Et forlatt skip

Jørn H. Sværens forfatterskap finner stadig flere lesere, også blant dem som ellers sjelden stanser ved poesien. Samlingene hans – Dronning av England (2011), Britisk museum (2020) og Tolv bøker (2023) – er oversatt til dansk og svensk, foruten fransk og engelsk. Han formgir sine egne bøker, både på norsk og andre språk.

Sværen oversetter også fransk, amerikansk og dansk poesi – gjerne ferske bøker, og bøker med stor innflytelse på annen samtidspoesi. Man kunne si at forfatterskapet er gjennomgripende dialogisk, både i forhold til leserne, andre poeter, hans egne bøker seg imellom, og skriftkulturen han tilhører – fra dens spede begynnelse i historiens dyp, til det som leses og skrives i dette øyeblikket. Tekstene hans har et sjeldent tydelig her og nå.

Sværen har redigert og formgitt flere skandinaviske poesitidsskrifter, blant andre Den engelske kanal (2013–2019) og Gresshoppene har ingen konge (2020–). Han drev forlaget H Press (2004–2009), der etablerte norske forfattere ble invitert til å skrive bøker om å skrive. Han driver England Forlag, der han utgir sin egen poesi i små formater og opplag.

Sværen er medlem i bandet Ulver.

Form

Arve Kleiva: Bøkene dine har dikt på én linje. Alene i et nakent oppslag. Hvorfor arbeider du i denne ekstreme formen?

Jørn H. Sværen: Det ser kanskje ut som jeg har skåret bort masse, men jeg prøver først og fremst å sette noe sammen. Jeg skriver lite, jeg leser for det meste, og jeg samler på ord og utsagn. Jeg skriver dem ned på små papirbiter og flytter dem rundt.

Det var ikke store samlingen til å begynne med, og jeg husker at jeg tenkte, da jeg satt og skrev på det som skulle bli den første boken fra England Forlag, jeg klarer ikke å skrive en hel bok på denne måten. Jeg satt der med noen løsrevne linjer, spredt utover bordet, og så ingen ende på arbeidet. På et tidspunkt innså jeg at jo, jeg kan skrive en bok på denne måten, men den må være kort, og jeg må gjøre bruk av formen, bokens apparat og arkitektur, for å samle og gruppere linjene. Det var en forløsende tanke, fortellingen finnes i formen, en linje kan stå alene på en side, én eller flere sider kan samles i avdelinger, og sammenhenger og spenninger oppstår. Boken ble 24 sider til slutt. Den har tre avdelinger, med ti linjer i alt. Tittelen ble En kirke.

AK: Du skriver også bøker med én linje?

JHS: Ja. Det er blitt fem så langt. De er fire sider lange. London var den første, og så Håndtak – herre min hatt, da gikk jeg meg helt vill. Jeg hadde denne linjen, «et håndtak i form av en springende hjort», og jeg prøvde å sette den sammen med andre linjer, for å skrive en litt lengre bok. Men jeg fikk det ikke til, de andre linjene slo den i hjel, eller gjorde noe med den, rotet ting til. Etter noen år bestemte jeg meg for at nei, det er nok, denne linjen står best for seg selv. Og så trykket jeg den, som en bok med én linje.

AK: Eller to linjer? Den har tittel.

JHS: Ja! Titler er spennende. Denne er ganske enkel, en gjentagelse av ordet håndtak – igjen for ikke å lede tankene bort. Med alt av paratekst blir det fire linjer i alt. Tittelen på første side, linjen på tredje side, ISBN på siste side, og forlagsnavnet på baksiden av omslaget.

AK: England Forlag?

JHS: Ja. Jeg har utgitt mine egne ting på England Forlag siden 2007. Disse bøkene blir ikke lest av mange – de er ikke i salg, jeg sender dem til venner og bekjente i posten – og det er en av grunnene til at jeg har villet samle dem, sammen med andre tekster, for utgivelse på et større forlag. Jeg liker tanken på å introdusere noe som kommer fra et annet sted, en underverden, så å si, i en større offentlighet. Men dette er mindre viktig. Jeg begynner med en linje eller to og prøver å skrive et dikt. Senere, når jeg har nok materiale, nok små bøker og andre tekster å velge blant, begynner jeg å tenke på en større samling. Det er igjen et spørsmål om komposisjon, men denne gangen innenfor et større format, med adskilte deler og forskjellige formspråk. Når samlingen er ferdig, gir jeg den til et forlag, og så setter jeg meg ved bordet igjen og begynner på nytt.

