Snø i mai og andre hvite ting

Byen er stille når jeg forlater den. Vinden bærer ingen lyder annet enn trostenes knatring, fortauene er tomme, gatene uten biler. Jeg går midt i veien, mot T-

banestasjonen på Nationaltheatret. Det kunne vært en hvilkensomhelst morgen, men denne er annerledes: Overalt svever hvite, dunlike dotter, en myk snøstorm av fnokker, frøbærere fra planter som allerede, kun i mai, har rukket å blomstre og deretter forvitre igjen; et underlig brått navn på noe som, i det stille byrommet, forekommer meg å være et svært vakkert fenomen fra naturens side. Fjorårets tørkesommer er foranledningen: Osp og selje har hatt gode forutsetninger, andre planter bukket under.[1]

På T-banen brytes opplevelsen av å være alene. Vogna er halvfull allerede, av menneskeklynger av ulik størrelse og nasjonalitet, som alle synes å bære med seg kamerautstyr: I femseteren til venstre sitter tre lavtsnakkende koreanere, bak dem fire briter, hvorav en av dem snakker uavbrutt de 25 minuttene opp til Frognerseteren. Av talestrømmen forstår jeg at vi er ute i samme ærend: Han snakker kun om litteratur, om forlag og prisvinnere av ditt og datt. Vi skal, de fleste av oss i vogna, følge den femte deltakeren i kunstner Katie Patersons Future Library-prosjekt, i årets manusoverrekkelse, oppe i Framtidsbibliotekskogen: sørkoreanske Han Kang. Tidligere har Margaret Atwood, David Mitchell, Sjón og Elif Shafak overlevert manuskripter, som alle vil oppbevares, ulest, inntil 2114, da de skal samles i en bok, trykt av tremassen fra trærne som ble plantet ved prosjektets begynnelse i 2014. Innen vi ankommer endestasjonen er lydnivået i vogna høyt, stillheten fra morgenen eksplodert av nyhetsteamenes prat, og jeg innser at den kommende seansen ikke blir som forventet.

Vel framme på en diger parkeringsplass, delvis dekket av ankomne biler, blir jeg møtt av et team i beige Future Library-t-skjorter, omsvermet av tilskuere: Turgåere, miljøentusiaster, kamerabærere; det kan synes som om mange har reist hit langveisfra, også de som ikke er på jobb – altså er prosjektet blitt mer og mer av en begivenhet. Jeg henter en kopp kaffe og en halv kanelbolle, angrer et øyeblikk på at jeg dro (jeg er trøtt), inntil Linn Kristin dukker opp og situasjonen, stående i halvt overskyet vær og ennå søvndrukken i den lette morgenkulda, bedrer seg noe. Og jeg vet ikke om det skal tilskrives noen betydning, men på parkeringsplassen, idet Han Kang dukker opp for å lede oss inn i skogen, bærende på et avlangt, hvitt tøystykke, faller de hvite slørene av fnokk over oss i stadig større mengder; de setter seg i håret, legger seg over kaffekoppen, på kanelbolla, på brillene og på skuldrene, ja, vi hylles inn i et hvitt planteregn, et bud om neste sesongs blomster. På samme tid håpefullt og apokalyptisk.

Og det er noe av denne dobbeltheten som definerer Patersons prosjekt: At framtiden, som verket retter seg mot, ikke nødvendigvis vil være som vi forventer; at papirboka som skal produseres når 100 forfattere har nedlagt manus til verket, faktisk har mottakere, eller oppleves som relevant, eller interessant; at prosjektet i det hele tatt gjennomføres, helt til hundrede og siste manus, og ikke strander. For det er, tenker jeg, svært lite som tilsier at det må bli sånn; framtiden er åpen. Gitt den økologiske katastrofen vi til enhver tid kan lese om, og som vi også kan se spor av om vi leter litt i det daglige – fnokken, for eksempel, er et hint – er det ikke sikkert at skogen vokser opp, eller at de skjøre økosystemene makter å overleve overoppheting og forskyvninger i klima og sesonger, kort sagt: at det er noen framtid, eller i det minste en som svarer til vår nåtid. Greta Thunbergs oppfordring til panikk føles, til tider, langt mer realistisk enn en langsom håpefullhet lik den framtidsskogen vitner om.

