The lover is the loser

Når jeg prøver å skrive dette essayet om litteraturens forhold til erotikken, ender jeg opp med å skrive en slags drømmelogg. Jeg vil si noe om forestillingsevnen og fantasien. Jeg vil si noe om ambivalens. Jeg ender opp med å skrive om bilmekanikeren jeg møtte på en benk på toppen av St. Hanshaugen-parken en lørdag kveld i august, like før temperaturen sank og det ble høst. Han satt der med en flaske vin og to glass i et handlenett. Svart kordfløyelsbukse, hvit t-skjorte, runde briller. Jeg er ikke vanskelig å be, jeg falt øyeblikkelig. Senere ble han opptatt med dekkskiftesesongen. Fra oktober til november ventet jeg på at alle Audiene skulle bli klare for å kjøre til fjellet med nye vinterdekk. Mens mekanikeren jobbet sene timer, leste jeg Anne Carsons Eros the bittersweet (1986) der hun skriver om romantisk kjærlighet. «Elskere venter alltid,» skriver Carson. «De hater å vente; de elsker å vente.» Slik får elskere en spesiell kunnskap om tid, om forskjellen mellom «nå» og «da». På min perverse måte føyde jeg meg altså inn i tradisjonen og gjorde det elskere har gjort siden antikken – jeg lå i sengen og ventet, sultet, higet og noterte mine observasjoner og refleksjoner. «Eros bruker tid som et middel for å kontrollere elskeren,» utdyper Carson.[i] Heller enn å styre tiden, blir man styrt av den. Som lengtende blir man en slave, underkastet en annens makt. Alle som har ventet på en melding fra en happn-crush vet det!

Eros is in between