Gjentagelse

AK: Du gjentar linjer, motiver – kommenterer dem – i tidligere og senere arbeider. Samlingene har også fortellinger, om de små bøkene. Hvorfor åpner du verkstedet for leseren?

JHS: Jeg håper at jeg ikke sier for mye. Jeg beskriver en prosess – hvordan jeg skrev denne linjen, eller hvor jeg fant den og hva jeg gjorde med den, hvordan jeg skrev den om, for eksempel. Men jeg sier ikke noe om hva en linje betyr for meg eller hvordan den bør leses av andre. Jeg vil at bøkene mine skal være åpne, og særlig de små diktbøkene, jeg utgir dem uten følgetekster. Det er først og fremst gjennom de større samlingene at gjentagelsene blir synlige, tror jeg, og kommentaren også, som en måte å arbeide på.

Hvis jeg kommenterer noe jeg har skrevet, så er det som oftest for å peke på hvor noe kommer fra, og hvis det er gammelt – et gammelt ord eller uttrykk, for eksempel – så plasserer jeg det gjerne i en historisk sammenheng. Kommentaren er også en gammel sjanger, for så vidt. Men igjen, jeg håper at jeg ikke sier for mye. Jeg prøver å skrive kort og konsist, og gi plass til leseren.

AK: Litteraturen om poesien fyller store rom i bibliotekene. Millioner av sider om verker på knapt hundre. Du trykker litterære brev, epistler. Der møter leseren en bred, historisk lesning, ikke minst av poetikker – altså teorier om diktekunsten. Hvilken rolle spiller teorien i din egen skriving?

JHS: Nei, jeg vet ikke. Jeg beskriver ting, ikke så mye mer. Men jeg er glad i å lese teori. Jeg er interessert i bilder og begreper, hvordan vi forstår og forestiller oss ting. Jeg finner ofte spennende ting i gamle bøker – kors i margene, for eksempel – og da leser jeg mer om det. Jeg vender også tilbake til retorikken, og teologien, og kunst- og kirkehistorie.

Når det gjelder brev … Jeg liker å skrive brev, av flere grunner. Det er en gammel sjanger, like gammel som litteraturen, med mange spennende formler og figurer. Jeg tror også at vi blir med på mye rart når vi leser brev, altså brev som ikke er til oss. Vi forstår ikke alt – hvem er denne Stein, for eksempel, hvor er dette sitatet fra – men vi fortsetter å lese.

AK: Som kikkere?

JHS: Ja, nettopp! Vi blir kikkere. Å trykke brev gir meg også muligheten til å returnere til tekstene og redigere dem, for åpen scene, så å si. Jeg tar ut ting og setter inn ellipser i stedet – tre prikker, i hakeparenteser – og tekstene blir fulle av hull. Dette er også en måte å synliggjøre materialet på, og hvordan jeg jobber med det.

De små diktbøkene mine er også fulle av hull, men på en annen måte. De er korte og enkle i formen, med mye luft. Alle venstresidene er blanksider. Hvis det er flere linjer på en side, så er det alltid en blanklinje mellom dem. Det er ingen kommaer eller punktum, og ikke sidetall. Tallene forstyrrer mer enn de gjør nytte, tenker jeg, når det er så få sider og så lite tekst, ofte bare et par ord på en side. Jeg tar bort alt som er overflødig eller forstyrrer.

Materiale

AK: Et håndtak i form av en springende hjort. Min ettertanke kunne spørre om dette er kitsch. Men linjen er underlig nøytral. Jeg kan følge motivet – springende hjort – gjennom andre tekster, hos deg, og utenfor dine bøker. Hvorfor bruker du slike bilder?

JHS: Jeg vet ikke hva jeg skal svare på det. Jeg stanser ved et eller annet, kanskje i en bok – den linjen du nevner er en omskrivning av «et dørhåndtak formet som et løvehode», som jeg fant i en ordbok. Eller det kan være noe jeg legger merke til mens jeg er ute og går, i skogen, for eksempel. Jeg er glad i dyr. For mange år siden kom jeg over et bilde i lokalavisen, et fotografi av en politimann som løper etter en elg. Og så satte jeg meg ned og skrev, om to møter med en elg, blant annet. Det er også en tekst om å skrive, for så vidt. Tittelen er «Ord og handling».

