Midlertidige tekster om en midlertidig tid

På tross av det dramatiske potensialet som ligger i en pandemi, skal det mye til for å få dagboknotater til å skille seg ut fra den allerede etablerte fortellingen om koronaviruset. Heldigvis finnes det også tekster som ser ut fra hjemmekontoret.
02.12.2020 - 11:58

De fleste av oss vil nok huske hvor vi var og hva vi gjorde den 12. mars, idet «de mest inngripende tiltak i fredstid» ble lansert i Norge, og landet stengte ned. De påfølgende ukene satt mange klistret til radioer, TV-apparater og nettaviser, og tallet på smittede og døde var mer relevant enn ukedager eller datoer. Vi snakket om «disse dager» og «i koronaens tid» med desperasjon eller humor, debatterte forskjellige lands håndtering av utbruddene, rettet sinnet mot forskjellige grupper, forbud, påbud og formuleringer. Det ble klappet for de som plutselig hadde blitt definert som essensielle hjul for å holde samfunnet i gang, mens de av oss som ikke var essensielle pusset opp som aldri før, lette etter båter, hytter og surdeigsstartere, isolerte oss, permitterte ansatte og ventet på dagpenger som aldri kom, lot være å besøke familiemedlemmer på sykehjem.

Omtalte bøker

  • 30 dager i april 2020, red. Linn Skåber, Pitch forlag
  • De første dagene, Maja Lunde, Aschehoug
  • Dette er andre dagar, Ruth Lillegraven, Tiden
  • Intet nytt fra hjemmefronten. Koronadagbøkene, Therese G. Eide, Egmont
  • Intimations. Six essays, Zadie Smith, Penguin
  • Tools of Extinction, red. Denise Rose Hansen, Lolli Editions
  • Virusvår. Unge stemmer om en ny virkelighet, Pax

Det er en lettvint, men relativt dekkende oppsummering, og det er allerede vanskelig å huske de mer partikulære inntrykkene: Historien har blitt revidert og presentert daglig i over et halvt år, i mediene, i samtaler med venner og bekjente, i utallige vitnesbyrd fra helsearbeidere, kulturarbeidere, baransatte, frisører med flere. Vi har samlet oss om felles floskler og innsikter, samtidig som vi har hatt hissige debatter om hvilke tiltak som faktisk fungerer, om koronaen er farligere enn den psykiske uhelsen mange har blitt hensatt i. Debattene og ytringene har blitt gjentatt med variasjoner, og vi har fortalt, og blitt fortalt, historiene flere ganger enn det nytter å telle.

Er det da noe å hente ved å samle vitnesbyrd og analyser mellom to permer? Er det noe usagt, noen nye innsikter vi ennå ikke har, eller finnes det en produktiv kime til kreativitet i en verden, en hverdag, som ble plutselig annerledes? Det er i hvert fall ikke mangel på forsøk: De siste månedene har det kommet flere bøker som markedsføres som nettopp «koronautgivelser». Hva velger redaktører og forleggere å samle mellom to permer som vitnesbyrd og kreative bearbeidelser av «koronaens tid»?

Dag for dag i vanskelige tider

Det er to modi som er dominerende i koronautgivelsene: Vitnesbyrd eller dagboknotater fra enkeltpersoner, og små tekster som tar sats i tiden i koronaens tegn, uavhengig av om de konkret omhandler viruset og virustiden eller ei. Dagbokformatet er nærliggende å ty til når man skal formidle opplevelsene denne pandemien har brakt oss, nettopp fordi den, uten unntak, har endret hver enkelts hverdag og tidsoppfatning. Dette preger flere av vårens og høstens utgivelser, og det er elementer av denne dag-til-dag-skildringen i alle utgivelsene jeg har lest, men noen er mer renspikkede dagbokbokprosjekter enn andre. I 30 dager i april 2020 har redaktør Linn Skåber invitert inn et stjernespekket team for å skrive en kollektiv dagbok som skal gi innsyn i hva som «skjedde […] denne våren. Hvem var vi hver for oss? Hva tenkte vi? Hva følte vi? Følte vi likt som andre?». På lignende vis tar Maja Lunde i De første dagene for seg tilværelsen dag for dag i perioden fra 11. til 29. mars, og lar oss følge små og store bekymringer i et eneboligstrøk i Oslo, hos en samfunnsengasjert forfatter som ikke finner ordene for uvirkeligheten som rammer henne.

