Å minnes er en politisk handling

Andre verdenskrig har gått fra å være et fellesskap av erfaringer til et fellesskap av symboler. Hendelsen med størst symbolsk styrke i dag er Holocaust. Hvilke konsekvenser har det for vår forståelse av krigen? Og hva skjer når vi glorifiserer ofrene?
24.06.2021 - 12:10

Samuel Steinmann døde våren 2015. Han var den siste gjenlevende av de norske jødene som overlevde oppholdet i Auschwitz. Joachim Rønneberg, den siste av deltakerne i Tungtvannsaksjonen, døde høsten 2018. Den siste av grenselosene, Åge Aulie, døde i november 2019, og Ragnar Ulstein, løytnant i kompani Linge, og forfatter av en rekke sentrale verk om krigen, døde måneden etter. Slik kunne jeg ha fortsatt. Tidsvitnene, som de gjerne blir kalt, blir borte, og snart er det ingen igjen som med egne ord kan fortelle om det de var vitne til.

Dette skjer samtidig som krigen og historien om den synes å ta større og større plass i det offentlige ordskiftet, noe som ved første øyekast kan synes som et paradoks. Men egentlig henger tidsvitnenes bortgang og debattens intensitet nøye sammen. For vi er ennå på langt nær ferdige med denne perioden i norsk historie. Jeg mistenker at vi knapt nok har begynt.



Artikkelen er 3621 ord lang.

Du må være abonnent for å kunne lese denne artikkelen

  • Ordinært abonnement
  • Privatabonnement
  • Korttidsabonnement