Sløret faller

En bølge med selvbiografiske bøker avslører seksuelle overgrep mot barn, og markerer et moralsk vendepunkt i den franske litterære offentligheten. Hvordan leser man dem? Leser man dem i det hele tatt?
16.03.2021 - 10:35

Jeg flyttet til Paris høsten da metoo inntok offentligheten, og den franske versjonen tok form under emneknaggen balancetonport («angi svinet»). Siden den gang har jeg tatt en mastergrad i kjønnsstudier i byen. Mellom en sprelsk sammensetning av fag om italiensk opera og Éduoard Manet, har jeg lunsjet med engasjerte feministaktivister som de siste årene har dekorert bybildet med plakater med informasjon om vold mot kvinner. På veien til den nærmeste butikken på hjørnet fra leiligheten, har for eksempel «EN KVINNE KOMMER TIL Å BLI DREPT OM 48 TIMER» stått skrevet svart på hvitt på en av veggene i flere måneder. Den siste uken har det bare stått «SKYLDIG».

Jeg diskuterte den franske feminismen med en svensk venninne da boken Moi les hommes, je les déteste («Jeg hater menn») av aktivisten Pauline Harmange kom ut. Vi lurte på hvorfor den franske feminismen ofte var så offensiv. Så hard i språket. Kanskje er misogynien så dypt forankret i selv de mest finslipte detaljene, etiketten og tradisjonene i Frankrike, at bruddet er for brutalt for en middelvei? Eller var det kanskje bare vi som var politisk engasjerte på den mer skandinaviske måten. Den som gjerne er radikal, men bare så lenge stemningen ikke blir dårlig.



Artikkelen er 3379 ord lang.

Du må være abonnent for å kunne lese denne artikkelen

  • Ordinært abonnement
  • Privatabonnement
  • Korttidsabonnement