Til litteraturens pris!

Hvilken tankegang ligger egentlig bak utdelingen av de mange litteraturprisene som deles ut hvert år? Forestiller man seg litteraturen som en sport, der de beste utøverne får gullmedalje i en konkurranse de ikke engang visste at de hadde meldt seg på? Iblant kan det se ut som det faktisk er slik vi tenker, siden det ved omstridte avgjørelser er vanlig å trekke frem andre forfattere, som påstås å være mer fortjente vinnere. Dette er en idé som i vestlig sammenheng strekker seg helt tilbake til Dionysia-festivalene i oldtidens Hellas, der man etter oppføringene delte ut pris til beste tragedieforfatter og etter hvert også beste komedieforfatter. Innbakt i denne tankegangen ligger ideen om litteraturen som agon, det vil si som en strid eller en konflikt, som enten kan spille seg ut internt i verket, eller som kan finne sted mellom forfattere og verkene deres. Man kan beskrive konflikten på forskjellige måter, men til syvende og sist dreier det seg om en kamp om førsteplassen. De fleste forfattere som er noe tess, streber fremdeles etter disse laurbærene, selv om det ikke lenger sømmer seg å snakke høyt om slike vyer. Her kan priser fungere som et kjærkomment, ytre tegn på at forfatterens hemmelige storhetsdrømmer har rot i virkeligheten.

Striden er et poeng i seg selv

Det er ikke vanskelig å forstå at prisen har betydning for den som får den. Men hvilken nytte har litteraturpriser for oss andre, altså for den lesende offentligheten? Ett svar kunne være at verdien for publikum nettopp må søkes i agon, altså i striden om avgjørelsene. Prisutdelingen er en god anledning til å diskutere hvilken samtidig forfatter, eller hvilket verk av året, som har størst litterær verdi. Dette fører oss inn i helt grunnleggende spørsmål om hva litterær kvalitet i det hele tatt er for noe. I så måte var det merkelig at såpass mange fra litteraturmiljøene (hovedsakelig på sosiale medier) reagerte negativt på Klassekampens førstesideoppslag (24.10.) da Niels Fredrik Dahl ble tildelt Nordisk råds litteraturpris for romanen Fars rygg. I oppslaget la avisen nettopp vekt på konflikten, med utgangspunkt i anmeldelsen til Morgenbladets kritiker, Bernhard Ellefsen, som hevdet at romanen var ren kitsch, og dermed knapt fortjente betegnelsen ‘seriøs litteratur’ i det hele tatt. Kritikerne av Klassekampens vinkling mente tydeligvis at det ville vært bedre om avisen hadde brukt spalteplassen på å gratulere Dahl med prisen.

Men med mindre vi her snakker om forfatterens slekt og venner, er dette et synspunkt det er vanskelig å stille seg bak. Fundamental uenighet blant kompetente lesere om litterære verker er alltid interessant, fordi den på en særlig tydelig måte avdekker problemstillinger omkring litterær kvalitet. Slike diskusjoner kan ikke skade et litterært verk som virkelig er bra, for slike verker overlever alltid sine kritikere. I dette tilfellet var det av særlig interesse at ikke bare medlemmene av bedømmelseskomiteen, som består av to litterært kompetente personer fra hvert nordisk land, men også danske og norske kritikere hadde skamrost romanen Ellefsen slaktet. Hvem av dem har rett?

Kunst eller kitsch?

Romanen handler om livet til forfatterens egen far, med vekt på hans utenforskap og ensomhet, som ifølge romanen har gått i arv. Ellefsen tror ikke på denne fremstillingen, fordi hele den virkeligheten vi møter i romanen, inkludert værets skiftninger, er utformet for å understreke og forsterke hovedpersonens smertefulle ensomhet overfor leseren. Det vi her møter, er ifølge Ellefsen dermed ikke en sannhetssøkende utforskning av farens skjebne, men en form for emosjonell manipulasjon, altså kitsch. Dahls prosa er i hans vurdering ikke vakker, men «vakker».