Møte med jordbær

Dagen i forveien, på litteraturfestivalen på Lillehammer, ble planene mine omkalfatret da Linn Kristin huka tak i Ulla og meg: Hvis vi ville prate med Han Kang, sa hun, måtte det skje nå. Jeg hadde ikke forberedt meg noe særlig, intensjonen var egentlig å gjennomføre et mailintervju, men det fikk heller bare være.

Hva gjør man i en sånn situasjon? Ettersom jeg tross alt hadde lest de tre bøkene av Han Kang som finnes på norsk, burde det gå helt fint å improvisere fram noen enkle spørsmål, men den brå vendingen og hastverket opp til hotellet forkludret tankene. Da jeg endelig møtte Han, viste hun seg dog å være i en beslektet sinnsstemning: Etter lang reising og en håndfull utmattende (og sannsynligvis kjedelige) intervjuer var hun sliten, etter eget sigende temmelig fjern. Vi satt oss i et hjørne i hotellstua. Ettersom hun kom rett fra et annet intervju ba hun om fem minutter med relativ stillhet, så hun kunne samle seg. Hun hadde et lite plastbeger med oppskåren frukt, og mens vi småpludret bød hun meg å dele. Jordbæret jeg tok glapp fra meg, ned på gulvteppet (sannsynligvis ganske skittent) og under stolen hennes; jeg lente meg ned, plukket det halve bæret opp, og hun så på meg. «Du trenger ikke spise det», sa hun. Jeg forklarte femsekundersregelen og spiste det likevel; et øyeblikk lo vi godt begge to.

Katastrofens tid

Det er lett å finne på svevende likhetstrekk mellom Patersons langsomme prosjekt og forfatterens arbeid med å skrive litteratur. Likevel fant jeg det påfallende, under lesingen av Han Kangs forfatterskap, hvordan tiden, og i utvidet forstand vår fortelling om den, historien, løper gjennom bøkene hennes. Man kan tenke det å skrive som en slags håpefull handling, en henvendelse mot en framtid, slik også Future Library vender seg mot en framtid ingen av oss vil oppleve. Hva tenkte så Han om sin egen deltakelse i prosjektet?

– Det var umiddelbart veldig interessant for meg, fordi jeg måtte tenke på min egen død. Jeg måtte tenke på et menneskelivs varighet, på et livsløp; det er så skjørt. Og jeg måtte tenke på papirbøker. Jeg så for meg en verden om hundre år. Det er sant: Mennesker kan overleve eller ikke. Men selv om de overlever, så finnes det en usikkerhet rundt papirboka, som jeg jo selv vokste opp med.

– Det ble eksistensielt?

– Jeg måtte fundere på det en stund: En framtid hvor jeg ikke lenger er, hvor de jeg er glad i ikke lenger er.

Nettopp dette, forsvinningen vi hver dag lever i, synes å være et grunntema i romanen Levende og døde, hvor Han i et formmessig komplekst litterært flettverk skriver fram massakren av studenter og sivile i byen Gwangju i 1980 – et av Sør-Koreas sorte kapitler, som for ettertiden knapt har vært beskrevet, til fordel for stillhet og sensur. Hun er selv fra Gwangju, men flyttet med familien til Seoul som 9-åring, bare fire måneder før massakren. I denne romanen, gjennom en mengde stemmer, så vel levende som døde, blir katastrofens tid undersøkt: Hva som endrer seg, hva som blir igjen, hvordan traumene og erfaringene lever videre i kroppen. På koreansk heter boka 소년이 온다, noe som omtrent betyr «gutten kommer» – en henvisning til bokas strukturerende prinsipp, gutten Dong-ho, som drepes, og som på ulike vis knytter seg til alle de andre livene – også Hans eget.

– Levende og døde … Tiden finnes allerede i bokas form. Gutten, Dong-ho, kommer til oss, til nåtiden, i epilogen. Fortelleren kaller på ham hele tiden, tiltaler ham som «du». Som forfatter er jeg også den første leseren av hver setning jeg nettopp har skrevet. Og jeg følte at en pil var rettet mot meg, men at den så vidt bommet på meg. Det var som om Dong-ho og jeg var på samme sted, i samme retning; jeg ble nesten Dong-ho. Og det er denne følelsen jeg ville formidle til leseren. Han kommer fra fortiden og til nåtiden, fordi «du» er nåtidig. Å kalle på noen hensetter dem til nåtiden, uavhengig av om han eller hun er i live.