Bidragslisten i 30 dager i april 2020 er full av velkjente navn: Her finner vi forfattere og mediepersonligheter som Vigdis Hjorth, Maja Lunde, Knut Nærum, Unni Lindell, Herborg Kråkevik, Zeshan Shakar, Anne B. Ragde, Trond-Viggo Torgersen – ja, lista bare fortsetter. Men for de som kan kjenne skepsisen vokse ved at det er de greit bemidlede som allerede hadde hjemmekontor som skal målbære opplevelsen av å bli kuttet av fra arbeidsplassen sin og miste sosial kontakt, spenner antologien også over et bredt spekter av stemmer hva gjelder alder og yrker: Vi har den permitterte frisøren, A-hus-direktøren, den kreftrammede og risikoutsatte, den unge skoleeleven, advokaten som mistet sin far til korona, presten, den som arbeider i rusmiljøet, og flere til. Alle bidragsyterne har fått tildelt én aprildag hver, og mellom hver tekst er det klippet små nyhetsoverskrifter om den aktuelle dagen, som inneholder alt fra smittetall, værmelding, trafikkovertredelser og informasjon om tilfeldige borgere av landet vårt.

Antologien ble skrevet i løpet av april og utgitt i midten av mai, og framstår som et ønske om å være en tidskapsel, uten rom for etterpåklokskap eller filtrering av hendelser. Problemet er bare: Denne tidskapselen er overraskende kjedelig. Det er antakelig ikke til antologiens fordel at jeg skriver fra et tidspunkt hvor mars og april ikke er fjern fortid, og hvor vi i skrivende stund har nye innstramminger. Vi har ikke glemt hvordan koronaen føles på kroppen, og jeg kommer ikke unna av at dette føles som «mer av det samme». Kanskje er det mye å forlange at folk skal klare å gi meg nye innsikter og originale fortolkninger av denne pandemien, men burde ikke en bokutgivelse tilføre meg mer forståelse og innsikt i hvordan landet vårt ble rammet enn samtalene jeg har med venner?

På tross av innsynet i de forskjelligste alders- og arbeidsgrupper føles antologien lang, og den kunne tjent på å bli strengere redigert: Her virker det som det er satset hardere på aktualitet ved timing heller enn innhold. Vi beveger oss mye på overflaten, hvor bidragsyterne forteller oss hvordan ting er og hva de føler, heller enn å få oss til å forstå det. For eksempel skriver Line Nilsen at det var «forferdelig og trist» å se faren på dødsleiet, mens A-hus-direktør Øystein Mæland høres ut som en pressemelding når han skriver at det er «[d]en største krisen etter andre verdenskrig. Det gjør inntrykk. Mange blir redde av det de leser og hører om smitte, alvorlig sykdom og død». Unni Lindell har et mageplask av en tekst som skildrer at «en fiende har kommet og tatt fra oss luften og friheten. Tatt dagen vår og gjort oss redde. Og syke. Infisert og invadert oss», samtidig som hun i floskler og alt for generelle linjer husker på at «det er barn i verden som er redde, syke og sultne hele tiden, som dør mens de lever. I Syria. I Afrika».

