Sammen med sin venninne Flory Gate syklet Elin Wägner rundt i det smålandske landskapet på tandemsykkel for å gjøre research til boken "Tusen år i Småland". Bilde: Wikimedia.

Om hundre år er allting tømt

For svenske Elin Wägner kunne det ikke finnes noen fred på jorden uten et mer ydmykt forhold til jordsmonnet.
23.09.2021 - 11:09

«De siste regnskurene falt lett på det røde landet og på en del av det grå landet i Oklahoma og bløtte ikke opp den sprukne jorden.» Slik åpner en av de mest folkekjære engelskspråklige romanene fra det tyvende århundret. John Steinbeck skrev The Grapes of Wrath i 1938, den ble utgitt året etter, og handlingen utspiller seg under den store depresjonen. For innbyggerne i den sørvestlige delen av USA, var dette en periode da økonomiske og økologiske krefter rev tilværelsen i stykker. De siste regnskurene var nok til å lokke maisplantene og «kolonier av ukrutt» opp av jorden, skriver Steinbeck, men så var det slutt på hjelpen ovenfra. «Skyene viste seg og forsvant igjen, og etter en tid forsøkte de seg ikke mer.» Solen stekte uavlatelig, tørken fikk jordens overflate til å «skorpe seg». Maisen ble svidd, ugresset visnet. Der mennesker tråkket, eller vogner og biler rullet, «brast skorpen og ble støv»: «Alt som beveget seg, hvirvlet støvet til værs. En mann som gikk, hvirvlet støvet i beltehøyde.» Etter noen stekhete uker ble det midtsommer, og regnskyer passerte uten å slippe fra seg så mye som en dråpe. Men de ble etterfulgt av vind som «strøk over jorden, løsnet støvet og førte det av sted». Vinden ble kraftigere, og til slutt krøp menn og kvinner «sammen i husene, og de bandt lommetørklær over nesen når de gikk ut og bar briller for å beskytte øynene». Varmen, tørken og sandstormene Steinbeck beskriver utgjorde en av de verste økologiske katastrofene i moderne tid og fikk betegnelsen The Dust Bowl. Over tre millioner mennesker flyktet fra The Great Plains i årene tørken herjet. De var flyktninger fra en menneskeskapt økologisk kollaps som skyldtes behandlingen nybyggerne hadde utsatt jordsmonnet for.

Nybyggernes inntreden på de store slettene – og særlig i Steinbecks Oklahoma – på andre halvdel av attenhundretallet var foranlediget av et sett med politiske vedtak som ikke kan karakteriseres som annet enn et massivt svik fra myndighetenes side. De nesten ufattelig fruktbare områdene i for eksempel Idaho og Ohio, der jordsmonnet var bygget opp av elver som bragte med seg sedimenter fra Canada og Arktis, var for lengst kolonialisert og dyrket opp. De fattigste og mest utsatte av nybyggerne ble forledet til å tro at slettene i Oklahoma, Kansas og nordlige Texas kunne gi like rike avlinger. Det kunne de ikke. Bøfler hadde gresset på slettene i to hundre tusen år, skriver David R. Montgomery i boken Dirt: The Erosion of Civilizations (2007). Dette flate landskapet besto av løssjord, en finkornet type sand, som ble holdt på plass av stedegne gressarter. Møkka til de talløse bøflene, samt rotnettverket til gresset, ga næring til det øverste jordlaget og utgjorde et slags beskyttende skall. Montgomery skriver at de første nybyggerne som passerte dette landskapet forsøkte å få hull på dette skallet, men de ga opp og reiste videre. I 1838 fant smeden John Deere opp en helt ny type plog som kunne hamle opp med det tette laget av røtter og gress, og dermed var det tekniske grunnlaget lagt for pløyingen av The Great Plains. Et halvt århundre senere skulle Deeres plog komme til frenetisk anvendelse i erobringen av deler av Oklahoma som egentlig var forbeholdt urbefolkningen. Våren 1889 strømmet titusenvis av nybyggere inn med sine redskaper og sin jordhunger, men allerede den første avlingen viste seg katastrofal. I perioder faller det knapt regn i området. Rundt 1900 opplevde bøndene riktignok noen uvanlig fuktige år, som faktisk ga gode avlinger og sterk optimisme for hvilke frukter jordbruk på slettene kunne bære, men så kom tørken for alvor. Å revurdere måten man utnyttet jordsmonnet på lå langt unna hva de fattige nybyggerne hadde evne eller materielle ressurser til, det var enklere å flytte videre til nye områder, og i løpet av noen årtier hadde man pløyet opp en forstyrrende høy andel av landskapet. Da tørke og storm slo kreftene sammen en novemberdag i 1933, var katastrofen et faktum. «Noen gårder mistet all matjorden på én enkelt dag», skriver Montgomery. «Morgenen etter var himmelen mørk frem til midt på dagen – en del luft til tre deler støv.» The Dust Bowl skulle herje her i flere år.


Artikkelen er 2680 ord lang.

Du må være abonnent for å kunne lese denne artikkelen

  • Ordinært abonnement
  • Privatabonnement
  • Korttidsabonnement
Emneord: