En brevveksling, august 2019 - november 2020

I over et år har Astrid og Kai brevvekslet på BLAs siste side. Her samles alle brevene til en fortløpende samtale i sanntid: om vennskap, kjærlighet, ensomhet og litteratur.
03.12.2020 - 14:03

2. august, 2019

Kjære Kai,

I går bestemte jeg meg for å utforske Canary Wharf, et område av London jeg aldri har vært i før. De høye bygningene med tusenvis av vinduer fikk meg til å føle at jeg var kommet til nedre Manhattan. Det finnes jo mange signalbygg i City og Southwark, men der er de liksom blandet med de lavere murhusene som jeg har blitt så glad i. De har på en måte sneket seg inn i bybildet og jeg har godtatt dem som en del av silhuetten langs Themsen. De ruvende bygningene på Canary Wharf fikk meg imidlertid til å føle meg som en ubetydelig maur. Jeg bestemte meg fort for at dette ikke var en bydel jeg kom til å dra tilbake til med det første. Med unntak av noen matmarkeder, var det bare kjede på kjede med restauranter og butikker. Jeg fatter ikke hvorfor, i en multikulturell by med så mye god mat å oppdrive, at folk fortsatt er så utrolig glade i generiske kjeder?

Anyways, det jeg skulle fortelle deg om var synet som møtte meg da jeg skulle ta undergrunnen hjem. Hele dagen hadde gått uten at jeg hadde sett på klokka. Først da jeg sto i rulletrappa nedover mot den store undergrunnsplattformen skjønte jeg at den måtte være mellom fem og seks. Rekke på rekke, med perfekt avstand mellom rekkene, sto de der, velkledde kvinner og menn på vei hjem. Først trodde jeg at det ville ta en evighet å komme seg ombord, men ettersom det kom nye baner hvert minutt gikk det overraskende fort. Da jeg hadde trykket meg inn, kikket jeg ut på plattformen. Nye rekker med perfekte mellomrom. Skvist mellom alle disse businessfolkene, følte jeg meg på nytt som en maur som hadde forvillet seg fra sin vante tue til en ny og ukjent en. I denne nye tua krydde det av arbeidsmaur som kjente alle atferdsregler, mens jeg bare hadde lært noen få. Ha Oysterkortet klart når du skal gå gjennom billettbommen, stå på høyre side av rulletrappa, kommer du borti noen, så si for all del «sorry.» «Sorry, sorry, sorry» stotret jeg der jeg sto inneklemt på undergrunnen.

Forestillingen om denne mauren som stadig kræsjer med andre maur har holdt meg våken i natt. Helt ærlig, er det altfor naivt av meg å dra hit og tro at jeg skal oppnå noe? Nå er Canary Wharf hovedsakelig et finansdistrikt, så de fleste av de velkledde folkene på undergrunnen konkurrerer riktignok i en annen bransje enn meg, men likevel. Jeg er fullstendig klar over at det finnes tusenvis av andre unge lovende som også ønsker å jobbe i Penguin eller skrive bokanmeldelser for The Guardian. 28 år, regnes jeg fortsatt som ung og lovende da? Eller er jeg bare lovende? Eller er jeg ingen av delene?

Men så kom jeg til å tenke på følelsen som fylte meg da jeg kom ut av undergrunnen igjen på Russell Square, omgitt av brune murhus og grønne eiketrær. Jeg satte meg på en benk. Lent inntil trestammene satt folk og leste. Jeg lukket øynene og kjente varmen fra ettermiddagssola på øyelokkene. Ingenting jeg måtte gjøre. Jeg tror det er første gangen jeg virkelig har kjent på at akkurat nå har jeg ingen forpliktelser. Joda, jeg må skaffe meg en inntektskilde snart hvis jeg ønsker å bli, men klarer jeg ikke det, så er det vel ikke det verste å forlate et kanskje allerede synkende skip? Blir det en No Deal Brexit, hvem vet hva som skjer. Time will show! Enn så lenge nyter jeg friheten, prøver å ikke frike ut igjen, og gleder meg til å høre fra deg.                

Hilsen Astrid

P.S.: Jeg klarte etterhvert å kapre et sete på undergrunnen. Ved siden av meg satt det en litt søt fyr som jeg selvfølgelig klarte å dulte borti da jeg skulle sette meg. «No worries,» svarte han da jeg unnskyldte meg. Kanskje så jeg litt mismodig ut, for han spurte «how’re you?» Jeg vet at atferdsreglene dikterer meg til å si, «I’m fine, thanks,» men i et øyeblikk av trass svarte jeg i stedet at jeg egentlig hadde hatt en ganske mislykka dag i Canary Wharf. Han spurte om jeg hadde lagt merke til novellestasjonene som finnes der. Han forklarte at det er automater hvor du kan putte på penger, velge lengden på novellen du vil lese, og automaten plukker ut en novelle til deg. I Paris har de visst mange sånne. Kanskje skal jeg gi Canary Wharf en ny sjanse likevel.  


Lørdag 7. september 2019

Kjære Astrid,

jeg sitter mye i vinduskarmen om sommeren. Den er ikke god å sitte i, hverken bred nok eller god i ryggen, for det er et gammelt vindu med tynne karmer i flere lag. Men jeg insisterer allikevel på å sitte der, drikke kaffe og spise frokost, hver morgen. Jeg bor i andre etasje, (er jo så lenge siden du har vært hos meg, men jeg bor altså i den samme slitne leiligheten som for 11 år siden) og ser ned på gata jeg bor i fra vinduskarmen. Jeg snakker sjelden med folk, for sånn er det kanskje i byer, man kjenner ikke naboene sine, eller folka som bor i samme bygård eller gate, vi er for mange til å bry oss om hverandre på et personlig plan. Men ved å sitte her i vinduskarmen hver sommer, ser jeg også en del av de samme folka hver sommer, som for eksempel mannen med den store hunden som bor i enden av gata, og den vulgære dama som nesten alltid går i hvitt fra topp til tå, og for hver gang de passerer, blir jeg litt kjent med dem uten at de blir kjent med meg, for de løfter sjeldent blikket så høyt som til andre etasje, selv om andre etasje slett ikke er særlig høyt, og jeg ser ansiktene deres og alle detaljer i dem, jeg ser om de har en god eller dårlig dag, om de er bekymrede eller triste. En gang gråt den hvitkledde dama, hun hadde kjøpt seg is i beger på Deli De Luca, jeg så henne passere på vei til, og jeg satt der fremdeles når hun kom gråtende tilbake med isen. Jeg trøstespiser ofte, aller helst kanelboller, eller vaffel på kiosken nedi gata, noen ganger smeltet ost rett i mikroen. Trøstespiser du?

Jeg satt i vinduet da jeg leste brevet fra deg, og tenkte at jeg synes London høres slitsomt ut, enda flere mennesker enn i Oslo. Jeg holder meg unna t-banen så godt det lar seg gjøre, selv her i Oslo, hvor den er forholdsvis grei. Men jeg skulle gjerne hatt en gjeng businessfolk fra et finansdistrikt i London, eller Paris, passere vinduet mitt om morgenen. De er så stramme og flotte, liksom strutter, fine i dress og slips, med håret bakover i strikk eller knott eller sleik. Kan du la dem passere vinduet mitt i neste brev? Og ja, så ønsker jeg meg en kort novelle fra en novellestasjon i London.

Hvis jeg oppsøker andre bydeler i Oslo, liker jeg å gå turer til vestkanten. Jeg ser mer på bygningene enn på menneskene, for det er fine farger på vestkanten, klarere enn her jeg bor, oftere nymalte, lakserosa, fersken, gul, turkis, gamle knallblå vinduskarmer, flotte utskjæringer og store eiketrær. De har nok penger til å ikke hogge dem ned for å bygge blokker.

Jeg er så glad vi har tatt opp kontakten igjen! Her om dagen tenkte jeg på hvordan vi hang ut av det bilvinduet, husker du, i skogen, i stor fart, og jeg ble pisket i ansiktet av den busken og hadde sår i ansiktet i flere uker.

Hilsen Kai


11.10.19

Kjære Kai,

selvfølgelig husker jeg at du bor i andre etasje. Kanskje husker jeg også den gamle vinduskarmen, eller så er det brevet ditt som gjør at jeg så tydelig ser deg for meg sittende der. Du har helt rett, vi løfter altfor sjelden blikket. Etter å ha lest brevet ditt har jeg begynt å løfte blikket når jeg er ute og går. I Bloomsbury er det for det meste gamle treetasjes murhus. Her om dagen møtte jeg blikket til en kvinne som satt sånn som deg, i vinduskarmen, og så på alle som gikk forbi. Du spurte meg om jeg trøstespiser, det gjør jeg ikke, men jeg biter negler. Og enda verre: Jeg biter av huden rundt neglene. Jeg gjør det helt ubevisst, ofte når jeg blir stressa, eller når jeg konsentrerer meg. Av og til blir det riktig ille – rød hud på fingertuppene, plutselig blod overalt, og jeg må skynde meg å putte fingrene i munnen, fjerne sporene før noen ser. Jeg beit selvfølgelig av en negl i det jeg møtte blikket til kvinnen. Jeg rakk ikke å se ordentlig på henne, for jeg ble så flau at jeg skyndet meg å se vekk og gå videre, men jeg syns hun så stram og flott ut, som businessfolkene du ville jeg skulle la passere foran vinduet ditt. Holder det at jeg lar henne sitte i vinduskarmen? La oss si det var en businesskvinne iført blazer og skjørt med børstet hår, som antageligvis aldri biter negler eller trøstespiser. Eller kanskje var hun nettopp en striglet businesskvinne som faktisk både biter negler og trøstespiser? Jeg må slutte å sette folk i bås. Gjør du det med de du ser på gata nedenfor vinduet ditt?