Det er et generelt inntrykk at mange av bidragsyterne ønsker å vise hvordan de nå forstår at de ikke er i sentrum at verden, at det ikke er slik at «jorden var til for meg», og at det hele henger sammen: Klima, korona, vår hverdag. Men innsiktene holder seg på et overflatisk nivå, hvor for eksempel Åsne Seierstad konstaterer at «Verden er i ulage. Vi ødelegger miljøet. Dyrearter utryddes, planter forsvinner, liv i havet dør. Klimakrisen kan føles abstrakt, mens koronakrisen invaderte hverdagen vår». Det gir meg ingen følelse av å ha koblet sammen nye deler av virkeligheten, gir meg ingen a-ha-opplevelse. Kanskje er det en generasjonskløft her, men jeg har da aldri betvilt verdens sammenkoblethet. Maja Lundes dagboknotater i De første dagene føyer seg inni det samme tekstmoduset, som ikke kan mer enn å bekrefte overflatebekymringene. Hun lurer på om hun «kan […] beskrive sjokk? […] Finne ordene for følelsen av uvirkelighet?». Svaret er vel at heller ikke hun evner å beskrive disse første dagene på en måte jeg kjenner på kroppen, men heller holder seg til bekreftelsen av vårt allerede etablerte felles narrativ.

Å åpne seg mot verden

Ut over disse gjentakende formuleringene og tankerekkene om hvor små vi er, hvor avhengige vi er av hverandre, som vi ikke bare finner i 30 dager i april 2020 og De første dagene, men som dukker opp på tvers av samtlige utgivelser jeg har lest i mer og mindre velformulerte versjoner, er det særlig interessant å se hvor unnskyldende mange forholder seg til at de i de hele tatt rapporterer inn sine tanker, sine bekymringer: Det gjentas igjen og igjen at den som skriver tross alt er privilegert, at det kunne vært så mye verre. Det er ikke rart at man kan føle tilkortkommenhet i møte med sine egne formuleringsevner og posisjon i en pandemi, og det er mange som forsøker å imøtegå kritikken i forkant.

For det er ikke til å se bort ifra at de privilegertes dagboknotater har fått hard medfart: Franske Leïla Slimani og Marie Darrieussecq og norske Åsne Seierstad er av de som har presentert sine koronarefleksjoner i ulike tidsskrifter, og møtt kritikk for å presentere verdensfjerne blikk på pandemien, der de sitter sikkert i sine sommerhus eller godt bemidlede nabolag og kontemplerer horisonten. Seierstad sitt bidrag i 30 dager i april 2020 er da også en noe forkortet og revidert versjon av teksten hun hadde på trykk i blant annet The New York Review of Books, som litteraturkritiker Kaja Schjerven Mollerin reagerte på med å tørt bemerke at det som «sikkert var ment å være en beskrivelse av sårbarhet, […] etter mitt syn [ser] mest ut som et forsøk på å skrive frem den ytterste vellykkethet». Selv om Seierstad i antologiversjonen har fjernet skildringen av Chanel-bikinien og tonet ned Tesla-fokuset, er det ikke til å komme bort fra at hun skildrer en koronahverdag nettopp fra de velbemidledes land. Hun, som de fleste andre, ser likevel utenfor seg selv, og innser at de som hadde det ille før har det verre nå. Men denne innsikten ser ikke ut til å treffe noe dypere enn vissheten om at klimaet vårt kjører utforbakke og at vi ennå ikke har lært oss å bremse.

Hvilken funksjon har denne stadige påpekningen av privilegiene, når det i liten grad graves i hvilke systemer som ligger bak, eller hvordan deres egne privilegier, forbruk og posisjoner utgjør en del av problemet? Kanskje mest irritert blir jeg når Herborg Kråkevik klarer å skrive: «Men eg kan bare melda frå min eigen bunkers, og eg veit eg er privilegert». Vi er da ikke isolerte i «bunkersene» våre selv om vi skal holde oss mest mulig inne? Aldri har vel muligheten til å vende blikket utenfor egne vegger og se hvordan privilegier og manglende sådanne manifesterer seg i samfunnet vært lettere: Informasjons- og statistikkinnsamlingen er enorm, og analysene er mulige å gjennomføre om man tør, orker, og ønsker å ta inn over seg den konkrete virkeligheten vi omgis av.

