Om hundre år er allting tømt

«De siste regnskurene falt lett på det røde landet og på en del av det grå landet i Oklahoma og bløtte ikke opp den sprukne jorden.» Slik åpner en av de mest folkekjære engelskspråklige romanene fra det tyvende århundret. John Steinbeck skrev The Grapes of Wrath i 1938, den ble utgitt året etter, og handlingen utspiller seg under den store depresjonen. For innbyggerne i den sørvestlige delen av USA, var dette en periode da økonomiske og økologiske krefter rev tilværelsen i stykker. De siste regnskurene var nok til å lokke maisplantene og «kolonier av ukrutt» opp av jorden, skriver Steinbeck, men så var det slutt på hjelpen ovenfra. «Skyene viste seg og forsvant igjen, og etter en tid forsøkte de seg ikke mer.» Solen stekte uavlatelig, tørken fikk jordens overflate til å «skorpe seg». Maisen ble svidd, ugresset visnet. Der mennesker tråkket, eller vogner og biler rullet, «brast skorpen og ble støv»: «Alt som beveget seg, hvirvlet støvet til værs. En mann som gikk, hvirvlet støvet i beltehøyde.» Etter noen stekhete uker ble det midtsommer, og regnskyer passerte uten å slippe fra seg så mye som en dråpe. Men de ble etterfulgt av vind som «strøk over jorden, løsnet støvet og førte det av sted». Vinden ble kraftigere, og til slutt krøp menn og kvinner «sammen i husene, og de bandt lommetørklær over nesen når de gikk ut og bar briller for å beskytte øynene». Varmen, tørken og sandstormene Steinbeck beskriver utgjorde en av de verste økologiske katastrofene i moderne tid og fikk betegnelsen The Dust Bowl. Over tre millioner mennesker flyktet fra The Great Plains i årene tørken herjet. De var flyktninger fra en menneskeskapt økologisk kollaps som skyldtes behandlingen nybyggerne hadde utsatt jordsmonnet for.

Nybyggernes inntreden på de store slettene – og særlig i Steinbecks Oklahoma – på andre halvdel av attenhundretallet var foranlediget av et sett med politiske vedtak som ikke kan karakteriseres som annet enn et massivt svik fra myndighetenes side. De nesten ufattelig fruktbare områdene i for eksempel Idaho og Ohio, der jordsmonnet var bygget opp av elver som bragte med seg sedimenter fra Canada og Arktis, var for lengst kolonialisert og dyrket opp. De fattigste og mest utsatte av nybyggerne ble forledet til å tro at slettene i Oklahoma, Kansas og nordlige Texas kunne gi like rike avlinger. Det kunne de ikke. Bøfler hadde gresset på slettene i to hundre tusen år, skriver David R. Montgomery i boken Dirt: The Erosion of Civilizations (2007). Dette flate landskapet besto av løssjord, en finkornet type sand, som ble holdt på plass av stedegne gressarter. Møkka til de talløse bøflene, samt rotnettverket til gresset, ga næring til det øverste jordlaget og utgjorde et slags beskyttende skall. Montgomery skriver at de første nybyggerne som passerte dette landskapet forsøkte å få hull på dette skallet, men de ga opp og reiste videre. I 1838 fant smeden John Deere opp en helt ny type plog som kunne hamle opp med det tette laget av røtter og gress, og dermed var det tekniske grunnlaget lagt for pløyingen av The Great Plains. Et halvt århundre senere skulle Deeres plog komme til frenetisk anvendelse i erobringen av deler av Oklahoma som egentlig var forbeholdt urbefolkningen. Våren 1889 strømmet titusenvis av nybyggere inn med sine redskaper og sin jordhunger, men allerede den første avlingen viste seg katastrofal. I perioder faller det knapt regn i området. Rundt 1900 opplevde bøndene riktignok noen uvanlig fuktige år, som faktisk ga gode avlinger og sterk optimisme for hvilke frukter jordbruk på slettene kunne bære, men så kom tørken for alvor. Å revurdere måten man utnyttet jordsmonnet på lå langt unna hva de fattige nybyggerne hadde evne eller materielle ressurser til, det var enklere å flytte videre til nye områder, og i løpet av noen årtier hadde man pløyet opp en forstyrrende høy andel av landskapet. Da tørke og storm slo kreftene sammen en novemberdag i 1933, var katastrofen et faktum. «Noen gårder mistet all matjorden på én enkelt dag», skriver Montgomery. «Morgenen etter var himmelen mørk frem til midt på dagen – en del luft til tre deler støv.» The Dust Bowl skulle herje her i flere år.

En levelig relasjon

Samtidig som Steinbeck skrev sin roman om ofrene for depresjonen og naturkatastrofen, satt den svenske romanforfatteren, feministen og essayisten Elin Wägner og arbeidet på et av sine viktigste verk, landskapsboken Tusen år i Småland, som i likhet med The Grapes of Wrath nådde leserne i 1939. Hun vant ingen nobelpris, slik som amerikaneren, men i 1944 ble hun det andre kvinnelige medlemmet av forsamlingen som deler ut prisen. Hun var minst like litterært kapabel som Steinbeck, og i likhet med ham var hun opptatt av og bekymret over The Dust Bowl. I 1937 hadde hun besøkt Bratislava og møtt en sveitsisk kvinne ved navn Mina Hofstetter som målbar ideer om jordbruk, gjødsel og kompost som interesserte henne sterkt. Som pioner innen det biodynamiske landbruket (hvis antroposofiske sider Wägner aldri gikk planken ut på) valgte Hofstetter for eksempel bort den lenge dominerende praksisen med å skyfle fersk dyremøkk ut på beitemarkene. I stedet lot hun møkka ligge i noen år, slik at den ble «brent», og spredte den ut som kompost. Dessuten ga hun opp plogen på jordene hvor hun dyrket, for ikke å forstyrre mikrolivet i jorden.

Elin Wägner var en svimlende rik tenker. Som feminist tilhørte hun den såkalte Fogelstadgruppen, et slags tverrpolitisk kvinnekollektiv som drev både avis og en «kvinnlig medborgarskola». Et annet sentralt medlem var Elisabeth Tamm, som eide godset Fogelstad og ble en av de første kvinnene som ble valgt inn i Riksdagen. Wägner skrev en rekke store romaner og en formidabel biografi om sin eneste kvinnelige forgjenger i Svenska Akademien, Selma Lagerlöf. Hun var med på å grunnlegge Redd Barna, og hun var radikal pasifist. Men mot slutten av 1930-tallet var hun blitt dypt desillusjonert: Innenfor alle hennes hjertesaker – feminismen, pasifismen og økologien – sto det apokalyptisk dårlig til. Møtet med Hofstetter var et av få lyspunkter. Wägners viktigste biografer, Ulla Isaksson og Erik Hjalmar Linder, siterer følgende fra dagboken hennes på dette tidspunktet: «Om mig själv: jag vill förnyas, bli till en annan, bli en ny människa eller dö.» Hun valgte fornyelsen, og litterært kom den til uttrykk i tre essayistiske bøker på tre år. Den første av dem var Tusen år i Småland.

Når jeg leser Elin Wägner, som jeg altså gjør med en helt særegen glede, får jeg fornemmelse av at det livsavgjørende engasjementet for kvinnen, freden og jorden først og fremst har med spenningen mellom kunnskap og kunnskapens begrensninger å gjøre. Tusen år i Småland er skrevet som et slags bestillingsverk, og researchen gjorde Wägner ved å sykle rundt i dette landskapet (hvor hun selv var født og bodde andre halvdel av livet) på en tandemsykkel sammen med sin venninne, den økologiske bonden Flory Gate. Og selv om landbruket har vært bestemmende for det de ser fra sykkelen, er det kunnskapen det handler om, og menneskene som besitter den. Med Hitlers nazisme som en stadig sterkere trussel, og en nesten resignert erkjennelse av hva denne industrielle volden utsetter både kvinnene og naturen for, er hun mer enn klar for å lytte til andre enn vitenskapsmennene som hadde beredt grunnen for ødeleggelsen som omga henne. Wägner leste Smålands folkelivsgranskere og snakket selv med dem – særlig kvinnene – som bar på historier og erfaringer med det smålandske landskapet. Hun lyttet seg frem til en respekt for fortiden uten å gjøre seg blind for hvordan smålendingene hadde fått enklere og bedre liv med den teknologiske og sosiale utviklingen:

«Enligt min mening kan man konstatera det nuvarande systemets måttlöshet som bevisar hur fjärran det är från vad Almqvist kallar ‘naturens ömma måtta’, utan att därför tvingas att börja om från början som Robinson Crusoe. Därför att man inser att kultur fanns före folkskolan och inte uteslutande gynnas av densamma, behöver man inte önska att se nästa generation som analfabeter. Därför att man vet att det ligger ett värde i ett arbete som ger allsidig muskelträning och en skön psykofysisk trötthet, och att detta gäller även den kvinnliga parten, behöver man inte sitta vid sin skrivmaskin och njuta av att folk förlyfter sig, övertröttar sig och trälar ihjäl sig. Därför att man vill dra in den handgjorda kvalitetsvarans hållbarhet i räntabilitetskalkylen, när folk slår ifrån sig med att den är för dyr, så kan man ändå vara tacksam över att tändstickor, spik och långa fållar görs med maskin. Man kan resa sig mot överorganisation och systematisering av tillvaron utan att därför gilla kaos. Man kan inse explosionsmotorns värde som uppfinning utan att därför falla för vidskepelsen att man med ett utvecklat transportsystem kan övervinna alla avstånd.»

Boken streber mot en levelig relasjon til et naturlandskap som er gjennomsyret av menneskets påvirkning. Denne naturen er kulturell, og denne kulturhistorien er lang. Wägner protesterer mot den verdenshistoriske nyvinningen som gjør seg gjeldende når mennesket blir konfrontert med hvordan tidligere tiders samfunn har forholdt seg til naturen og livsbetingelsene og så sier «NEI – vi vil gjøre det helt motsatt». Og for henne er ikke grensesnittet mellom menneske og natur å finne i det vi i dag kaller for naturopplevelser, men i jordbruket.

Meitemarkens jobb

I 1940 utga Wägner, sammen med nevnte Elisabeth Tamm, en pamflett som for lesere av dagens populærøkologiske sakprosa fremstår forbløffende forutseende. Tittelen Fred med jorden bærer med seg i hvert fall tre betydningslag, og vi mer enn aner at flertydigheten er tilsiktet. For det første handler det både om jorden som planeten vi bor på og som jordsmonnet hvis grøde vi høster og spiser for å overleve. Videre angår freden dem begge, på den måten at vi ikke kan se for oss noen fred på kloden uten et fredeligere forhold til jordsmonnet. Her skriver hun for eksempel: «Genom skarpa maskiner och ensidig gödning kan man döda den humusbildande daggmasken [meitemarken], men människan kan aldrig själv göra om alven til matjord eller eftergöra daggmaskens uppluckringsarbete i jorden.» Innsikten synes kanskje både avgrenset og konkret, men for meg står den som konsekvensen av en grunnleggende litterær og omveltende tenkemåte. Skrevet bare et menneskeliv etter Darwin (som riktignok burde lært sin samtid ydmykhet, men som snarere ble forvrengt til en scientistisk skråsikkerhet vi fremdeles sliter med å bli kvitt), og på tampen av en filosofisk positivisme som tilkjente vitenskapen et potensial for allvitenhet og allmakt, er det direkte overskridende å si at det er bedre å la naturen skjøtte jorden enn å ta jobben med teknologiske redskaper. Tenk på dette med plogen: Hvor mye av vår naturtapstenkning handler ikke om dette valget – om å la naturens prosesser styre eller å ta kontrollen ved å rydde opp, vende om, starte fra bunnen av? For Wägner blir det å vende jorden med en plog ikke bare et landbruksteknisk spørsmål, det peker i retning av en større holdning: Er det vi – med våre redskaper og vår kunstgjødsel – eller meitemarken som best gjør jobben med å skape nytt liv, mer mat, varige avlinger? Og hvis vi holder på meitemarken, har vi mot til å stå ved valget? Makter vi overgivelser av denne typen? Hvilke erkjennelsesverktøy trenger vi eventuelt for å få det til? Wägners litterære tenkning er ett slikt mulig verktøy.

