En annen askeskrift

Sarah Kofmans skjøre, selvbiografiske tekster – på terskelen til en ny, kritisk humanisme etter Auschwitz – forplikter seg på å be både for bøddel og for offer.
26.08.2021 - 12:13

Lenge før hun skrev sin enestående, stillferdig rystende selvbiografi Rue Ordener, Rue Labat (1994), disputerte den fransk-jødiske filosofen Sarah Kofman

(1934–1994) med avhandlingen Nietszche og metaforen, på midten av 60-tallet, med Gilles Deleuze som veileder. Ikke før i 1991 fikk hun ansettelse som professor på Paris I (Sorbonne), i en alder av 57 – etter å ha publisert utrolige nitten bøker. Det sier naturligvis mye om hvordan kvinnelige tenkere har blitt forvaltet i institusjonene. I sitt akademiske virke turnerte hun psykoanalyse, feminisme og dekonstruksjon, og arbeidet utførlig med kvinnelig seksualitet hos Freud. Hun sto også Jacques Derrida og Jean-Luc Nancy nær. I den poststrukturalistiske grenen av fransk og angloamerikansk akademia har hun vært toneangivende, men fikk aldri den samme statusen som Derrida, Nancy eller Deleuze – eller for den saks skyld Kristeva, Irigaray eller Butler. Kofman tok livet sitt 15. oktober 1994, seksti år gammel. Datoen: nøyaktig 150 år etter at Nietzsche ble født. Siden hun regnes for å være en av kontinentalfilosofiens fremste Nietzsche-fortolkere, kan man ikke annet enn å konkludere at sammenfallet var tilsiktet, og så står det for ettertiden å forvalte det på en minst mulig studentikos måte. Det er lite svermerisk mytologisering eller ublu romantisering å spore i resepsjonen. Ifølge filosof og Kofman-kjenner Karoline Feyertag skal Nancy ha fortalt henne at Kofman hadde et «rasjonalistisk-moderne» syn på selvmord – at vi har en legitim rett til å ta livet av oss – men at hun samtidig heller ikke kunne påberope seg «retten til å overleve».



Artikkelen er 3546 ord lang.

Du må være abonnent for å kunne lese denne artikkelen

  • Ordinært abonnement
  • Privatabonnement
  • Korttidsabonnement