Det store og det lille som forløsende

At det faktisk er mulig å analysere verden selv i lockdown kommer tydelig til syne i Zadie Smiths seks korte essay i Intimations. Smith viser at det går an å ikke bare male med brede penselstrøk og unnskylde sin egen posisjon på avstand fra de som er sterkest rammet av krisen. Hun tør å gripe tak i konkrete utslag av den ulikheten koronaviruset forsterker, og ser hvordan «[t]he virus map of New York boroughs turns redder along precisely the same lines as it would if the relative shade of crimson counted not infection and death but income brackets and middle-school ratings». Det er en enkel observasjon, men den sier mer om samfunnet og sammenhengen mellom økonomi og muligheter enn en påpekning om at andre har det verre. Også i sine mer personlige essays, som handler om hvordan hun fyller tiden sin, om massøren, om IT-fyren på campus, klarer hun å ha et blikk som panorerer fra det partikulære til det samfunnsmessige, å skrive ut sammenhengen mellom individet og statistikken – og åpner opp for at vi selv kan dra linjer ut fra våre omgivelser. Også i Oslo startet vi med smitte fra Østerrike-turistene i Vestre Aker, før koronaen krøp sakte østover, til de som ikke hadde store hager og mulighet for å jobbe hjemmefra. Dette er konkret, håndgripelig materiale man kan velge å se sammenhenger i om man faktisk ønsker å bevege seg utenfor sin egen, generaliserte komfortsone.

Det som er felles i de tekstene jeg oppfatter som vellykkede, er at de åpner opp ved å snevre inn. Den ene måten dette gjøres på er når tekstene skildrer små, konkrete biter fra hverdagen uten å måtte sette dem inn i «og dette skjedde under koronatiden», og slik gir mulighet til å formidle en annen fortelling en den vi allerede kjenner. De andre tekstene som treffer, er de hvor forfatterne velger ut områdene de ønsker å undersøke, og evner å kontekstualisere hendelser og fakta i konkrete analyser som sier noe mer om verden rundt enn det umiddelbart overfladiske. Nå er det ikke sånn at Smith er den eneste som får til dette. Også i 30 dager i april 2020 finnes det tekster som tør å dvele i det nære uten å måtte male de store linjene på toppen: Zeshan Shakar skildrer fint en mislykket tur for å mate ender med sin datter, Vigdis Hjorth har sitt sedvanlige forrykende tempo idet hun legger fram ønsket om å få kjøpt seg en hytte på Sørlandet på tross av uoversiktlig forfatterøkonomi, Jan Kjærstad har glimt i øyet når han viser hvordan koronapandemien gjorde ham til et mer sosialt menneske med anskaffelsen av Facebook, og Knut Nærum analyserer jordnært og humoristisk konsekvensene han frykter pandemien kan få.

De gode skildringene og tankene finnes altså innenfor både essay- og dagbokformatet, men det er ikke til å komme unna at sjangeren det skrives i, eller oppgaven som er gitt, i stor grad påvirker tekstene og min oppfattelse av dem. Når jeg leser Ruth Lillegravens diktbok Dette er andre dagar, antologiene Virusvår. Unge stemmer om en ny virkelighet og Tools for Extinction, samt tegneserien Intet nytt fra hjemmefronten: Koronadagbøkene av Therese G. Eide, finner jeg igjen flere av de samme tankerekkene og grepene som i de tidligere beskrevne utgivelsene. Men prosjektene her har ikke vært å skrive ned hver enkelts opplevelse av koronakrisen i prosaform, og slik åpnes muligheten for mer lekne, eksperimentelle tekster. Slik essaysjangeren ga Smith muligheten til å inkludere fakta og virkelighet utenfor dørstokken på et mer konkret, og dermed mer generelt, nivå, åpner Lillegravens dikt for luftige sprang og store strøk uten at det føles påtatt; tegneserieformatet til Eide gir plass til det klisjéfylte som gjenkjennelig og latterfremkallende heller enn irriterende repeterende; de unge stemmene i Virusvår skriver alt fra scenetekster til parodiske instagramskildringer, og gir sammen med de mange merkverdige passasjene i Tools for Extinction «koronautgivelsene» en ny vind.

