Mine signaturer

Fysiske bøker er fulle av minner. Hva forteller en dedikasjon, en understreking eller en innkjøpsdato på et tittelblad?
16.02.2021 - 11:34

I slutten av mai 2018, knappe to uker etter at jeg for siste gang forlot Blindern som student, sto jeg i en signeringskø på Lillehammer, i påvente av å treffe Jenny Erpenbeck. To dager tidligere hadde jeg lest ut romanen Aller Tage Abend på toget opp. Det var en leseopplevelse jeg ikke glemmer: både fordi boka var den aller første jeg leste fra perm til perm på tysk – uten støtte i en oversettelse, et arbeid som strakte seg over vel fem måneder – og fordi den traff noe grunnleggende i meg. Jeg tenker på bokas siste del, hvor den fire ganger tidligere døde kvinnen lever sine siste dager på et gamlehjem i det nylig gjenforente Tyskland, tidlig på 1990-tallet. Hennes sønn kommer på besøk til hennes 91årsdag (hun dør dagen deretter, for siste gang), men før dette er han i Wien, hennes barndomshjem, og leter etter en passende gave å ta med seg tilbake. I et gammelt antikvariat står valget mellom et lite portrettbilde av keiser Franz Josef av Habsburg eller en skinninnbundet flerbindsutgave av Goethes samlede verker. Sønnen noterer hvordan en av bokryggene er skadet, hvor upraktisk det vil være å frakte bøkene; han velger keiserportrettet, uvitende om at akkurat disse Goethe-bindene er et familieklenodium; at merket på bokryggen stammer fra en stein kastet inn i familiens hjem i Galicia helt øst i Habsburgriket hundre år tidligere, kastet av bygdas befolkning fordi mannen i huset, hans egen oldefar, var jøde; at merket i bokryggen også er et minnesmerke, et fysisk bevis på at fortiden fortsetter å eksistere i nåtiden, hva enn man måtte tro; ja, at tingene overlever oss, og forteller våre historier videre.

I Aller Tage Abend danner denne skrammen i bokpermen en sløyfe, rett ved romanens slutt: idet sønnen legger merke til den, slynger Erpenbeck fortellinga 100 år tilbake i tid, hun iverksetter et ras av erindring som sprenger det stillferdige nåtidsplanet, vekker til live de døde, så å si, idet den fysiske gjenstanden og dens historie vies oppmerksomhet – men uten at sønnen registrerer det. Han er lukket ute av historien, den dør med moren noen dager etterpå. Og likevel finnes historien der, som et tynt støvlag eller en kaffekoppsirkel på et omslag, i eselører og glemte bokmerker; tegn på at boka har passert gjennom hender og tider.


BLA 2/2021.


Artikkelen er 1491 ord lang.

Du må være abonnent for å kunne lese denne artikkelen

  • Ordinært abonnement
  • Privatabonnement
  • Korttidsabonnement