Du ba om en novelle. Dessverre finnes novellestasjonene enn så lenge kun på Canary Wharf. Jeg skrev at jeg kanskje skulle gi finansdistriktet en ny sjanse, men jeg føler meg ikke helt klar ennå. Jeg var allikevel fast bestemt på at en novelle, det skulle du få, så jeg tok undergrunnen til Canary Wharf Station, fikk tak i en novelle, og tok undergrunnen tilbake med en gang. Det var overraskende spennende å stå der i mylderet av mennesker og vente på å lese det som sto på papirstrimla som sakte kom ut av automaten. Og vet du hva? Skjebnen ville ha det til at det var en novelle av Virginia Woolf! Den heter «The Mark on the Wall», du kjenner kanskje til den? Den handler om en person som sitter og betrakter et merke på veggen. Om det er en spiker, et blad eller en snegle spiller ingen rolle, det personen får glede av er å la tankene vandre fritt i møtet med merket. Jeg liker hvordan novellen får fram det tilfeldige ved livet, at vi ikke har kontroll, selv ikke over de nærmeste ting rundt oss, at det er refleksjonene vi gjør oss rundt ting, snarere enn tingene i seg selv som gjør livet meningsfullt. Jeg legger den ved, så kan du selv se hva du syns. Det som traff meg mest da jeg leste den, kanskje fordi jeg faktisk satt på undergrunnen, var sammenligningen av livet med en t-banetur: 

«Why, if one wants to compare life to anything, one must liken it to being blown through the Tube at fifty miles an hour – landing at the other end without a single hairpin in one’s hair! Shot out at the feet of God entirely naked! Tumbling head over heels in the asphodel meadow like brown paper parcels pitched down a shoot in the post office! With one’s hair flying back like the tail of a racehorse. Yes, that seems to express the rapidity of life, the perpetual waste and repair; all so casual, all so haphazard…»

Sammenligningen er så fæl og fantastisk på samme tid. Referansen til den greske underverdenen, til «the asphodel meadow,» stedet hvor vi som verken har gjort godt eller vondt i livet ender opp etter å ha drukket av glemselens elv, får hårene til å reise seg på armene mine. Noen ganger føler jeg meg som en zombie, som en som bare raser gjennom livet, utsetter alt, som aldri rekker å gjøre det jeg egentlig vil. Men så kan jeg ikke noe for at jeg syns det er noe herlig ved denne sammenligningen, at fart henger sammen med spenning, at i livets virvelvinder mister selv de mest striglede businesskvinner hårspennene. Det fikk meg til å tenke på den bilturen du nevnte, å henge ut av et bilvindu i stor fart gjennom skogen, det er selve livet. Så får det heller være at virkeligheten innhenter deg og pisker deg i ansiktet med skarpe greiner.                     

Hilsen Astrid


22. november

Kjære Astrid,

tusen takk for novellen, og for at du tok undergrunnen ens ærend for å skaffe den! Jeg har hørt om «The Mark on the Wall», men ikke lest den før nå. Likte den godt Det er både en befriende og skummel tanke, dette med at vi ikke har kontroll. Den gir oss i beste fall mulighet til å lene oss mer inn i prosesser, stole på hvor de vil ta oss. Lettere sagt enn gjort.

Jeg har ganske nylig lest en tekst av den norske kunstneren Liv Bugge, kjenner du til henne? Den handler om kunst hun har laget i to norske fengsler, sammen med de innsatte. Jeg kom til å tenke på den i forbindelse med novellen, kanskje var det kontrasten mellom friheten i novellen og de innsattes mangel på frihet, kanskje var det likheten i at vi alle kan finne et merke på en vegg der vi er og la tankene vandre i møte med det. I alle fall: Liv Bugge jobber med veggene i fengslene som en hud mellom samfunnet utenfor og de innsatte på innsiden. Hun ser på innrissinger og merker innsatte gjennom tidene har skrapt inn og skrevet på veggene. Hun tar avstøpninger av merkene, de løftes opp og fram. Jeg synes det er et fint og viktig prosjekt, anbefaler deg å lese om det.  Hun beskriver handlingen samfunnet gjør når vi fjerner mennesker som ikke følger lover og regler, som forsvinningsnumre, og kaller fengsling av mennesker – hvordan de plutselig forsvinner fra resten av oss – for strukturell magi.