Sjangerfrihet  

Selvfølgelig innehar også disse utgivelsene flere passasjer som ikke får meg i fyr og flamme. Hos Lillegraven tror jeg at mye av min mer positive holdning til det som presenteres, nettopp kan tilskrives formatet. Hun har like store sprang mellom Moria, klimakrise, hverdag og koronapandemi som i de tidligere diskuterte tekstene. Men diktene, med sin luftige og fortettede form, gir mer rom til at vi selv kan trekke linjer og paralleller, og det hele føles mindre påtatt og anmassende; de store strøkene oppleves mer som tankesprang enn rettferdiggjøring av at man tenker på andre enn seg selv. Det treffer rett og slett bedre. Tekstene beveger seg flere steder på grensen av instapoesi, der de trøster og turnerer det gjenkjennelige, men som i tegneserien Intet nytt fra hjemmefronten. Koronadagbøkene er formatet på utgivelsenes side. Du kan stoppe opp ved det diktet som satt seg i mellomgulvet, den lille tegningen, som er langt fra nyskapende, men som samler erfaringer vi har gjort oss i et lett tilgjengelig, gjenkjennelig og (for tegneseriens del) humoristisk bilde. Det er plukket ut biter, dratt linjer, og vi får selv mulighet til å være med å dra dem videre.

På samme vis er det et større rom for mangfold av sjangre, og dermed også innfallsvinkler, i antologiene Virusvår og Tools for Extinction – og resultatet er også at flere er tekstene er mer fabulerende, utprøvende, og ja, interessante. Også i Virusvår møter vi en god del bidrag som virker naive og selvsagte, men det som imponerer fra disse skribentene på 13 til 20 år, er at de også presenterer et vell av underfundige og rare tekster med et befriende fravær av «jeg», samt ironiske og treffende analyser. Her undersøkes vår fremstilling av oss selv i koronalockdown gjennom sosiale medier til gagns, noe som sjelden ses på med så grundig blikk i de andre utgivelsene. Dette gir mange gode perspektiver på hvordan de unge møter «[d]et ene glansbildet etter det andre. Tusen råd og gode tanker om hva jeg burde gjøre for å få det beste ut av tiden min i karantenetilværelsen. Yoga og tøying», som Mari Endrestøl presenterer det, mens Marlin Aurora Øyen bruker sin tekst til å harselere over at alle går i takt før hun utbasunerer et behov for «ei hoven hengekøye, ein parodisk piknik og ein elegant eingongsgrill».

Teksten som setter seg mest i magen er «En liten fortelling om unnskyld og takk» av Amalia Sanchez Knotten. Her skriver hun fint om hvordan det «[å] redde verden har blitt en ensom affære» når «alle kan redde verden litt» og «personlig ansvar har blitt det nye store». Som Knotten så riktig påpeker: «Med personlig ansvar kommer personlig skyld». Det er et stort ansvar på unge skuldre å skulle ta konsekvensene av ikke bare egne, men kollektive handlinger, når både klimakrisen og koronakrisen har blir møtt med oppfordring til dugnad. Men vi kommer bare så langt med den enkeltes innsats, om vi ikke klarer å samles om å skape et samfunn hvor vi ikke bare føler på en trang til å si unnskyld, både for våre handlinger og våre privilegier. Som Knotten skriver: «Det hender jeg skulle ønske at verden sa unnskyld til oss. Unnskyld for de store tingene. Alle livene som går tapt, alle jobbene, all tryggheten. / Unnskyld for de små tingene. Bursdager, russetid, familiemiddager. Klemmer». Hvis vi veier unnskyldningene på vektskåla blir det plutselig tydelig at det ikke er ungdommen som har mest å svare for, og at det kanskje er på tide å vende spørsmålet om skyld annetsteds hen enn individet.

