Din tanke er ikke din

Plagiat har i en årrekke vært oppe til diskusjon i det norske litterære miljøet. Seinest i januar i år viste deg seg at poet Eirin Gundersen hadde plagiert en rekke av sine kolleger i de tre diktsamlingene hun hadde utgitt. Foruten det åpenbart problematiske – tyveri av åndsverk, bevisst eller ei – åpner saken opp for en større refleksjon om litteraturen.

For er det nødvendig å føre opp ei liste med lån eller inspirasjonskilder bakerst i boka, slik stadig flere forfattere gjør? Og er det egentlig et gode at litteraturen blir mer og mer redelig? At den i et ønske om å være gjennomskinnelig ribbes for ikke-krediterte hint, parafraser og annammelser? Det finnes ikke noe enkelt svar. Litteraturhistorien viser hvordan verk alltid har forholdt seg til andre verk ved å låne, referere – og ja, stjele.

Men: Hvor mye av vår egen tanke eier vi – egentlig? Når forfatter og psykolog Peter F. Strassegger i denne avisa forsøker å plante plagiat i sin egen tekst, er resultatet heller nedslående: Selv om han bevisst går inn for å plagiere, har han bare et halvt år etterpå glemt foruroligende mange av tyveriene, med en feilprosent på over 50. Med andre ord er det gjerne slik at vi ikke alltid eier våre egne tanker.

Plagiatets kjerne er spørsmålet om eierskap: Hvem har sagt hva? Løfter man blikket, er det en problemstilling som hører hjemme i en langt bredere etisk diskusjon: Hvem eier en historie? Hvem har definisjonsmakt, hvem holdes utenfor, hvem får ikke tilgang? For ikke å si: Hvordan skal man fortelle?

Da årets to nobelpriser ble utdelt til de nært sagt diametralt motsatte forfatterne Olga Tokarczuk og Peter Handke, blusset igjen spørsmålene om Handkes kontroversielle posisjon under krigen på Balkan opp. For mange er han en av etterkrigstidens store forfattere, for mange andre en benekter av folkemord – uten at posisjonene er gjensidig utelukkende. Det er spørsmålet om historiefortelling – hva som skjedde, hvem som har rett til å fortelle det, og hvilke etiske implikasjoner det har – som synes å definere diskusjonen.

At litteraturen som uttrykksform innebærer muligheten til å utforske grumsete etiske farvann, er åpenbart. Dette unnskylder selvsagt ikke politisk idioti, men litteraturen er nå en gang et langt friere rom enn at den skal måtte forholde seg til moralistiske stengsler og rammeverk.

Ikke dermed sagt at den er hevet over etikken. «Det finnes ingen historie uten komposisjon», sier den franske forfatteren Éric Vuillard i denne avisas aktueltintervju, og han har helt rett. Striden gjelder hvem som har muligheten til å komponere, hvem som har definisjonsmakt, ja, hvem som eier tanken og ordet. Følger vi Strasseggers eksperiment, er dette spørsmålet mye vanskeligere å besvare enn man skulle tro.