Foto: Morten Holm / NTB.

Terrorens teater

Hva snakker vi egentlig om når vi snakker om 22. juli? Et oppgjør med høyreekstremismen bak angrepet kan ikke skje så lenge de overlevende føler det er risikabelt å være ærlige.
24.06.2021 - 12:09

Når vi i sommer skal markere tiårsdagen for terrorangrepet 22. juli 2011, er det på sin plass å konfrontere hvordan det snakkes om terroren ti år etter. Hva har preget historiefortellingen til nå? Ulike forsøk er allerede gjort på å iscenesette, formulere og tolke angrepet, både hvordan det kunne skje – som i boka En norsk tragedie (2012) av Aage Storm Borchgrevink; hvordan det utspilte seg i sanntid – som i filmen Utøya (2018) av Erik Poppe; og hvordan vi som samfunn skal ta innover oss og leve videre med det som skjedde.

Denne våren har det blitt synligere, i hvert fall for meg, at det i det siste spørsmålet faktisk finnes en dyp uenighet blant oss om hva det vil si å imøtegå terroren. Der man er enige om at terroren skal imøtegås, er man uenige om hvordan. AUF har etterlyst og fortsetter å etterlyse et sterkere politisk oppgjør med Anders Behring Breivik og det som drev ham til å angripe akkurat de stedene han angrep: Høyblokka i Regjeringskvartalet og AUFs sommerleir på Utøya. Seinest i Dagsnytt 18 den 9. juni debatterte AUF-leder Astrid Hoem mot Geir Lippestad om dette. Lippestad mener at for å bekjempe radikalisering nytter det ikke å sette 22. juli i panna på gruppene eller individene i ferd med å radikaliseres, for da bryter all dialog sammen. Hoem innvender at selv om det er tatt et juridisk oppgjør med Breiviks handlinger, må det politiske oppgjøret favne langt bredere: Det går ikke an å stille en ideologi for retten, poengterer hun; det er en kamp vi som samfunn må ta i det daglige.



Artikkelen er 2360 ord lang.

Du må være abonnent for å kunne lese denne artikkelen

  • Ordinært abonnement
  • Privatabonnement
  • Korttidsabonnement