AK: Man kan lage et sånt håndtak – noen har kanskje gjort det – eller la være. Og man forestiller seg dette bildet når man leser. Ved siden av et utført håndtak og forestillingen om det, står diktet. Diktet gir forestillingen og muligheten, bildet og gjenstanden, uten å være noen av delene. Selv har jeg lest Håndtak som et utsagn om arbeidene dine.

Du sier skrive og i dine arbeider omfatter vel det alle trekk ved boken? Papir, trykksverte, typografi, tekst, illustrasjoner, paratekst som ISBN, forlagsnavn, etc. Omslag, eller for- og bakside. Farger, fra tonen i det hvite papiret til rødt, oker, gult, på omslaget. Alle trekk som markerer en materiell og derfor betydningsbærende forskjell; en grense?

JHS: Ja, jeg har tenkt mye på disse tingene. Papir, skrift, plassering av tekst …

AK: Du trykket fotografiet, fra Doktor Londons vei? En elg og en sivil politimann, begge i vilt løp. Og et gateskilt.

JHS: Ja, jeg nevner bildet i teksten, og jeg trykket det til den. Først på et løsblad, og deretter i samlingen Britisk museum. Jeg trykker ikke bilder i de små diktbøkene mine, men samlingene er mindre strenge, både form- og innholdsmessig.

Noen ganger lager jeg andre ting enn bøker, ting som ikke mange vil se, og da tar jeg bilder for å dokumentere det. For mange år siden, for eksempel, skrev jeg denne linjen, «et bilde henger i galgen», som ble trykket i boken Det ferdige verkets skjønnhet, og deretter på fransk av Victoria Xardel. Noen år senere bygget jeg en galge i skogen, der det henger et bilde, og jeg tok et bilde av den og sendte det til Victoria. Jeg ville at hun skulle se det – det legemliggjorte ordet, så å si. Jeg kommer nok til å trykke det i en samling før eller senere, bildet og et brev til Victoria. Og slik fortsetter det. Verket er ikke ferdig.

AK: Du henter elementer – hele verdensbilder – fra middelalderen, gresk og jødisk antikk. Litteraturer hvor grensen mot religionen ikke trekkes. Og der volden er et selvfølgelig motiv – gjerne grotesk. Tror du på gud? Jeg gjør.

JHS: Nei, jeg gjør ikke det. Men jeg vender tilbake til kirken, av flere grunner. Det er en spennende bygning, full av historie. Og et stille sted, mesteparten av tiden – jeg liker å bare sitte der. Jeg er også glad i Bibelen, den er en skattkiste, og den kristne tradisjonen også, den er full av fantastiske tekster, bilder og figurer. Mange av dem sitter dypt i språket og hukommelsen vår, og jeg liker å jobbe med slike ting.

Jeg er også glad i ordbøker, de er også fulle av historie, sitater og eksempler, fiksjon og fakta om hverandre. I flere år begynte jeg dagen med å lese en tilfeldig side i en ordbok, og ofte ledet den ene til den andre, jeg kunne bli sittende og lese lenge, og fant de merkeligste ting. Flere av linjene mine er funnet materiale, ofte fra ordbøker, og mer eller mindre omarbeidet. Jeg liker å jobbe med det som finnes allerede. Jeg leter etter ord og vendinger, tankefigurer, hva som helst som kan brukes til å skrive eller si noe om poesi. Som til syvende og sist, tror jeg, er et spørsmål om komposisjon.

AK: Du har en ekstremt åpen komposisjon. Hvorfor arbeider du slik?

JHS: Ja, som sagt, diktbøkene mine er korte og enkle, og linjene i dem også. Jeg vet noe om hvordan de kan leses, men det er mindre viktig – jeg vil først og fremst at leseren skal fylle dem med mening. Det er vanskelig, men noen få ord kan åpne store rom, jeg tror på det. Mens for mange ord, da ser man ikke skogen for bare trær, som det heter. Det er et spørsmål om balanse – når er det for mye, når er det for lite. Du kan heller ikke overse noen få ord på en side, du registrerer dem på et øyeblikk, og jeg liker tanken på det. Du stanser, du ser deg om, det er ikke noe annet å se – bortsett fra kanskje et sidetall – og så, forhåpentlig, begynner du å tenke, reflektere over ordene og hvordan du leser dem.

