Teoriens fugleskremsel

Hva skal være litteraturvitenskapens oppgave i en tid der litteraturen får stadig mindre betydning? Hva er egentlig poenget med dette faget, hva skal det tjene til? Og hvorfor skal avisene fremdeles trykke litteraturkritikk? Er det ikke like greit at kulturspaltene vies den nå snart heldigitaliserte populærkulturen, mens litteraturen får klare seg som best den kan på bibliotekene og i litteraturhusene? Dette er spørsmål alle vi som på en eller annen måte har litteratur som yrke bør stille oss – om ikke annet så fordi kulturen synes å kreve det. Har vi egentlig noen funksjon? Hva er den i så fall? Hvem vil ha oss?

Litteraturfaget har tradisjonelt ansett tolkning og analyse av litterære verk som sin kjerneaktivitet. Det sier seg selv at en slik aktivitet vil fremstå som stadig mindre betydningsfull – eller «relevant», som det nå gjerne heter – i en offentlighet hvor litteraturen spiller en stadig mer marginal rolle. Hvorfor skrive litteratur om litteratur? Hvem er interessert i slikt? I alle fall ikke norske forlag, som har minimal interesse av å utgi sekundærlitteratur, altså det som i den angloamerikanske verden fremdeles bærer navnet literary criticism.

Hvordan kan litteraturforskningen bli «relevant»?

Spørsmålet er altså hva litteraturvitenskapen skal gjøre for å redde stumpene av sin tidligere posisjon som et kraftsentrum for tenkning, kritikk og utøvelsen av estetisk dømmekraft. Går det fremdeles an å si at litteraturfaget har en kjernevirksomhet? Spør man en litteraturviter av i dag hva hen anser som sin viktigste oppgave, vil man helt sikkert få svært sprikende svar. De færreste bruker all sin tid på å skrive tradisjonelle tolkninger. Svært mange har spesialisert seg på felter som enten er tematisk definert, som for eksempel økologi, sykdom og klasse, eller som er knyttet til bestemte perioder, for eksempel 1700-tallet. I begge tilfeller dreier det seg om studier uten noe klart definert forskningsobjekt. Man holder på litt her og der. Det er ingen absolutte skiller mellom litterære og ikke-litterære tekster eller mellom primærtekster og dokumentasjonstekster. Dermed finnes det heller ingen tydelig grensegang mellom tekst og kontekst, eller mellom estetikk, etikk og politiske betraktningsmåter. Litteraturviteren er en allrounder som beveger seg relativt fritt i et landskap av ulike tekstformer og kunstneriske uttrykk.

Man fikk gjennom teorien en følelse av å bli utdelt en nøkkel som tillot en å avsløre illusjonene som resten av verden berodde på – uten selv å være klar over det.

Men selv om feltet kan virke uoverskuelig, er det mulig å peke på noen tydelige utviklingstrekk. Det aller tydeligste er kanskje at teori synes å ha fått mindre betydning enn hva tilfellet var på 1980- eller 1990-tallet. Hva betyr egentlig «teori» i denne sammenhengen? Jeg sikter ikke her til innføringer i diktanalyse eller sjangerlære, men til de tankebygningene som assosieres med poststrukturalismen, dekonstruksjonen, og delvis også psykoanalysen og marxismen, og som i perioden frem mot slutten av forrige århundre preget alle fagets aktiviteter – i tillegg til å fungere som en garanti for fagets vitenskapelighet. Denne høyteoretiske teoribygningen var radikal i den forstand at den – i alle fall i egne øyne – ikke bare hadde relevans for litteraturvitenskapen, men også for alle andre fag. Den som åpnet seg for teoriens innsikter, ville kort sagt aldri bli den samme igjen, hverken som fagperson eller språkbruker. Bevæpnet med denne teorien kunne man analysere (eller avsløre) en hvilken som helst tekst, et hvilket som helst kulturprodukt, på måter som skilte seg radikalt fra hvordan disse produktene tidligere hadde blitt sett og fortolket. Teorien fikk dermed en aura av universalvisdom, som øvde stor tiltrekningskraft på unge studenter (meg selv inkludert) på 1990-tallet. Man fikk gjennom teorien en følelse av å bli utdelt en nøkkel som tillot en å avsløre illusjonene som resten av verden berodde på – uten selv å være klar over det.