Businessdame i vinduskarm holder i massevis. Jeg ser henne for meg slik du beskrev, i blazer og skjørt med børstet hår, langt og brunt som skinner i høstsola, bruker sikkert glansvask og oljer i det. Og ja, det er vanskelig å se for seg henne trykke i seg en hel sjokoladeplate, eller bite av hud rundt neglene til hun begynner å blø. Blodflekker og sjokoladesmuler på den hvite blazeren liksom.

Det er rart hvor lett man trekker slutninger om grader av kontroll og vellykkethet basert på striglet antrekk og fremtoning. Jeg setter folk i bås hele tiden, også mange av dem jeg ser på gata nedenfor vinduet mitt. En særlig interessant observasjon fra vinduskarmen, som strekker seg over flere år, er den hvitkledde damen. Jeg nevnte henne jo så vidt i forrige brev. Det er ikke mange dagene siden jeg så henne, da var det lenge siden sist, kanskje tidlig i sommer. Jeg så henne ikke fra vinduskarmen, men passerte henne på gata. Og det er første gang jeg har sett henne i noe annet enn hvitt. Hun gikk i svart bukse, svarte sko, svart jakke, sammen med den svarte hunden sin. Det opplevdes så drastisk at hun hadde kledd seg i en annen farge enn den jeg alltid har sett henne i, at jeg lurte på om det hadde skjedd noe drøyt i livet hennes. Alle disse årene jeg har bodd i denne gata har jeg kun sett henne i hvitt: hvit pels om vinteren, hvite tights om sommeren, hvite høyhælte sandaler, kritthvitt bleika hår. Og nå, sånn helt plutselig, går hun forbi meg i helsvart? Jeg fikk lyst til å spørre henne, spørre om hvorfor hun etter alle disse årene i hvitt har valgt motsatsen, helsvart, si at jeg er litt skuffa. For denne dama som har traska gjennom Bjerregaardsgate i fem år av livet mitt, alltid i hvitt hadde blitt en fin ting for meg, en slags trygghet. Der kommer dama i hvitt traskende forbi igjen liksom. En stund lurte jeg på om hun var prostituert. Men så er det hunden da, som alltid er med, også om natta.

Tenk å insistere på en farge i så mange år. Jeg husker godt første gang jeg så henne, da syntes jeg hun var vulgær, all sminken, de struttende leppene, store pupper i utringning, det lange gulbleika håret, og det helhvite antrekket. Ja, jeg syntes nesten hun var ekkel, drøy, men så gikk årene og jeg ble imponert, fikk lyst til å snakke med henne, si at jeg synes hun er fin i helhvitt, at jeg beundrer insisteringen hennes, jeg som ikke engang klarer å lage meg middag hver dag, kanskje bare en gang i uken, kanskje vi kunne blitt venner. 

Skal du hjem til jul? Hadde vært hyggelig med en kaffe!

Varm hilsen Kai


9. desember 2019

Kjære Kai,

Nei, jeg må innrømme at jeg ikke har hørt om Liv Bugge før, men jeg sjekket opp fengselsprosjektet hennes og ble sykt fascinert. Og jeg ser virkelig hvorfor du tenkte på det i forbindelse med «The Mark on the Wall», særlig likheten du peker på, det at vi, uansett hvor ufrie vi måtte være, er frie til å la tankene vandre i møte med et merke på veggen. Kanskje er det til og med slik at det er i ekstreme tilfeller av ufrihet at vi virkelig blir nødt til å tenke på nye og friere måter? For er det ikke ofte i slike ekstreme tilfeller at en lar fantasien faktisk få fritt spillerom?      