– Men boka er også en henvendelse til framtiden? I en viss forstand minner den meg om W.G. Sebalds bøker. Grepene deres er like, på den måten at historien ikke tillates å ligge i fred, eller å stenges av. Var dette en tanke i skrivingen?

– Jeg ville låne livet mitt til dem: De overlevende. De drepte. De etterlatte. Hvorfor? Jeg vet ikke. Jeg ville gi sansene mine til dem, formidle dem; det var den eneste måten jeg kunne skrive. Jeg kunne ikke forestille meg noen annen måte. Den eneste måten var å føle som dem, å være der med dem. Det var som å følge en veldig smal sti. Om jeg trådte utenfor stien ville jeg miste sannheten.

– I de ulike kapitlene bruker du ulike litterære grep og teknikker for å konstruere fortellingen; den endres med perspektivene, og med tiden. Det kan virke som om en normal narrativ ikke var nok?

– Jeg ville ikke skrive boka på tradisjonelt vis. I Levende og døde er formen viktig. Gutten kommer oss i møte, kommer til nåtiden gjennom kapitlene, gjennom fortellerne, gjennom årene. Sjelens langsomme, utholdende tempo utgjør hele bokas form. I hver bok ønsker jeg å variere formen. Det er veldig viktig for meg, det er en sterk motivasjon for å arbeide videre med en bok. Når formen er på plass kan jeg starte: Tittel, form, og en slutt. Om det er på plass, kan jeg skrive de første linjene.

Hvitt slør

Ved bommen, før en svak skråning fører oss ned i skogen, bretter Han ut det lange, kritthvite kledet. Når de siste uoppmerksomme oppmøtte har stilnet, begynner hun å gå, halvveis vendt framover, halvveis bakover, med kledet slepende etter seg, over grusen, mens vi, tilskuerne, følger etter i flokk. I øyeblikket føles det underlig, nesten religiøst: Hvordan mennesker fra hele verden med aktsomhet går i fotsporene til en forfatter som med rituell hengivenhet sleper et hvitt klede etter seg innover i skogen, som om det skulle bety noe. Rundt oss farer løpere i fargerike drakter og raske briller; de måper litt, om det så er grunnet utmattelse eller mangel på forståelse for kamerateamene og det hvite kledet; kontrasten er grell, på grensen til komisk. Hvitheten merkes av søla i jorda, det flekkes, tøyet suger til seg skogbunnen, barnåler og maur, grus og skitt.

Men det er ingen skog vi kommer til, framtidsskogen. På en høyde i landskapet er en rekke knøttsmå buskvekster merket med bånd, rødt, blått; dette er trærne, skogen som skal komme, plantet for bare fem år siden, skjøre og unnselige vekster. Mens kameragruppene kretser rundt Han, sitter hun på knærne på et naturskapt podium med den skitne duken. I stillhet folder hun det uleste manuset, hennes donasjon, inn i det hvite, i et svøp, selv svøpt i skogbunnens avfall, rester av livet fra akkurat nå, med en tålmodighet og mangel på sensasjon som gjør kameraene til skamme. En hvit hyssing bindes rundt den hvite bylten, så er seansens første del over: Manuset, som ingen får lese før om 95 år, skal overleve oss alle, et bruddstykke fra et øyeblikk som allerede er forbi idet vi bevitner det.

En søsters liv

I Hans siste bok, Hvit, er det øyeblikket som bestemmer formen: Snarere enn noe narrativ overhodet, er boka formet som en prosalyrisk liste over alt hvitt, fra snøfnugg og sommerfugler til riskaker, likkleder og et Warszawa i ruiner. Den tilsynelatende spredningen bærer imidlertid, ikke ulikt Levende og døde, bud om bokas samlende element: Hans eldre søster, et spedbarn som døde kun to timer etter fødselen. Og det er dette spedbarnet, svøpt i et hvitt klede og begravd i skogen av faren, som er foranledningen for Hans eget liv, og altså et liv hun, i en viss forstand, står i gjeld til.

– De tre av bøkene dine som finnes på norsk er svært ulike formmessig, spesielt de to siste, Levende og døde og Hvit. Her er forskjellen dramatisk, men de bindes likevel sammen av enkelte tematiske tråder. Mest av alt, kanskje, erindringen, litteraturen som erindring. Temaet i Hvit er dog «mindre», i en forstand: Ikke en historisk katastrofe, men en personlig sådan. Har dette noen innvirkning på bokas form?