Teoretisk bakrus

Ikke desto mindre viste det seg at teoriens hegemoni ikke varte ved. Etter at beruselsen hadde lagt seg, begynte man å gå lei. Teorien kunne ofte fremstå som mer begrensende enn berikende, blant annet fordi den hvilte på visse dogmer om språkets og selvets vesen som ingen fikk lov til å motsi. Dermed fikk den også en tendens til å bli repetitiv, samtidig som den var selvforherligende og dessuten så begrepsmessig innfløkt og uklar at det var til å få vondt i hodet av. I tillegg kunne den anklages for å ta oppmerksomheten bort fra det som de fleste mente tross alt måtte være hovedsaken, nemlig litteraturen selv.

Nå var det selvsagt ikke slik at litteraturfagene plutselig bestemte seg for å kaste teorien på historiens skraphaug. Tvert imot spiller mange av disse begrepene, tekstene og synspunktene fremdeles stor rolle i faget, og litteraturstudenter blir fremdeles pent nødt til å sette seg inn i dem. Men teoriens problemstillinger og innsikter oppleves ikke lenger som like brennende som før, uten at jeg helt kan forklare hvorfor. Uansett setter ikke høyteorien lenger premissene for hvordan litteraturforskning skal utøves. Og den setter i hvert fall ikke premissene for hvordan litteraturkritikk skrives i avisene. Er dette er en bra ting eller et forfallsfenomen? Er tiden kanskje begynt å bli moden for teoriens tilbakekomst?

Tenningens intervensjon: teoriens tilbakekomst?

Sigurd Tenningen, som er førsteamanuensis i nordisk litteratur ved Universitetet i Agder, går i en nylig kronikk i Morgenbladet inn for nettopp dette – altså en gjeninnføring av høyteoriens hegemoni. I hans øyne er dagens post-teoretiske tilstand et katastrofalt forfall. Det er nesten ikke grenser for hvor dårlig det i hans øyne står til med tenkningen og litteraturkritikken nå, sammenlignet med det som var situasjonen i teoriens glansdager. Kronikken hans er ikke bare et uttrykk for nostalgi for en tapt tid, eller et forsøk på å skape nytt liv i teoriens slumrende marmorhaller – den kan også leses som et (ufrivillig) eksempel på den samme storsnutede holdningen som ledet til teoriens fall.

Jeg skulle gjerne sett at Tenningen hadde tatt seg bryet med å gi noen (norske) eksempler på slike totaliserende lesninger fra tiden da teorien fremdeles sto i høysetet.

Det sistnevnte inntrykket skyldes hovedsakelig Tenningens urimelige fremstilling av alternativene til den høyteoretiske tankegangen, som for ham er ensbetydende med den dypeste enfoldighet. Han åpner sitt forsvar for teorien med å påstå at alternativet til den teoretiske innstillingen er å «støtte opp under det nære og gi vekt til det umiddelbare». Dette, mener han, har vært tiltrekkende for mange. Du lurer kanskje på hvem? Svaret er underforstått: de som er for late eller dumme til å skjønne at dyrkingen av en slik umiddelbarhet er det samme som å være intellektuelt selvdød. Tenningen gir ingen konkrete eksempler på hvem som har gjort seg skyldig i en slik bevisstløs litteraturbetraktning, og viser heller ikke hvordan den arter seg. Det dreier seg med andre ord om en stråmann, som Tenningen først stiller opp – og så denger løs på så halmen fyker.

