Carlsen og operasangeren

Selv har jeg et avslappet forhold til dette. For meg er humaniora alt som forskere og studenter ved HF «til enhver tid finner interessant», og kanskje kan jeg legge til, «som ikke faller inn under de andre fakultetene». Selv finner jeg sjakk ganske interessant, slik andre humanister kan forske på opera eller dans.

Men la meg være mer litt konkret på sjakkens vegne. Hvis jeg skulle skrive et humanistisk manifest for sjakken, ville jeg starte med Marcel Duchamp, mannen som snudde et pissoar opp ned og kalte kunstverket en fontene. Duchamp, som spilte på det franske sjakklandslaget, påpekte at sjakkbrikken i seg selv ikke nødvendigvis har noen estetisk eller kunstnerisk verdi (hvis vi holder treskjæringskunsten utenfor). Sjakkbrikken har kun verdi i sin potensielle bevegelse på brettet i samspill med de andre brikkene. Tilsvarende er også sjakktrekket bundet av konteksten.

Slik er også ordet, eller bokstaven hvis vi dekomponerer ytterligere. Ordet har ingen estetisk verdi før det når frasen, setningen, strofen eller verket. Det samme kan man si om tonen i musikken eller steget i dansen.

Når det norske folk følger Magnus Carlsens langsomme partier fra sjakk-VM, fester de blikket på «computer-pila» som gir en vurdering av stillingen her og nå, men de vil sjelden kunne fortolke verket (trekket eller partiet) i en større sammenheng. For at sjakk skal kunne fungere i allmennkringkastingen må derfor sjakkens skravleklasse fylle den lange ventetiden mellom trekkene med sjakkprat. I motsetning til i fotball eller langrenn ville ikke den jevne TV-seere skjønne stort om lyden ble skrudd av.

Sjakk-kritikeren fortolker sammenhengen mellom form (sjakktrekk) og innhold (strategiske-taktiske-psykologiske ideer), slik essensen i humanistisk forskning kretser rundt avspeilingen fra form til innhold.

Tre av de seksten verdensmestrene i sjakkhistorien har hatt en humanistisk forankring utenfor brettet. Den første, verdensmester Emanuel Lasker, skrev filosofiske skuespill (men hadde også doktorgrad i matematikk og var nær venn av Einstein); den andre, verdensmester Mikhail Tal, underviste i russisk litteratur på et gymnas i Riga og uttalte de berømte ordene: «Vi er alle viklet ut av Patriarkens kappe». Patriarken han siktet til, var verdensmester Mikhail Botvinnik, grunnleggeren av den sovjetiske sjakkskolen etter den annen verdenskrig. Sitatet var ellers en referanse til Dostojevskij som sa at «vi er alle viklet ut av Gogols kappe» med referanse til Gogols novelle «Kappen».

Men den tredje og siste jeg vil nevne, verdensmester Vasilij Smyslov (1921–2010), er den som kommer nærmest Carlsen. Smyslov var en begavet baryton som prøvesang for Bolsjoj-teatret. For Smyslov og faren hans, som hadde slått verdensmester Aleksandr Alekhin før revolusjonen, var musikk og sjakk to likeverdige kunstarter. Da Vasilij ikke kom inn på Bolsjoj, satset han alt på sjakken og slo verdensmester Botvinnik i 1957, men han tapte returkampen året etter.

Smyslovs russiske selvbiografi har tittelen På jakt etter harmoni. Smyslov, som Carlsen femti år senere, nedtonet åpningsteori, men satte brikkene på de mest harmoniske feltene i midtspillet. Han skjønte bedre enn noen Duchamps poeng om «den potensielle bevegelsen». Hvis man spiller harmonisk, vil man aldri gjøre feil, mente Smyslov, som sa at motstanderen vil få remis hvis han også gjør 40 trekk på rad uten feil.

Carlsen har videreutviklet denne harmoniske stilen, men har økt innsatsen: «Hvis motstanderen gjør 70 trekk på rad uten feil, vil han få remis». På den måten har Carlsen gjort kunst til sport og en utmattelseskamp.

***

Kan svart vinne diagramstillingen? Bør svart stoppe den hvite a-bonden? Etter 62…Kc8 63.a7 Kb7 64.d6 får begge spillerne dronning, og partiet ender remis. Smyslov fant en bedre løsning, der hvit ble sjakk matt i tre trekk: 62…c2 63.a7 c1D 64.a8D Df4#