Etter at jeg leste om Bugges prosjekt har jeg tenkt på min egen flytting til London som et slags forsøk på å gjøre et omvendt forsvinningsnummer kontra Bugge – altså ikke å bli fjernet fra samfunnet og satt i fengsel, men å foreta en frivillig forsvinning fra et samfunn og inn i et nytt hvor du kan nyte friheten av at ingen kjenner deg. Før jeg mottok brevet ditt gikk jeg imidlertid og kjente på en økende følelse av ufrihet. Jeg har sikkert sendt over hundre jobbsøknader etter at jeg kom hit, forsøkt å hale ut og finpusse alle mine positive egenskaper og prestasjoner, uten å bli innkalt til et eneste intervju. Det nærmeste jeg har kommet er følgende svar: «Unfortunately after careful review of your application we have decided to pursue other candidates whose background more closely matches the specific skills and/or experience required for the job. Please continue to review our open positions online and apply to those that are of interest to you». Selv om de garantert sender ut det samme svaret til alle «unsuccessful candidates» har jeg (i et desperat forsøk på å holde motivasjonen oppe) hatt et slemt håp om at de kanskje sender ut et enda kaldere og mer avvisende svar til de som virkelig ikke er kvalifiserte. Men så kom brevet fra deg, og jeg ble minnet på «The Mark on the Wall». Jeg likte det du skrev om å forsøke å lene seg mer inn i prosesser og stole på hvor de vil ta oss, så jeg bestemte meg for å ta en pause fra søknadsskrivingen. Gikk meg en tur i stedet, endte opp foran en stor bokhandel i Charing Cross Road, fikk øye på et oppslag om behov for ekstrahjelp i desember, søkte – og fikk jobben! I et ledig øyeblikk på jobb i dag sto jeg og bladde i en kalender med sitater av kjente forfattere. Jeg kom til august og Woolf (etter at jeg flyttet til Bloomsbury er det akkurat som om hun er allestedsnærværende), og leste dette fra A Room of One’s Own: «Lock up your libraries if you like, but there is no gate, no lock, no bolt that you can set upon the freedom of my mind». Jeg tenkte på deg med en gang, og fikk en trang til å svare deg så fort som mulig. Jeg syns det er en fin tanke, at man aldri kan fengsles fullstendig.      

Jeg liker å jobbe i bokhandelen. Inspirert av deg pleier jeg å observere folk som står og blar i bøker i mens jeg priser eller pakker ut varer. Det føles godt å kunne ha folk rundt seg uten å være nødt til å føre en samtale. Derfor er jeg naturlig nok mindre glad i å stå i kassa. Det er rart å hele tiden måtte snakke et annet språk. Uansett hvor godt du behersker det, føler du deg aldri helt som deg selv. Av og til er det som om ordene ikke strekker til, du får ikke sagt tingene på riktig måte. Har du noen ganger følt det slik? Selv om jeg snakker tilnærmet flytende engelsk, vil jeg alltid ha en liten aksent som lurer seg fram og som får folk til å spørre hvor jeg er fra.

På vei hjem går jeg ofte via Seven Dials bare for å ta innover meg synet av tusenvis av lysende stjerner og snøkrystaller i de folketomme gatene. Selv om julelysene her på mange måter er selve symbolet på overkonsum, kommersialisering av tradisjoner og unødvendig bruk av energi, kan jeg ikke noe for at jeg elsker å se på dem. De bidrar til det magiske ved denne byen, det magiske som gjør at jeg kommer til å bli her selv om det ser ut til at det går Boris’ vei i valget på torsdag. Det er nesten som en får lyst til å bli bare på trass (#FuckBoris). Men jeg har bestemt meg for å komme en snartur hjem til jul.

Det er vel ikke plass til to i den smale vinduskarmen din? I’m dying to see the lady in black!                 

Kjærlig hilsen Astrid


17. februar 2020

Kjære Astrid,

det var så hyggelig at du rakk innom meg i jula! Har du meldt deg inn på Tinder etter at du kom tilbake til London, slik vi snakket om? Spent på å høre om det i så fall! Og fikk du fortsette å jobbe i bokhandelen utover våren? 

Jeg måtte lese brevet du sendte meg i starten av desember på nytt her nå, for vi snakket jo om så masse når vi møttes, men jeg ser at vi nesten ikke snakket noe om det du skrev i brevet. Fint at innholdet i brevene liksom er en egen verden. 

Høres fint ut å observere folk som blar i bøker, se på ansiktsuttrykkene, se dem vurdere om de skal kjøpe eller ikke, stå med hodene lettere bøyd og blikkene ned i bøkene. Jeg er enig med deg i at det føles bra å ha folk rundt seg uten å være nødt til å føre en samtale. Når det er mange folk rundt meg og vi deler et tydelig øyeblikk uten å snakke med hverandre, kan jeg noen ganger få en eksistensiell følelse – som når man sitter sammen masse fremmede og ser film sammen på kino, eller slutten av en yogatime og vi ligger helt stille ved siden av hverandre. Her om dagen var jeg på en forestilling på hovedscenen på Dansens hus, der er det plass til flere hundre mennesker. Når forestillingen var ferdig og lyset gikk, befant vi som var publikummere oss plutselig i et øyeblikk der vi ikke visste om vi skulle klappe eller ikke. Det var stille og mørkt i sikkert 15 sekunder, før noen satte i gang klappingen. Det var et fint øyeblikk. Turer på buss, tog og t-bane pleide å være slike fine øyeblikk de også, av å være sammen i en situasjon, på et sted, men nå sitter alle med nesa i mobilene sine, og det gir ikke samme eksistensielle følelse av å være del av menneskeheten, eller, kanskje gjør det det, bare på en annen og litt trist måte. 