Ellefsens meningsmotstandere mente derimot at medfølelsen med dette barnets ensomhet var et naturlig resultat av Dahls unike «billedskapende evne», som av prisjuryen betegnes som «uforlignelig». Den danske kritikeren Klaus Rothstein forklarte til Klassekampen at Dahl har «full kontroll over sitt språk og sine narrative grep», og at det ikke er rimelig å si noe negativt om en slik kontroll. Dette er rett og slett en dyktig forfatter og en eksemplarisk roman. Klassekampens kritiker, Henrik Keyser Pedersen, hevdet på sin side at Ellefsen, som er 40 år, fremdeles er for ung til å sette pris på den tapserfaringen som kommer idet man for sent innser at man har snakket for lite med sine foreldre opp gjennom årene. Ifølge Marta Norheim, som rykket ut i Morgenbladet for å korrigere avisens anmelder etter tildelingen, ligger romanens styrke i at Dahl «ikkje leikar allvitende forteljar» når han skildrer farens barndom, men «brukar kjelder» – i tillegg til minner og innlevelsesevne. Riktignok mener også Norheim at romanen er «på grensa mot det sentimentale». Men altså ikke over.

Problemene med Dahls roman

Hvilke av disse argumentene har størst vekt? Her vil jeg begynne med å motsi Marta Norheims påstand, som etter mitt syn ikke er riktig. Fortelleren i Dahls roman er allvitende, fordi han vet hva som forgår i sinnet til Dahls unge far. Eksemplene er overalt, som her: «Første gang far ser Paola, tror han i et par sekunder at det er moren sin han ser» (s. 126). Man kunne riktignok ha forestilt seg at dette var noe faren hadde nevnt for Dahl, men grepet er for gjennomgående til at en slik eventualitet kan opprettholdes. Store deler av handlingen er fortalt via perspektivet til faren, med fullt innblikk i hans indre liv, hvilket forutsetter en allvitende forteller. For eksempel vet fortelleren at faren kjenner venninnen Paolas latter «ringle overalt i kroppen» (s. 132).

Marta Norheim har likevel et poeng, for fortelleren gir flere ganger inntrykk av at han nettopp ikke er allvitende, særlig når han trer frem som en tydelig jeg-forteller, for eksempel her: «Jeg vet ikke hva far tenkte, jeg vet ikke hva han gjorde, jeg vet ikke om han gråt eller om han frydet seg», etc. (s.138). Her er det noe som skurrer i selve de spillereglene romanen har etablert for seg selv. Og da kan det ikke samtidig stemme, som Rothstein påstår, at Dahl virkelig har full kontroll over sine egne litterære grep.

Det å ha kontroll over de litterære grepene innebærer at forfatteren kjenner konsekvensene av sin egen skrivemåte og narrative teknikk. Jeg har mine tvil om dette kan sies om Dahl i denne romanen. Bokens første del, «Historien, kort fortalt», er riktignok tilnærmet uangripelig og gjør inntrykk også på meg – både som følge av sitt innhold og forfatterens avstemte, poetiske prosa. Problemet kommer først til syne i neste del, hvor Dahls forteller legger seg så tett på hovedpersonen, altså faren som barn, at vi kan følge hans nattlige drømmer på Stabekk sensommeren 1934. Dahls fremstilling preges her av innlevelsen i farens psyke innenfor en handlingsgang som allerede er fortalt i første del. Her får jeg inntrykk av at forfatteren i alle fall delvis mister kontrollen over sine egne virkemidler. Hva er det som her står på spill?

Fiksjon eller fakta?

Når en virkelig person fremstilles litterært med tilgang til personens indre liv (som hos Dahl), innebærer det at personen blir fiktiv. For eksempel er den Goethe vi møter i Thomas Manns Lotte i Weimar (1939) en fiktiv figur, fordi Mann her fører leseren direkte inn i Goethes tankestrøm, som vi kan følge fra øyeblikk til øyeblikk. Forfattere har selvsagt full anledning til å fremstille historiske skikkelser på denne måten, men de bør jo ha klart for seg at dette er noe fundamentalt annet enn faktuelle skildringer. Leser vi derimot J. P. Eckermanns bok Samtaler med Goethe (1836), får vi en fremstilling av den virkelige Goethe. Det er selvsagt ting som kan være unøyaktig eller skjønnmalende hos Eckermann, men bokens opptrinn er ikke oppdiktede, og Eckermann overskrider ikke grensene for hva han kan vite om sin berømte venn.

Dahl vil gjerne ha i pose og sekk: Han vil både ha med faren som faktuell person og som en skikkelse han selv har diktet opp. Dermed kan han skrive setninger som dette: «Jeg følger ham tilbake til rommet på pensjonatskolen og til julaften 1936 og lar ham bygge et tårn av bøker på skrivebordet sitt» (s. 138, min uthevning). Andre ganger skriver han lange strekk i allvitende modus uten å markere at det han forteller, er noe han selv har funnet på. Mens han annetsteds altså sannferdig kan henvise til sin mangel på viten om de faktiske forhold: «Jeg vet ikke når far fikk vite at han ikke skulle få være med tilbake» (s. 25). Etter mitt syn blir denne inkongruente miksturen av fortellerposisjoner etter hvert et problem for romanen. For å si det med Virginia Woolf: «Let it be fact, one feels, or let it be fiction; the imagination will not serve under two masters simultaneously». Hos Dahl får man, som Ellefsen skriver, en mistanke om at forfatteren med alle midler har ønsket å bygge opp mest mulig medynk for sin hovedperson – på bekostning av hensynet til romanens kunstneriske integritet.

For min egen del får jeg også en litt emmen fornemmelse av at Dahl nærmest er litt selvforherligende på vegne av sin dikterevne når han kompenserer litterært for sin manglende kunnskap om farens liv. Det er som om han sier: Se, jeg kan skape min far i mitt eget bilde! Jeg-fortellere er vanligvis ikke allvitende, med mindre de leker gud. Dermed vil man – midt oppe i forfatterens sorg over tapet av faren og den ektefølte medfølelsen med hans store ensomhet – uvegerlig måtte spørre seg om faren ikke tross alt hadde vært bedre tjent med å få beholde eierskapet til sin egen historie. Siden jeg ikke tror at dette er et spørsmål Dahl har ønsket å reise med denne boken, er det også grunn til å tvile på at han har hatt full kontroll over sine narrative grep.

Forveksler vi «viktige» med gode bøker?

Poenget er her ikke å si at Dahl ikke fortjente å vinne prisen, men å illustrere at utdelingen kan gi anledning til fruktbare diskusjoner om skrivemåter og litterær kvalitet. Det gjelder i og for seg også diskusjonen om årets Bragepris, som ble igangsatt av Arne Borge i Morgenbladet. Hans poeng var kort fortalt at årets nominerte (Heidi Furre, Kathrine Nedrejord, Brynjulf Jung Tjønn og Malin C. M. Rønning), alle har skrevet bøker om tema som anses som «viktige» i den brede samtidskulturen – hvilket etter hans mening er et tegn på at man forveksler «viktige» med gode bøker. Ifølge Borge er tre av de fire nominerte bøkene rett og slett ikke gode nok til å fortjene nominasjonen: Nedrejords Sameproblemet er «altfor lang og usortert» til å kunne betraktes som vellykket, Furres bok Technotika har et «uforløst fremtidsaspekt», og Jung Tjønns bok Norsk kjærleik er preget av gjenbruk fra forrige bok. Når han sammenligner disse bøkene med det beste av det som har utkommet i 2024, fremstår nominasjonen som vanskelig å forsvare – i alle fall hvis kriteriet er litterær kvalitet, og ikke tematisk aktualitet.

