet, én bok, én stemmeseddel av gangen.