Jeg jobber med et kunstprosjekt nå der jeg undersøker et lite kirkerom på Majorstua. Det var lenge drevet av Indremisjonen, men de seneste 25 årene har det vært utleiested for ulike kunstprosjekter. Det går en staselig trapp opp til et galleri der det står et gammelt orgel. Under trappa er det et lite kott. En dag undersøkte vi hvilke kriker og kroker i rommet som hadde best lydforhold for opptak av stemmer, og vi oppdaget at det var knusktørr og god akustikk inne i kottet. Siden da har vi sittet mye i kottet, og apropos dette med å plassere seg selv eller bli plassert i lukkede rom, eller andre steder der man er usynlige for andre, gir det å sitte i kottet en følelse av at ingen kan vite hvor jeg er, at jeg er borte fra verden en stund. Alt blir litt hemmelig der inne. Litt som i hytter man hadde som barn. Vi sitter tett sammen, og tett på vegger og tak, lyden blir nær og det å høre min egen stemme snakke der inne minner litt om å høre den på lydopptak, du vet, den rare følelsen av at det er ens egen stemme som høres slik ut. Vi snakker med dempede stemmer. Jeg kan anbefale deg å sitte i et kott hvis du har tilgang på et, et forsvinningsnummer på en time eller to. 

Jeg vet litt mer om hvordan våren min ser ut nå enn jeg gjorde i jula, skulle vi prøvd å finne en helg det kunne passe at jeg kommer for å besøke deg i London? Det hadde vært så hyggelig. 

Kjærlig hilsen Kai


9. mars

Kjære Kai,

det var veldig hyggelig å se deg i Oslo, bare synd at vi ikke så noe til the lady in black. Si fra om du ser noe mer til henne! Og JA, DO COME VISIT! Det passer egentlig når som helst. Jeg fikk fortsette i bokhandelen (hele 40 prosent fast pluss en del tilkalling, jippi). Jeg jobber av og til helg, men det er lett å få bytta vakt dersom jeg skulle være satt opp den helga det passer best for deg.                         

Jeg trives fortsatt godt i bokhandelen, bortsett fra det faktum at jeg har fått et navneskilt. Kan du tenke deg, et svart skilt med navnet mitt i store røde bokstaver. Nå er ikke Astrid et helt fremmed navn i Storbritannia (ifølge Wikipedia var det rundt 30 000 kvinner med navnet i 2005), men uttalen er liksom ikke helt heldig: ASS-trid… Det hadde vært enda verre om jeg var i USA, men likevel. Den første dagen med navneskilt var det en kunde som skulle spørre meg om utgivelsesdatoen for Ali Smiths Summer. Jeg hadde helt glemt at jeg hadde skiltet på, og ble helt satt ut da hun henvendte seg til meg: «Excuse me, ASS-trid is it?» Inni meg var det en stemme som ropte NEI, men de høflige frasene kommer nærmest av seg selv nå: «Yes, dear, that’s right. How can I help you?». Da jeg var ferdig med å hjelpe henne, ga jeg beskjed til kollegaen min om at jeg måtte på do, gikk deretter med raske skritt inn på bakrommet. Der er det nemlig et bøttekott, og etter at jeg mottok det forrige brevet fra deg, har døra inn til det trange rommet plutselig åpenbart seg som veien til en forlokkende oase i ørkenen. Jeg lukket døra forsiktig bak meg, sto der i mørket i tre minutter og hvisket «Astrid, Astrid, Astrid». Og akkurat som du beskrev, så hørtes stemmen min nøyaktig ut som den gjorde da jeg var fem år og hadde en lilla kassettspiller og hørte stemmen min på opptak for første gang; liksom fremmed og familiær på samme tid. 

Siden har jeg stukket innom kottet flere ganger. Hver gang trekker jeg pusten dypt. Det rare er at til tross for at jeg blir fysisk adskilt fra verden og alle menneskene rundt meg, er det som om jeg gjenfinner følelsen av å være til stede i verden, som om det tomme rommet rundt meg er det som skal til for at jeg kan tenke klart. Litt som det paradoksale med brevvekslingen vår  – som du så fint formulerte det, er brevene en egen verden – en form for kommunikasjon som er distansert og intim på samme tid. Her sitter vi i hver vår by i hvert vårt land og skriver til hverandre, men likevel er det som om avstanden og tiden mellom hvert brev gjør at vi når hverandre på et dypere plan. Det høres kanskje litt dustete eller klisjéfylt ut, men det er en tanke fra kottet. Der har vi tittelen på boka vi spøkte om at vi burde skrive sammen! Tanker fra kottet, eventuelt Thoughts from a Cupboard. Høres ut som en internasjonal bestselger, eller?