Hage

AK: Jeg leste nylig samlingene dine, over et par måneder. Det er ikke mange tekstsider og rundt halvparten av dem har én til to–tre linjer, eller bare en tittel. Eller et tall. I denne perioden hadde jeg ikke andre forpliktelser. Jeg leste. Jeg hadde gjort dette noen ganger før, og fremdeles kjennes det som jeg begynner på teksten. Teksten da forstått som meningen disse bøkene danner. Samler. Ivaretar. Åpner. Min opplevelse er at kort og lang ikke uten videre gir seg fra antall bokstaver, linjer, ord.

Tolv bøker er et sprang i forfatterskapet. Ingen prosa, ingen brev, ikke fotografier. Halvparten av sidene er tomme. 88 ord i alt?

JHS: Ja. Jeg ville skrive en streng og spartansk bok. Den er veldig enkel. Også typografisk. Det er én linje per oppslag, øverst på høyre side. Titlene er satt med store bokstaver, de andre linjene med små. Du vet, hvis du ser noen store bokstaver alene på en side, så vil du umiddelbart oppfatte dem som en tittel. Dette sitter også dypt i oss. Jeg liker å jobbe med slike ting, som sagt. Gamle former og forestillinger. Bokens tid og rom. Vekslingen mellom små og store bokstaver gir samlingen en rytme, samtidig som den skiller enkeltbøkene fra hverandre. Jeg har også tenkt mye på forholdet mellom titler og enkeltlinjer i denne samlingen – hva gjør en tittel med en linje, og omvendt. Jeg har alltid vært interessert i titler, og i denne samlingen kommer de i forgrunnen, tenker jeg.

Nå har jeg sagt nok. Jeg er veldig glad i denne boken.

AK: Du sier enkel. Den er uhyre kompleks. Begge deler stemmer. Ta hagemotivet – det kan man følge fra første tekst i første samling, til siste linje i din seneste. Fra «hagene er allegorier» i Dronning av England til «hagen fortsetter» i Tolv bøker.

Om man siterer disse bøkene, kommer arbeidsmåten din til uttrykk – hvordan bokens form er meningsbærende. Du sier du ikke bruker pausetegn i de små bøkene – det stemmer jo. Man kunne også si at de nesten består av pausetegn. Et stort rom for setningene som bærer verket. Disse bøkene kan ikke uten videre siteres i løpende tekst, og dine egne sitater, av dine egne bøker i andre bøker du har laget, er i seg selv inngrep i en struktur der rekkefølgen – det litterære hovedprinsippet – står åpen. Jaffall frem til Tolv bøker, som utnytter samme, åpne strukturer på en litt annen måte – og med dét selv er inngrep, som igjen danner struktur … Dette er kompleksitet.

Selvsagt kan de små bøkene, eller samlingene av dem, siteres uten videre: de blir da noe demonstrativt annet. En gjentagelse er nettopp noe demonstrativt annet. En linjes visuelle uttrykk ter seg annerledes i alle andre sammenhenger enn alene på siste oppslag i Tolv bøker – der «hagen fortsetter». Denne linjens tekst – og bokens – dannes gjennom en rekke slike gjentagelser, tilføyelser, forenklinger og variasjoner, i alle bøkene dine – og utenfor dem.

Ta Goldbergvariasjonene av Bach. Bachs motiv er enkelt. Man ville fortegne verket om man sa at de 30 variasjonene var det. Enkelt sier noe om uttrykket på én, isolert linje i ett oppslag. Eller én setning i en epistel. Men linjene er ikke bare isolerte i verkets form, de er også sammenføyde. Åpent, ja – likevel forbundet i en struktur. Med hver tilføyd linje øker kompleksiteten – ikke minst fordi strukturen er så åpen. Tolv bøker aksentuerer dette! Du har arbeidet i 30 år med litteratur og musikk og vet hvordan flere, enkle motiver – melodi, rytme, instrumentering, tekst – raskt danner kompleksitet, og kan bli overveldende. Formen åpner tilfanget.

Så er hagen blant de mest komplekse motivene i Vestens litteratur, dens samling av allegorier. Der skjer fallet. Der dannes kunnskapen. Og bevisstheten. Språket blir til – i to, svært forskjellige skikkelser: navnet og tegnet. Løgnen oppstår. Og sannheten, i språklig forstand. Relasjonene mellom dem. Navnet fikenblad versus tegnet fikenblad. Kjønnet oppstår, med klærne, og vice versa. Også problemet med begynnelsens utstrekning i tid. I rom, og tekst … liv, og død … hagen fortsetter, sant? Den er det tapte, og tegnet for dette tapet. Så er Getsemane hage terskelen til himlenes rike, paradis, via henrettelsen. Og hagen danner en hengsel til jødisk og islamsk poesi. Til hebraisk og arabisk. Persisk. Japansk. Andre tradisjoner, teologier og tegnsystemer, der motivet tar andre betydninger. Slik kunne man fortsette.