Han deler dem som er misfornøyde med dagens teorifattige tilstand inn i to grupper, fremdeles uten å si noe om hvem det dreier seg om eller i hvilke fora man eventuelt kan informere seg om deres synspunkter. Den første gruppen savner ifølge Tenningen teorien fordi de synes at «kretsingen rundt det innlysende» er mangelfull og uvesentlig, ja, «på grensen til fusk». Her får vi et nesten rørende gjensyn med høyteoriens arvesynd: arrogansen. Alle som ikke er tilhengere av den rette lære, er fulle av dumskap og uforstand. Alt de er opptatt av er «innlysende» for slike som Tenningen, som uten argumenter av noe slag rett og slett bare kan forutsette sin egen intellektuelle overlegenhet.

Men det er i den andre gruppen av misfornøyde at Tenningen plasserer seg selv. For dem er situasjonen langt mer alvorlig. Her er bortfallet av teorien «dramatisk» fordi «det truer med å utdefinere en tilnærming til kunst og kultur der betydningen alltid er noe som venter på å realiseres gjennom den skapende lesningen». Jeg forstår dette omtrent slik: Mens de andre, altså de som ikke har annammet teoriens grunnsetninger, bare kan reprodusere nøyaktig det de ser, kan den teoretisk skolerte kunstbetrakteren «realisere» kunsten gjennom «skapende lesninger». Når situasjonen nå er dramatisk, er det fordi denne gruppen av kunstbetraktere, til tross for deres overlegne innsikt, er i ferd med å bli «utdefinert». Hvem som utdefinerer dem, og hvordan utdefineringen foregår, får vi ikke vite. Dermed blir man fristet til å spørre: Hvem er det egentlig som hindrer Tenningen i å lage akkurat de kunstanalysene som han selv finner for godt?

En ansiktsløs masse av kulturkonsumenter

Som leseren vil ha skjønt, har jeg problemer med å ta Tenningens synspunkter alvorlig. Han mener altså at han selv, og hans likesinnede, er alene om å «tolke romaner, spillefilmer og utstillinger som noe mer enn det de gir seg ut for å være». Hvem er det egentlig som gjør det motsatte? Hvem er det som tolker kunstverk som det de utgir seg for? Er slike tolkninger i det hele tatt mulige? Neppe – i alle fall ikke ifølge tankegangen i den typen teori Tenningen sverger til. På dette punktet tar han forresten med en presisering: Det han ønsker seg, er tolkinger som rommer institusjonene, de estetiske formenes historie og de større sammenhengene verket griper inn i. Dette tviler jeg på at det er mange som har noe imot: Her er det bare å sette i gang! Hvem stopper ham?

Problemet er neppe at potensielle lesere av slike tolkninger har problemer med å akseptere den teoretiske innstillingen, men at slike tolkninger rett og slett er svært vanskelige å lage. Jeg skulle gjerne sett at Tenningen hadde tatt seg bryet med å gi noen (norske) eksempler på slike totaliserende lesninger fra tiden da teorien fremdeles sto i høysetet. Mener han at slike lesninger var standard vare på 1990-tallet eller begynnelsen av 00-tallet? For min del tror jeg det er like langt mellom de gode lesningene da som nå – helt uavhengig av hvilken holdning man har til teori.

Men Tenningen er ennå ikke ferdig med sin stråmannskonstruksjon. Når teorien i dag kan virke fremmedgjørende, både på publikum og kunstnere, er det ifølge Tenningen fordi den «motsetter seg den enkle forestillingen om intensjonelle kunstverk kommunisert til en anonym masse av kulturkonsumenter». Her trår Tenningen over grensen til det parodiske. Mener han virkelig at de fleste av hans egne lesere, samt kunstnerne selv, mener at de henvender seg til en ansiktsløs masse av kulturkonsumenter? Og at de attpå til er så fornøyde med denne forestillingen at de blir «fremmedgjorte» ved tanken på en rikere og mer nyansert innstilling?

Tenningen gir flere steder i artikkelen uttrykk for sin oppgitthet over det han anser som en fordummende inndeling av kunsten i «godt» og «dårlig». Men er han ikke selv minst like manikeisk når han stadig forutsetter en dikotomi mellom «det enkle» og «det komplekse», mellom de innsiktsløse og de innsiktsfulle, mellom de smarte og de dumme? Denne inndelingen ligger under hele artikkelen hans, og blir desto mer pinlig siden det er så tydelig at han selv alltid befinner seg på den rette siden.