P.S.: Jeg har omsider lasta ned Tinder og – tro det eller ei – matcha med en fyr som er latterlig kjekk. Hadde aldri trodd vi kom til å matche! Skal ha en formiddagsdate med han på Borough Market på torsdag. Wish me luck! Nå som jeg virkelig har plassert meg selv langt utenfor komfortsonen, utfordrer jeg deg til å fikse deg en date innen neste brev.

P.S. P.S.: Det kunstprosjektet høres SÅ spennende ut! Skal du jobbe lenge med det?             

Yours truly,

ASS-trid


Kjære ASS-trid,

tenk at verden er blitt et helt annet sted siden sist. Det er nok lenge til jeg kan komme å besøke deg. I går så jeg på nyhetene at Storbritannia hadde sitt høyeste antall døde på et døgn så langt i koronapandemien. Hvordan har du det??? Er du engstelig, hvordan er livet i London i disse dager? Står du i bokhandelen, eller er den stengt? Jeg gikk en liten tur på den lokale bokhandelen her på St. Hanshaugen i går, så forsiktig jeg kunne, og uten å ta på annet enn den boka jeg bestemte meg for å kjøpe. Jeg var den eneste kunden i butikken.

Den siste måneden har jeg primært sittet i leiligheten min og fulgt engstelig med på verden. Alle kropper skal, så godt det lar seg gjøre, holde seg borte fra hverandre på ubestemt tid. Jeg har ikke vært nær et annet menneske på tre uker. Ikke én eneste klem. Det er en merkelig følelse. Jeg tror aldri jeg har tenkt slik på det før, og på hvor heldig jeg vanligvis er som har folk i livet mitt jeg kan klemme. Tenk på alle dem som lever med savn utenfor koronatiden også. Hudsult, som det så vakkert heter på dansk. Jeg leste et sted at hvis man savner kroppskontakt, kan man smøre seg selv inn med hudkrem hver morgen.

Det er rare dager. Jeg prøver å ha hjemmekontor, men det er vanskelig å planlegge jobb når alt det jeg skulle enten er avlyst eller utsatt på ubestemt tid. Jeg prøver å tenke langt frem i tid, se om det er ting jeg kan begynne å søke om prosjektmidler til for 2021, 2022 og 2023. Men det føles fjernt. Og jeg tenker på hvor privilegert jeg i det hele tatt er som har plass og økonomi til å sitte slik å synse tre år frem i tid, og til å kunne følge myndighetenes råd om å holde meg mest mulig inne og alene.

Det kjennes nesten rart å følge opp andre ting i dette brevet, alt som er utenfor verdenssituasjonen virker litt overfladisk på et vis. MEN jeg er jo veldig nysgjerrig på hvordan formiddags-Tinder-daten gikk! (Modig med formiddag må jeg si – dagslys og uten alkohol involvert.) Har dere møttes noe mer?

Selv er jeg unnskyldt med at koronaen kom akkurat samtidig med brevet ditt og utfordringen med å fikse meg en date innen jeg svarer. Men jeg har faktisk spist middag over facetime med en Tinder-date, det bør vel være innafor? Fungerte ganske bra å møtes slik, selv om daten ikke var så vellykket, synes jeg. Han var nok ikke helt min type. Kanskje jeg og du skulle spist internettmiddag sammen en kveld?

Jeg synes det høres flott ut å ha navneskilt med Astrid på i store røde bokstaver. Du kan jo gå rundt med skiltet på deg hjemme i disse dager om du ikke er på jobb. Nå som alt er så rart uansett. Kanskje jeg skal lage meg et navneskilt selv, Kai, i lys turkis.

Kjærlig hilsen,

Kai


30. april 2020                

Kjære Kai i lys turkis,

 ja, tenk, det er helt ufattelig hvordan verden plutselig kan snus så fullstendig på hodet. Alle tanker og bekymringer jeg hadde pre-korona føles så små og meningsløse nå – vi kunne tross alt holde mindre enn to meters avstand til andre mennesker.   

Det virker så fjernt at vi hadde behov for å isolere oss i bøttekott. Jeg har hatt mye tid til å reflektere over Londontilværelsen de siste ukene, og det skal sies at den til tider har vært ganske ensom. Jeg tror likevel at det å være midt i byen, midt blant alle menneskene, kanskje har vært det som har gjort at jeg har klart meg. London har blitt min venn, og jeg har aldri før vært så mye på markeder, bokhandler, gallerier og rare kulturarrangement som i løpet av tiden jeg har bodd her. Nå er alt stengt, jeg er permittert, og jeg får kun lov til å forlate huset for å gå på butikken, apoteket eller for den daglige dosen med mosjon. Tanken på lukkede rom er ikke lenger like forlokkende.                               

