Etter Roberto Bolaños død i 2003 har det kommet ut en rekke posthume utgivelser. Det har haglet kritikk mot forlaget fra forfatterkolleger som anser utgivelsespolitikken som gravskjending. Kulten vokser for hvert koda, men går det på bekostning av den litterære kvaliteten? Bildet viser Bolaños øye, tegnet opp i skrift av kunstneren Romina Aura. Kilde: Wikimedia commons.

Gravgaver

Roberto Bolaños litterære etterliv er fortsatt en uhyre vakker utprøving av mulige – og umulige – livsskjebner.
20.05.2021 - 11:24

Forfattermyten var allerede godt etablert før det ble kjent at Roberto Bolaño (1953–2003) hadde skrevet et monumentalt verk på dødsleiet i Katalonia. 2666 (2004) er antageligvis det foreløpig siste tilskuddet til vår verdenslitterære kanon, i alle fall om vi holder oss til romankunsten. Etter at det godt over tusen sider lange verket om ondskapen i det 20. århundret ble sendt ut i verden, har det, med Bolaños enke Carolina López Hernandéz som forvalter av arvegodset, kommet ut nesten ti posthume utgivelser. Det har vært rettssaker, offentlig oppvask, søksmål, påstander fra og påstander om en mulig elsker, og det har haglet kritikk mot forlaget fra forfatterkolleger som anser utgivelsespolitikken for å være gravskjending. Kulten vokser for hvert koda, mye mulig på bekostning av det litterære rennomméet.

De posthume bøkene har næret opp under bange anelser om Bolaños talent – i alle fall at han var voldsomt ujevn, og at han skrev for raskt. All den tid brorparten av de svakere verkene ikke kom ut i hans levetid, og siden han skrev for å forsørge familien, faller sistnevnte anklage på sin egen urimelighet. Rett skal likevel være rett: Den chilenske forfatteren var ingen stor stilist, i alle fall ikke i betydningen setningskunstner – av den grunn, og fordi han slektet for mye på b-film-estetikk, kriminalromaner, mykporno og surrealisme, ville han neppe ha fått Nobelprisen i litteratur uansett. På sitt svakeste er tekstene formelbaserte og gjentagende til det kjedsommelige; etter hvert går selv den mest dedikerte leser lei av alle krumspring om metalitterære påhitt, alle de fiksjonelle poetene med en hang til grufulle eventyr, og ikke minst den uendelige opphopningen av medfølende og ironisk romantisering over ville, poetiske og politiske liv. (I alle fall skjedde det med undertegnede, i en tre-fire år, frem til i vinter.) Det er heldigvis ikke til forkleinelse for de virkelig betydningsfulle frembringelsene – romanene 2666, Ville detektiver, Chilensk nokturne og Amulett, og en håndfull av novellene – som til tross for at de alle krysser av på den bolañoske smørbrødlisten, har så mye stor fortellerkunst, kompositorisk teft og betagende idérikdom i seg at den fremtidige klassikerstatusen er udiskutabel.


Artikkelen er 3297 ord lang.

Du må være abonnent for å kunne lese denne artikkelen

  • Ordinært abonnement
  • Privatabonnement
  • Korttidsabonnement
Emneord: