Den unge Eliot var en som hugde og saget i tidligere tiders litteratur og brukte det til eget forgodtbefinnende, men med en slags kameratslig frimodighet og respekt, skriver Eirik S. Røkkum. Foto: Wikimedia.

Den søte lukta av stjeling

Første verdenskrig etterlot seg et sønderbombet Europa, og den unge T.S. Eliot plukket opp bitene. Slik fant han sin egen stemme
22.04.2021 - 10:58

Da jeg var atten og først oppsatt på å skrive, hadde jeg en stiv idé om at å lese var dårlig for meg, særlig forfattere jeg mente ville gi meg utbytte. Det handlet om genialitet, for naturligvis var jeg et geni, og jeg ønsket derfor ikke å la meg besudle av andre påtrengende stemmer. Etter fire måneder vokste jeg det av meg; et møte med blant annet T.S. Eliots «The Love Song of J. Alfred Prufrock» viste at jeg hadde alt å lære. For meg er det nå nærmest blitt et kvalitetstegn hvorvidt litteratur lar seg plagiere, om det er noe der som er verdt å stjele, som gnikker og spraker i hodet mitt.

Litteraturhistorien er en diskurs, det vil si en lang samtale fra den første boka – som ikke engang var en bok, men en tavle – og fram til vår egen tid, en samtale alle som skriver er en mer eller mindre aktiv del av. Selv har jeg fått en stor familie, eller åndelig allianse. Hva er vel Apollinaire, Majakovskij og Bachmann for meg annet enn en slags brødre og søstre? Hvor ordene deres, i kraft av å være kjente, får en slags lunhet, som en armkrok, selv om de også ofte overrasker, gir påfyll, slik at jeg ikke bare kommer til dem for trøst, men for å skakes og for å krangle – en trøst kanskje i å gjenoppleve hvor god poesi iblant kan være.


Artikkelen er 4335 ord lang.

Du må være abonnent for å kunne lese denne artikkelen

  • Ordinært abonnement
  • Privatabonnement
  • Korttidsabonnement
Emneord: