Hvorfor blir jeg så matt av litteraturbilagenes «Årets beste»-kåringer på slutten av året?

I månedens spalte tilbyr Jonas Hansen Meyer to metoder for å takle matthet, inspirert av The Boss on the Cross.
09.12.2021 - 09:59

Månedens spørsmål er det redaktørene i BLA som står bak [KREMT, red. anm.]. Så, kjære redaktører: Dere er jo begge freelancekritikere og blir sikkert tvunget til å bidra med hver deres lille topp tre-liste til deres respektive dagsaviser. Det hadde sikkert vært deilig å slippe, for hvordan skal man kunne velge blant så mange bøker?

Aller først, kjære redaktører, vil jeg si at jeg respekterer dere som mennesker. Men jeg respekterer ikke denne mattheten.

Selv synes jeg nemlig anbefalingene på slutten av året er opplivende. Det er stimulerende å se hva de ulike kritikerne trekker frem på hver sin lille topp 3-liste. Man kan «lese» kritikerlandskapet, se hvordan hver kritiker vil bli oppfattet. Hvilke titler går igjen, hvilke odde fugler kan man plukke opp?  

Jeg lurte først på om mattheten deres kunne være en form for koketteri, at dere poserte som indignerte på vegne av litteraturen, men jo mer jeg tenker på det, tror jeg mattheten deres er genuin.

Jeg tror at mattheten er en forsvarsmekanisme. Den inntrer når man ikke får kjent på de mer grunnleggende følelsene. Dere er nok egentlig forbannet, triste og kanskje til og med redde. «Hvordan kan litteraturen som skal ivareta noe sant og edelt, bli gjenstand for så tabloide grep? Hvordan kan litteratur bli gjort til gjenstand for en simpel varelogikk?» innbiller jeg meg at dere tenker. Muligens frykter dere kapitalismen.

Dere har visse forventninger til samfunnet, som samfunnet ikke innfrir. I stedet for å lære av denne skuffelsen, gjennom å bli sinte, triste eller redde, blir dere matte, og dermed fortsetter dere å bli skuffet igjen og igjen. Det er som å bli matt av det dype mørket om høsten. Det kommer tilbake hvert eneste år. Like uforsonlig og nådeløst.

Det jeg kan tilby dere, kjære redaktører, er to metoder for å takle tilværelsen når den går imot deres forventninger.

Det første metoden består i å være åpen innover, ta imot lidelsen og kjenne sinnet og tristheten og frykten og rope ut mot urettferdigheten.

Modellen for denne metoden er Jesus slik han fremstår i Markusevangeliet.

I Getsemane-hagen har Jesus en stille stund der han ber til Gud. Dette er natten før korsfestelsen. I et av litteraturhistoriens mest potente øyeblikk uttrykker Jesus et klart ønske om å få slippe, men han er allikevel innstilt på å gjennomføre dersom det er Guds vilje: «Han sa: ‘Abba, Far! Alt er mulig for deg. Ta dette begeret fra meg! Men ikke som jeg vil, bare som du vil.’» (Mark 14, 36) Dette er ydmykhetens og sårbarhetens vei som kulminerer senere på korset i dødsøyeblikket: «Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: ‘Eloï, Eloï, lemá sabaktáni?’ Det betyr: ‘Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?’» (Mark 15, 34). Jesus føler seg alene, smertene overmanner ham, han tviler på fremtiden. Og det er slik han dør.

Jeg ser for meg at dere kan la dere inspirere av denne Jesus når dere selv blir spurt om å delta i årets enqueter i dagsavisene dere freelancer i. Dere kan slippe frem sorgen og aggresjonen og fortvilelsen, og åpne dere opp, inn mot lidelsen og frykten; spør redaktørene om å få slippe, men godta skjebnen likefullt. Plukk opp korset og gå veien mot Golgata. 

Alternativt kan dere følge Jesus slik vi møter ham i Johannes-evangeliet. Denne Jesus er suveren og viser ingen svakhet. Han er også kjent som «The boss on the cross».

I Getsemane hindrer Jesus Peter i å angripe de romerske soldatene: «Stikk sverdet i sliren! Skulle jeg ikke tømme det begeret min Far har gitt meg?» (Johannes 18, 11). Denne Jesus er klar til å møte sin skjebne.

Fra korset der han henger spikret, gjennomboret, har Jesus full oversikt. Han kobler favorittdisippelen med sin egen mor og sørger dermed for at noen tar vare på henne når han ikke lenger er med dem. Deretter drikker han vinedikk for å oppfylle en eldgammel profeti. Hans siste ord er «Det er fullbrakt!»

Forfatteren av Johannesevangeliet har åpenbart ikke likt hvordan Guds sønn ble fremstilt i de andre evangeliene. I sin iver etter å vise den ufeilbarlige og guddommelige Jesus, har forfatteren samtidig gjort skikkelsen flat, statisk og vesentlig svakere litterært. Han mangler menneskelighet og dermed sårbarhet. Det er ikke så vanskelig å bli korsfestet hvis du vet med sikkerhet at du kommer til å gjenoppstå.

Denne Jesus er dessverre ikke like enkel å følge. Han er jo knapt nok et menneske! Men vi kan imitere ham. Men da må vi holde kjeft, vi må forstille oss, vi må holde masken, holde fortet, binde oss til masten. Det er nettopp det jeg gjør akkurat i dette øyeblikk, for nå mens jeg skriver dette, funderer jeg på hvilke bøker jeg skal velge til min topp 3-liste som litteraturanmelder i NRK. Det er vanskelig å velge, jeg føler at jeg ikke har lest mange nok av bøkene, osv. Men så fort jeg merker det minste lille tegn til motstand, sier jeg umiddelbart til meg selv i tankene: «Skulle jeg ikke tømme det begeret min Far har gitt meg?»  

Det er denne metoden jeg tenker også dere kan prøve ut de neste dagene. Dette vil naturligvis innebære litt undertrykking, men det er jo hele poenget med selvsuggesjon.

Denne metoden er mindre dramatisk enn å gå opp i lidelsen, og dermed passer metoden bedre til sakens natur. For mattheten dere føler knyttet til disse topp 3-listene er vel neppe veldig dyp? Og hvis dere kjenner etter, er det ikke en viss glede der og?

Og er det ikke nettopp denne gleden som gjør at dere velger å utsette anmelderne i BLA for en tilsvarende topp 3-kåring?

Snart er det jul, så la det skje!


Jonas Hansen Meyer (f. 1982) er lektor, skribent, kritiker i NRK og programleder i BLA-podden.

BLA 11/12-21