I Tools for Extinction er koronaresponsformatet tøyd såpass at flere bidrag ikke ville vært gjenkjennelige som respons på viruset om de sto alene. Danske Olga Ravn bidrar for eksempel med en liten tekst om å mate barnet med pupp kontra flaske, gjenkjennelig fra hennes nyeste bok Mit arbejde. Likevel er det i tekstene som er gjenkjennbare som responstekster, men som klarer å ha en konkret tilnærmingene til enkelte hendelser eller spørsmål, at antologien er på sitt beste. Franske Jean-Baptiste del Amo formulerer seg elegant om hvordan menneskeheten lenge har kjempet for å definere seg som noe annet enn resten av verden, britiske Joanna Walsh skriver om hva det vil si å miste kontroll over sitt eget narrativ, og hvordan alle historier om de som dør av korona begynner i døden heller enn avsluttes der. Mest interessevekkende for meg er tyske Anna Zett sin tekst «Affinity group», som tar tak i hvordan vi konstituerer grupper av «vi» – og, uten å nevne det eksplisitt, setter fingeren på hvordan deler av diskusjonsmiljøet i møte med koronaen nok en gang har vist seg å strande i en forutinntatt uenighet. Hun innser at: «When someone says: I won’t argue with you about this it means in practice: I will argue with you about this forever, because I will never listen to you». Med slike tekster kobler koronadiskusjonen og -skildringene det dagligdagse over i det samfunnsmessige, det enkeltmenneskelige over i det kollektive.

En midlertidig ny verden

Et flertall av utgivelsene understreker ved sine titler at vi er inne i en spesiell tid vi håper skal være midlertidig: Dette er andre dagar, De første dagene, 30 dager i april 2020, Virusvår. Men hva gjør vi når denne tiden en gang forhåpentligvis er over? Suser vi tilbake inn i de samme systemene som har fått oss hit, eller har vi faktisk lært noe om alle disse linjene som stadig konstateres mellom menneske og dyr, de privilegerte og «de andre»?

I begynnelsen av denne teksten skrev jeg at utgivelsene enten beveget seg i skildringer dag-for-dag, eller åpnet opp i andre sjangerrom uten den samme nødvendigheten for å skildre «koronatiden for meg». Når jeg har vært streng med flere av bøkene som lener seg tungt på dagbokformatet, betyr det ikke at denne sjangeren ikke kan være givende, men det krever mye for å få den til å lykkes i å beskrive en tid vi alle har kjent på kroppen på en måte som føles aktuell eller betydningsfull. De som mener at litteraturen er til for gjenkjennelse, kan få mye ut av disse skildringene: Her er det mye gjenkjennelig for den gjengse beboeren av et vestlig land, og kanskje skapes det et fellesskap som for mange er nødvendig, i en tid som tross alt har gjort at vi må håndtere hverdagen vår på en annen måte enn tidligere. Men jeg leser ikke litteratur for å gjenkjenne mine egne tanker, snarere for å få nye perspektiver på det jeg allerede kjenner, eller forstå en del av verden som hittil har vært ukjent for meg.

Jeg tror oppgavene vi som samfunn må løse, og som denne pandemien har aksentuert, ikke løses ved at vi beskriver og unnskylder våre privilegier, noe jeg opplever at det er lett å henfalle til når man sitter trygt på hjemmekontoret mens verden utenfor går av hengslene på en måte vi ikke kan observere med det blotte øye. Nå er ikke disse utgivelsene nødvendigvis til for å løse verdensproblemer, og jeg innser at det er farlig, og antakelig urettferdig, å ønske seg andre bøker og tekstlige prosjekter enn de man presenteres for. Men er det noe koronalitteraturen aksentuerer, er det at det i litteraturens mange sjangre finnes muligheter for å åpne erfaringsrommet vi har til rådighet, og at det første steget er å tenke over oppgavene man gir seg selv. Et «jeg» trenger ikke være avgrenset av veggene rundt seg, og en privilegert posisjon trenger ikke hindre analyser eller kreative krumspring. Kanskje er det naivt å tro at de tekstene som lykkes i å virkelig beskrive eller åpne opp for verden kan gi oss mulighet til å endre kurs på vei ut av pandemien, men det er bedre enn å stå her med vårt personlige ansvar og vår personlige skyld, og ikke skjønne hvor vi skal trykke i systemet.


Hanna Malene Lindberg (f. 1991) er litteraturviter, skribent og bibliotekmedarbeider basert i Trondheim.


BLA 11-12/2020.