Hagen er nærmest så full allerede at man kan rygge i skrekk for å bruke den – i enda et dikt, enda et arbeid. Et dristig motiv, kunstnerisk sett. Og filosofisk, teologisk. Språk dannes like utenfor det kjentes grenser, utgjør denne grensen flytende, like bortenfor noe man mener seg å vite. For mitt blikk handler dine arbeider om dette; poesi er et annet navn for dette. Og så har du hagen, bare. Jeg går ut, tar med kaffen, naboens katt kommer over. Baudelaire skriver, i sine notater, at det vanlige idiomet er magisk.

Det samme skjer i musikk, med gjentagelsen av et motiv, dannelsen av et musikalsk idiom. Låten – sangen – med sine vers, som gjentar melodien. Sitt refreng som understreker dette. Og tettere enda i seriell musikk, som Philip Glass eller Terry Riley. I skrift eller muntlig overlevering danner gjentagelsen litterære idiomer. Proust skriver sånn. Du skriver sånn. Du velger ofte motiver man ville forkaste. «Ord og handling» nevner På sporet av den tapte tid. Du deler flere, sentrale figurer og motiver med denne romanen: gjentagelsen, allegorien, ekfrasen – middelalderen, kirker, heraldikken. Og England, ikke minst kongehuset der! England Forlag? Dronning av England. Britisk museum. Den engelske kanal. Doktor Londons vei! Og så, i teksten «Heraldisk nøkkel»: «Kong Rikard Løvehjerte! I rødt tre gående gull løver!» Og så «det tomme skjoldet»?

JHS: La meg først si at jeg ikke er spesielt interessert i England. Jeg foretrekker Frankrike. Begge er gamle imperier, og borte nå, men England har fortsatt et kongehus, og det er spennende. Ikke personene, nødvendigvis, men navnene, titlene, rollene og funksjonene. Dronningen, for eksempel, er en gammel figur, som vi tyr til i mange sammenhenger – når vi snakker om bier, for eksempel. Dette er forresten ganske nytt, fra 1600-tallet. I gamle dager trodde folk at koloniherren måtte være en hann.

Heraldikken er også full av figurer og historie, men det som først og fremst interesserer meg er våpenbeskrivelsene, altså beskrivelsene av motivene på våpenskjoldene, som er skrevet på heraldikkens særegne språk. «I blått tre gull bier» – det er et dikt så godt som noe, i mitt hode. Jeg kjenner meg også igjen i formspråket – forenklingen av figurene, utelatelsen av unødvendige detaljer og så videre. Jeg skriver om heraldikken for å si noe om poesi, simpelthen.

Og ja, «poesien er det tomme skjoldet» – du kan også lese teksten «Heraldisk nøkkel» som en historie om hvor den linjen kommer fra. Den står til slutt, alene på en side, og jeg har også trykket den for seg selv tidligere, uten kontekst. Jeg tror ikke at jeg ville ha skrevet denne linjen uten å ha gravd meg ned i heraldikken, og før den Aiskhylos og dramaet De syv mot Theben. Det var der jeg kom over det tomme skjoldet for første gang, og heraldikken fikk meg til å huske det og ta det opp igjen.

AK: Du redistribuerer historie, føyer sammen mennesker og tekster over årtusener. Jeg ser ikke noen prinsipiell forskjell mellom et gresk eller bysantinsk fragment og linjen du skriver her.

JHS: Jeg ser heller ingen forskjell. Alt er fragmenter, før eller senere. Det er bare et spørsmål om tid.

Denne samtalen tar utgangspunkt i en samtale mellom Jørn H. Sværen og Emmanuèle Jawad, publisert i det franske tidsskriftet Diacritik 14. november og 22. desember 2023. Den er ikke avsluttet.

Tittelen, «Et forlatt skip», er en linje fra Sværens bok Vi er tiggere, først utgitt av England Forlag 2014, deretter i samlingen Britisk museum, Kolon Forlag 2020.