The Dust Bowl var en direkte konsekvens av mangel på ydmykhet i møte med landskapet. Politikerne i Washington som ikke bare åpnet de store slettene for nybyggere, men også skapte økonomiske incentiver for at de skulle slå seg ned der, manglet ikke vitenskapelige advarsler mot dårskapen. David Montgomery forteller at U.S. Geological Survey i 1902 beskrev farene ved å utsette de tørrere delene av slettene for pløying, og hvordan disse «håpløst udyrkbare» områdene i beste fall kunne brukes som beitemark. Men snarere enn å lytte til rådene, valgte de føderale myndighetene å feste lit til teknologioptimistiske antagelser. At menneskene skulle begrense seg var utenkelig. Nettopp en slik begrensning er derimot fundamental for Elin Wägners forståelse av jordbruk: «Jorden måste få behålla ett mått av frihet för att livet skall kunna arbeta i alla sina variationer: vatten, sten och mark, växt och djur. Om denna sats är riktig följer därav att människorna måste hålla sig inom gränserna för de områden som erbjuder sig till odling och dessutom fara varligt fram även där.» Hos Wägner finnes det ikke noen annen vei enn forsiktighetens. Dagens biologer kan i detalj fortelle oss om hvor komplekse samspill som er å finne i en neve jord, eller i skogbunnen, eller i en komposthaug. Wägner hadde ikke slik innsikt. Men hun hadde en holdning som forskutterte den. Å tro at vi befinner oss på kunnskapens absolutte tinde, og at ikke det sterkeste virkemiddelet mot det altomfattende naturtapet vi forårsaker handler mer om dét enn om fortsatte ambisjoner om kontroll og oversikt, er et feilgrep som uvegerlig fører oss i avgrunnen. Vi kan ikke gjøre meitemarkens jobb.

Jorden som går tapt

The Dust Bowl hører liksom 1930-tallet til. Det har John Steinbeck, Woody Guthrie og – i nyere tid – dokumentaristen Ken Burns etablert. Men den særegne formen for naturtap som vi kanskje kan beskrive som jordtap, fortsetter med eskalerende styrke. David R. Montgomerys bok undersøker jordtapets rolle i sivilisasjonskollapser i historisk tid, men den beskriver også jordtapet som finner sted i våre egne umiddelbare omgivelser. I «naturen» er erosjon et fenomen som hovedsakelig rammer treløse landskaper, enten det er nord for polarsirkelen eller over tregrensen. Alle som luker et blomsterbed eller en kjøkkenhage, vet at sort jord – slik vi ser den på nypløyde jorder overalt – er dypt naturstridig. Selv om industrielt jordbruk i USA stort sett utøves i flatt landskap, er erosjonen her like stor som i Himalaya. Verdens oppdyrkede områder opplever en årlig erosjon på én millimeter, skriver Montgomery. Det kan høres lite ut, men dannelsen av matjord er en utrolig langsom prosess. En millimeter krever mange år. «Den anslåtte globale jorderosjonen overgår nå dannelsen av matjord med så mye som 23 milliarder tonn i året», har Montgomery regnet ut, «et årlig tap på nærmere én prosent av verdens samlede mengde matjord.» Resultatet er knusende: «I denne hastigheten vil verden gå så å si tom for matjord på omtrent et århundre.»

Når vi beskriver tapet av biologisk mangfold med den høyst litterære metaforen naturtap, tenker vi som oftest på den masseutryddelsen av arter vi nå vet er den sjette i planetens historie, den første som er forårsaket av én av jordens arter. At jordsmonnet selv går tapt, er vanskeligere å overskue. Men en svensk romanforfatter fra Småland så det, og hun skrev bøker som kan hjelpe oss til å se. Pasifisten Elin Wägner oppfordret oss til å slutte fred med jorden.

Bernhard Ellefsen (f. 1984) er kritiker og bokansvarlig i Morgenbladet.

BLA 9/21