Vinduets redaktør, Priya Bains, går i et nyhetsbrev skarpt i rette med Borges kritikk av de nominerte bøkene. Hun godtar ikke skillet mellom tematisk aktualitet og litterær kvalitet. Det første, mener hun, kan nemlig godt bidra til det siste. Hun går ellers langt i å antyde at vi her nok en gang kan bevitne at hvite, vestlige menn forveksler sine egne estetiske preferanser, og sin livserfaring, med universelle sannheter. Når Borge altså mener at flere av disse romanene fremstår mer som «private vitnesbyrd» enn som vellykket litteratur, skyldes det en vanemessig utdefinering av minoritetserfaringer som «private», mens forfattere som Knausgård og Fosse slipper å beheftes med slike betegnelser fordi de er hvite menn. Bains lar seg særlig provosere av Borges antydning om at nominasjonene «bunner i en form for snillhet […] ovenfor minoriteter» [sic]. Hvorfor er det bare når minoritetsforfattere er nominert, at vurderingen fremstår som suspekt?

Litteraturen kan fremdeles betraktes som universell

Noen av Bains' innvendinger er forståelige, for eksempel er det vanskelig å være uenig i at et lite belyst tema, eller en litterær fremstilling av en erfaringsverden som er ukjent for de fleste, kan bidra til at verket blir vellykket. Samtidig er temaet i seg selv jo ikke nok til at verket blir bra, estetisk sett. Her er problemet at hverken Borge eller Bains diskuterer disse romanene utførlig nok til at det er mulig for lesere å vurdere hvem av dem som er mest overbevisende. Etter mitt syn er dette uansett ikke en diskusjon som kan avgjøres med prinsipielle argumenter.

Imidlertid har jeg liten sympati med synspunkter som går ut på at visse typer lesere, for eksempel hvite menn, som følge av sin bakgrunn ikke er i stand til å se kvaliteten ved bestemte typer bøker. Etter mitt syn ville det være en stor fordel om vi fremdeles betraktet litteraturen som en arena hvor alle er like meningsberettigede. Litteraturen er – dessverre og heldigvis – ikke demokratisk i den forstand at alle kan skrive sterke verker, men den er demokratisk i den forstand at den gode litteraturen er tilgjengelig for alle. En slik universalisme har nok sine ideologiske blindflekker, men vi betaler en høy pris om vi går bort fra den. Diskusjonen om verdien av de Brageprisnominerte bøkene burde med andre ord kunne føres med henvisning til disse bøkenes kvaliteter – uten dulgte anklager om at uenigheter må bero på ideologisk grums.

Temafokusets farer

For øvrig kan det, uansett hvordan man vurderer de nominerte bøkene, ikke herske tvil om at kravet om tematisk aktualitet, samfunnsrelevans og nytteverdi i økende grad gjør seg gjeldende i litteraturens økosystemer. I verste fall er dette en kunstfiendtlig holdning som kan kvele litterær nyskapning og forhindre litteraturforskning som undersøker diktningens kunstneriske beskaffenhet og filosofiske forutsetninger. Forskningsrådets kriterier for tildeling av midler er uttrykkelig knyttet til samfunnsrelevans, hvilket også gjelder litteraturforskningen, som har større sjanse for å få gjennomslag hvis den fokuserer på visse tidsriktige, tematiske satsningsområder (for eksempel klima). Også hvis man vil ha utgitt en litteraturvitenskaplig bok i Norge, er det en klar fordel å knytte an til et dagsaktuelt tema. Generell sekundærlitteratur, som ikke har noen annen agenda enn å belyse litterære verker for disse verkenes egen skyld, utgis knapt i det hele tatt – med mindre de skulle slumpe til å handle om en nylig, norsk nobelprisvinner.

Det er også mye som tyder på at norske skoleelever sosialiseres inn i en lignende tankegang. I hvert fall har vi som er ansatt ved Nordisk litteratur i Bergen, i en årrekke erfart at mange masterstudenter primært interesserer seg for bestemte tema, som de så vil ha belyst ved hjelp av litterære verker. Etter mitt syn er det all grunn til å være på vakt mot slike tendenser også i litteraturkritikken og i litteraturprisenes juryarbeid. Problemet er ikke at litterære verk behandler interessant tematikk, men ideen om at det er tematikken som gir litteraturen verdi. Her burde de aller fleste litterater kunne komme sammen og gjøre felles front mot filisteriet.