Hvordan skille mellom koffeinrus og sterke opplevelser av litterær kvalitet?

For noen måneder siden mens jeg leste en bok, ble jeg så grepet at jeg tok bilde av sidene, streket under det viktigste og publiserte det i storyen på Instagram[1]. I tillegg sendte jeg noen linjer til utvalgte venner i diverse chattegrupper på Messenger. Ah, hvilke lykkelige øyeblikk når litteraturen, som til tider kan fremstå skalket, taus, ugjennomtrengelig, åpner seg slik skyene på en mørk, alvorlig himmel kan lette og solen viser seg og bare gir og gir. Da jeg noen uker senere gjenleste partiene, undret jeg meg. Hvorfor ble jeg så eksaltert og rørt? Og hvorfor på død og liv dele min begeistring i sosiale medier?

Etter å ha lest kapittelet om koffein i Michael Pollans This is your mind on plants, forstod jeg mer. Pollan kutter ut all koffein i tre måneder og beskriver en tøff avvenningsperiode. Når han så endelig igjen drikker en kopp kaffe, opplever han en intens eufori langt sterkere enn rusen han var vant til. Daglig koffeininntak motvirker først og fremst abstinensene som raskt inntrer: irritasjon, en svak kvalme, hodepine, vanskeligheter med å konsentrere seg ­­­­– en generell følelse av å være litt off. Hver morgen melder koffeinmangelen seg for den avhengige, ofte umerkelig, og gjennom å innta en kopp kaffe, te eller en flaske Pepsi Max eller Cola Zero, gjenfinner brukeren balanse: «The happy (and grateful) return to baseline». Men etter tre måneders avhold var opplevelsen sterkere for Pollan: «No, this was something well up from baseline, almost as if my cup had been spiked with something stronger, something like cocaine or speed. Wow – this stuff is legal?»

Jeg begynte å undre meg: Kunne min ekstatisk-litterære opplevelse ha vært preget av koffein? På den tiden drakk jeg nemlig svært sjeldent kaffe, men nettopp den dagen skulle jeg kjøre bil til en butikk med baderomsartikler et stykke unna. Jeg hadde et massivt søvnunderskudd, og for å ruste meg til bilturen, ettersom søvnunderskudd er den vanligste årsaken til bilulykker, valgte jeg, helt unntaksvis, å drikke en kopp kaffe mens jeg, tilfeldigvis, satte meg til å lese. Når jeg ser tilbake, blir det klarere: Like mye som jeg ble truffet av det jeg leste, ble jeg også truffet av koffeinen. Min takknemlighet, min begeistring, mitt ønske om å dele øyeblikket, alt sammen forsterket og drevet frem av koffeinrusen. For å parafrasere Simone Weil[2]: «Når den vanligste tanke gjennom koffeinrusen tar sjelen i besittelse, er den som en åpenbaring». Og apropos Simone Weil: Det var Weil jeg leste den ettermiddagen for fire måneder siden. Det var blant annet denne setningen fra «Et brev om den indre livsvei» jeg fotograferte og postet på internett og sendte rundt i chattegruppene: «ti hver gang jeg tenker på Kristi korsfestelse begår jeg den synd å misunne». Joda, en kraftfull setning, men ville den ha beveget meg så sterkt uten koffeinen?

Etter denne ettermiddagen for fire måneder siden, har jeg dessverre begynt å drikke mer kaffe. Jeg skriver «dessverre», for koffein har flere uheldige effekter jeg gjerne skulle vært foruten.

Koffein går utover søvnkvaliteten[3], og det påvirker min meditasjonspraksis[4] negativt. Men jeg merker og koffeinens positive effekter blant annet gjennom tilbakevendingen til «baseline» som Pollan[5] beskriver: Jeg føler jeg meg takknemlig, jeg åpner meg for selv de minste ting i verden. På samme måte som rettsdommere viser seg å gi mildere straffer like etter lunsj, vil litteraturen jeg leser like etter dagens første koffeindose, ha større sjanse for å treffe meg.

Jeg skriver dette uten å ha drukket kaffe, te eller Cola Zero eller Pepsi Max de siste 14 dagene. Mitt sinn er dermed, skulle man tro, uhildet av koffeinen. Men jeg spiste sjokolade i går, jeg drikker koffeinfri kaffe i dag, og både sjokolade og koffeinfri kaffe (!) inneholder små doser av koffein. Derfor er også jeg i min koffeinfrihet preget av koffeinen – et sentralstimulerende stoff man særlig finner i bønnene til kaffeplanten, en plante som ved menneskets hjelp så til de grader har erobret verden og spredd sitt DNA. Med Jung kunne man sagt at koffeinrusen er sømløst innvevd i menneskehetens kollektive bevissthet.

For meg er denne innsikten ubehagelig fordi det peker på hvor påvirkelig mennesket (jeg) er, og hvor lett menneskesinnet (mitt sinn) blir avhengig. Ubehagelige innsikter bør som regel undersøkes og konfronteres med aggressiv energi ­– er det for eksempel koffeinen som gjør at jeg har begynt å sette pris på det intense alvoret i Hanne Ørstaviks romaner, en forfatter jeg tidligere ikke har vært spesielt interessert i?

Men dypest sett blir det nytteløst å forsøke å skille. Det beste svaret på månedens spørsmål tror jeg derfor må være, selv om jeg hater hvor unnvikende det er, å dysse det ned, gå videre med livet og late som ingenting.

Jonas Hansen Meyer (f. 1982) er lektor, skribent og programleder i BLA-podden.