Et feilslått forsøk på revitalisering

Frem til dette punktet i artikkelen har Tenningen tydeligvis snakket om litteraturkritikken slik den utøves i den brede offentligheten. Men ifølge ham står det omtrent like dårlig til på universitetene. Der har man enten hengitt seg til steril empirisme (for eksempel i form av bokhistorie), eller man er fanatisk opptatt av smaksdømming og ørkesløse diskusjoner om litterær kvalitet. Her er Tenningens tilstandsbeskrivelse så urimelig at man kan spørre seg hvorfor redaktøren ikke har grepet inn. Jeg mener på ingen måte at det bare er gullstøv som faller fra pennene til norske litteraturforskere, men dette har ingen berøring med virkeligheten. Ved Universitetet i Bergen, som jeg selv kjenner best, er det lite fokus på bokhistorie, og den eneste som meg bekjent kan sies å basere sitt virke som litteraturviter på smaksbedømmelse, er Erik Bjerck Hagen. Han kan imidlertid ikke beskyldes for å være teoretisk ukyndig, og hans avstandstagen fra den typen teori som Tenningen vil ha tilbake, er begrunnet i publikasjonene hans. Hvem som helst kan ta til motmæle mot disse teoriskeptiske synspunktene og på den måten fortsette den faglige diskusjonen. Men det forutsetter en vilje til å forsvare sine egne grunnantagelser med argumenter og belegg – og det har Tenningen hittil ikke tatt seg tid til. Slik sett kan han minne om flere av sine teoretiske forbilder.

Jeg mener på ingen måte at det bare er gullstøv som faller fra pennene til norske litteraturforskere, men dette har ingen berøring med virkeligheten.

I stedet for argumenter og eksempler, kan Tenningen by på en hyllest av den nylig avdøde teoretikeren Frederic Jameson, samt en anekdote fra den gangen Jameson mottok Holbergprisen i Bergen. Det er selvsagt helt legitimt hvis det er slik å forstå at Tenningen vil etablere sitt eget virke i forlengelsen av Jamesons. Men hvis han har ambisjoner om å gjenopplive den teoretiske gløden blant norske litterater, bør han nok velge en annen taktikk enn å brennmerke meningsmotstandere som idioter. Det er intet ved det Tenningen skriver som viser hvordan teorien kan bidra til rikere og mer skarpsindige lesninger av noe som helst. Hvis han skal omvende noen, må han demonstrere gjennom konkrete studier hva teorien kan brukes til i vår tid.

Blant Tenningens mange ankepunkter mot tingens tilstand er interessen for litterær kvalitet, som han avfeier som ørkesløs. Her kunne jeg knapt vært mer uenig. Jeg ser det slik: Hvis du ikke er levende opptatt av litterær kvalitet, hvis du ikke vet hvordan du skal forklare den, fremheve den, få andre til å forstå hva den går ut på i hvert enkelt tilfelle, så er det liten grunn til å skrive litteraturkritikk. Spørsmålet om litterær kvalitet handler nettopp om det diktningen kan gjøre som ikke kan gjøres av andre kunstarter. Det er omtrent det samme Jon Fosse sikter til når han snakker om det uutsigelige, og som man tidligere benevnte som «det poetiske». Og hvis det er noe som er viktig i en tid der litteraturen er på vikende front, må det vel nettopp være å fremheve diktningens særegne kvaliteter, dens evne til å si noe annet og mer enn det som kan sies gjennom annen type språkbruk eller gjennom andre medier. Det kan godt hende at fremtiden er mørk uansett. Men hverken litteraturkritikken eller litteraturforskningen gjør klokt i å neglisjere diktningen til fordel for en megaloman virksomhet som gjennom ulne begrepsbygninger foregir å tolke hele verden – med resultater som de færreste er i stand til å se.