– I Levende og døde slutter det femte kapitlet med setningen «Ikke dø. Du må ikke dø.» Etter at jeg skrev førsteutkastet til hele romanen, ønsket jeg å skrive om dette kapitlet. «Du må ikke dø» var den siste linja jeg skrev i boka. Jeg skrev Hvit bare noen måneder etter utgivelsen av Levende og døde. Derfor er setningen ganske direkte forbundet med Hvit, selv om det skjedde ubevisst.  og den bæres direkte over i Hvit.

– Jeg ønsket å skrive om de hvite tingene, de som ikke kan ødelegges. Boka er også forbundet med Levende og døde i det at jeg ønsket å nå inn til noe i mennesket – det begynte i traumer, i grusomhet, men jeg ville nå noe lett og verdig i oss. Da jeg bodde en tid i Warszawa samlet elementene til Hvit seg for meg. Det var byen, som var blitt ødelagt, opp til 95% av den. Jeg ønsket å forestille meg en person med en lignende skjebne – og innså at det var min eldre søster, som levde i kun to timer. Jeg ville gi henne hvite, fundamentale ting. Jeg husker setningen min mor gav henne: «Du må ikke dø». Jeg kan ikke forklare alle disse tilfeldighetene. Jeg kan bare si at de samlet seg, at de ble denne boka.

Kanskje er hjemsøking et ord som godt beskriver følelsen av temporalitet og av forbindelser mellom fortid og nåtid i Hans bøker. Ikke som i spøkelser og gjenferd – selv om en av stemmene i Levende og døde er en av de myrdede guttenes sjel, som forteller om sin egen kropps forfall utenfra – men som ekko, eller som vibrasjoner, tilfeldigheter, noe som drysser ned over nåtiden, og som, i en viss forstand, med oss nåtidige som medium henvender seg videre til framtiden. Hvitt er, i Sør-Korea som de fleste andre steder, en farge forbundet med fødsel, renhet, enkelhet, og så videre – men også, som svøpet om barnesøsteren, med død, og altså, i en viss forstand, med den usikkerheten livet er.

Å lese stillheten

Under intervjuet snakker Han så lavt at hun overdøves av tv-en som står på, svært lavt, i den andre enden av rommet. Flere ganger må jeg be henne gjenta, eller jeg må anstrenge meg, lene meg mot henne for å snappe opp hva hun sier. Men når hun, etter å ha overlevert manuset til 95 års forvaring, tar til å lese fra Hvit, faller brikkene på plass. Det som i samtale mellom en sliten forfatter og en nervøs journalist framsto som en usikker og forsiktig hvisling, antar i høytlesingen en ulmende, bevrende intensitet som, mens lesingen pågår, nært sagt utvisker omverdenen.[2] Jeg forstår ikke et ord av hva Han leser opp, hører konsonanter og den lett gjenkjennelige koreanske intonasjonen (eller jeg tror den er det), men erfaringen er desto vakrere, idet jeg innser at disse tekstene skal eller bør framføres. I en forstand speiler de det uleste manuset for meg: Jeg har ikke tilgang til det som sies, det som skrives: Kun via omveier, eller i forestillingen, er litteraturen der, for øret er det kun lyd, en stemme. Hun leser tekstene som handler om tid, sier hun, ettersom prosjektet, ja, selve skogen vi har slått oss ned i, er et presist bilde på tidens allstedsnærvær i våre liv. En oversetter trår inn, leser teksten som på norsk heter «Vinger»:

«Det var i utkanten av denne byen hun så sommerfuglen. En novembermorgen lå den hvite sommerfuglen ved siden av sivgresset med vingene sammenfoldet. Etter sommeren hadde hun ikke sett en eneste sommerfugl, så hvor kunne denne ha gjemt seg? I forrige uke hadde temperaturen falt plutselig, så vingene må ha frosset og tint opp igjen så mange ganger at den hvite fargen nesten var blitt gjennomsiktig flere steder. Her og der kunne hun se den mørke jorden skinne igjennom dem. Om litt vil alt bli gjennomsiktig. Vingene vil ikke lenger være vinger, og sommerfuglen vil ikke lenger være en sommerfugl.»[3]

En edderkopp kryper over hånda til kvinnen ved siden av meg, slipper seg ned og forsvinner under sitteunderlaget mitt. «Om litt vil alt bli gjennomsiktig» – kanskje for oss, vi som er samlet rundt Han Kang som leser, og kanskje, noe som er langt mer tyngende: kanskje også for alt rundt oss. Om Future Library skriver Maria Horvei i den lille pamfletten vi har fått utdelt:

«… det er dette som er greia med håp: For alle dei gode eigenskapane til håpet, vil det alltid vere bunde til sin eigen motsetnad. Kallar du fram håpet, kallar du også fram kva enn det er håpet er meint å beskytte mot. Håpar du på at jorda ikkje skal gå under, vedgår du også at jordas undergang er ein moglegheit som ligg på bordet. Om håpet er alt du har igjen, veit du at du ikkje ligg spesielt godt an.»[4]

Men kan man ikke også snu det? Er det naivt å, ja, håpe at det gir mening også å se det omvendt: At enhver formaning om verdens undergang nødvendigvis bærer i seg håpet om at den kan avverges? Skjønt, det er ikke lett å bli overbevist; jeg tror Horvei har rett. Langt lettere er det å forfalle til pessimisme, eller «pragmatisme», det går no til helvete uansett, ja, ja. Men hva skulle det tjene til?

Ikke håp, men

– Future library er en gest rettet mot framtiden. Prosjektet skal pågå i 95 år til. Du vil være død, jeg vil være død, alle her vil være døde, og sannsynligvis vil dette hotellet være revet.

– For å være ærlig er jeg litt trist, fordi manuset ikke kan deles med noen i nåtiden.

– Men det vil jo deles i framtiden – dersom det er en framtid?

– Jeg håper det. Jeg må håpe. Men det er litt komplisert, dette.

Hun ler, muntermelankolsk.

– Jeg må alltid ta en del av meg selv for å skrive. Og nå er det som om jeg tar denne delen, en del av livet mitt, og låser den vekk til om hundre år – hvor det kan være at ingen er. Det er en merkelig, uvant prosess.

– Men det er også vakkert, på et melankolsk vis? Eller håpefullt?

– Skjønnheten i Future Library finnes i kjernen av denne usikkerheten. Handler det om håp? Språk er mitt medium. Det betyr at jeg har jobbet mot forbindelse, i dette forbindende mediet. På den måten kan man si at skrivingen generelt er håpefull. Men jeg er redd håp er et manipulert ord … et for enkelt ord.

Ikke dø

Det lange, hvite kledet er foldet sammen, del for del, inntil det helt har omsluttet manuskriptet som vi alle vil dø før noen skal lese. Jeg skal dø. Han Kang skal dø. Katie Paterson skal dø, guttebarnet som stavrer rundt i bakken nedenfor skal dø. Men før hun tar til å lese, får jeg øyekontakt med Han. Et kort øyeblikk fikserer vi på hverandre: Jeg smiler, hun smiler, jeg nikker, og hun nikker tilbake. Og mens fnokksnøen faller hvit og myk over oss, leser hun nest siste side av Hvit:

            «Ikke dø! Vær så snill, ikke dø!

Jeg åpner munnen og mumler ordene: Du, som ikke visste hva språk var da du åpnet de svarte øynene dine og hørte ordene. Jeg presser ned på det hvite papiret med makt. Jeg tror det er de beste ordene for avskjed. Ikke dø! Lev videre!»[5]

Et fnugg av optimisme, kanskje; jeg vet ikke. Det er en usentimental avskjed, men kanskje av den grunn desto sterkere. Kun det hvite omrisset av et håp står igjen, eller en bønn, nei, et imperativ: Ikke dø. Hva naturen gjelder, den overlever vel, på ett eller annet vis. Og vi er nå, som trærne, natur vi også. Vi snakker så vidt om Vegetarianeren, Hans mest kjente roman, hvor tittelfiguren Yeong-hye, etter en drøm om menneskets grusomhet, begynner å identifisere seg med trærne.

– Hun ser ikke noe hierarki, sier Han. – For henne er det helt logisk å bli en plante, alt annet vil være å utøve vold. Det er eneste utvei.

*

Nå ser jeg på nellikene i vinduskarmen ved skrivebordet, hvordan de røde blomsterkronene svøper brisken, og gremmes – før jeg fyller kolbene med vann igjen, og håper de kvikner til.