Da tiltakene først trådte i kraft, gjorde jeg som deg: fulgte engstelig med, ble helt besatt av livebloggen til The Guardian. Over 27 000 er døde, 170 000 er smittet. Sannsynligvis er tallene enda høyere. En uforholdsmessig stor andel av de smittede har minoritetsbakgrunn, statistikken får fram ulikhetene i det britiske samfunnet. Jeg hører sirener hver dag. Der er lett å bli overveldet.

Men så er det noe med britenes «Keep calm and carry on». En 99-åring samler inn titusenvis av pund ved å gå X antall lengder i hagen og topper hitlistene med sin versjon av «You’ll Never Walk Alone» sammen med NHS-koret. Helsearbeidere gjør en formidabel innsats, og i kveld klokken åtte, som alle andre torsdagskvelder, klappes det for NHS. Boris er tilbake på jobb bare noen uker etter å ha ligget på intensiven, fast bestemt på å bekjempe pandemien. Først syntes jeg nesten at det var til pass for ham at han ble smittet, særlig siden det tok så lang tid før han skjønte alvoret og igangsatte tiltakene. Men så kjempet han plutselig for livet, og jeg kunne ikke la være å få litt sympati for ham. Endelig ser det ut til at han ser verdien av et statlig helsesystem, og jeg har en slags naiv tanke om at denne krisen kan føre Storbritannia i en mer sosialdemokratisk retning.                                              

Jeg er ung og frisk og kan ikke være dårligere enn alle andre. Det kom til et punkt hvor jeg måtte løsrive meg fra macen og ta byen i bruk igjen. Det ironiske er at retningslinjen om én tur ut om dagen for å mosjonere har ført til at jeg føler meg friskere enn noen gang. Jeg er nemlig så redd for å få tilsnakk av politiet, at for å være på den sikre siden, har jeg tatt løpeskoene (som fortsatt lå i bunnen av kofferten) fatt. Det kjennes godt å kunne løpe langt vekk fra den lille kjellerleiligheten min. Her om dagen løp jeg helt til Hampstead Heath og hadde utsikt over hele byen.

Jeg er glad for å høre at du klarer deg sånn noenlunde, også økonomisk. Lov meg at du planlegger fantastiske prosjekt for framtiden. Jeg ser at de gradvis begynner å åpne opp igjen i Norge, og det gir meg litt håp. Når jeg en gang kan reise hjem igjen på besøk, så synes jeg vi skal ta en biltur i skogen igjen – ta med hengekøyer og primus.                                             

Så til spørsmålet ditt: Daten gikk overraskende bra! Du kjenner jo meg, jeg blir så klein når jeg er nervøs. Men han virket så uaffektert, smilet var avvæpnende. Han var fra Saint Lucia, hvor de snakker en utrolig sjarmerende engelsk. Da min norske aksent lurte seg fram, gjorde det liksom ikke så mye. For en gangs skyld føltes det som noe positivt, som om den kom til overflaten og sa noe om hvem jeg var. Vi ga hverandre en klem da vi sa ha det, og jeg har heller ikke klemt noen siden. Vi fikk ikke møttes igjen før verden gikk i lockdown. Vi tekstet litt i starten, men så sluttet han å svare. Siden har jeg følt meg litt som en hudsulten Hufsa. Heldigvis har flere av vennene mine i Norge oppdaget at de kan ringe meg på facetime, og det setter jeg uendelig stor pris på (så ja, internettmiddag er jeg veldig med på!), men som du er inne på – det er noe med varmen i en klem. Jeg ante ikke at jeg savnet den så mye før verden plutselig ble annerledes.                                                                                                                                                                                                 

P.S.: Å møtes første gang digitalt høres hundre ganger skumlere ut enn en formiddagsdate! Jeg er stolt av deg.

Stay safe,

Astrid


                                                                                                                                                                                                      Torsdag 4. juni 2020

Kjære Astrid,

så fint å høre fra deg! Det høres ut som du har det bra, tross alt. Jeg ser deg for meg ute og går din daglige mosjonstur i løpesko, i litt raskt tempo. Jeg også har kjent på følelsen av å gjøre noe galt hvis jeg en dag har gått veldig mye rundt ute – absurd egentlig, når man tenker på kroppene våre og hva de bekymrer seg for i disse dager. Her i Norge har jo det meste åpnet opp igjen nå og ting går som normalt, men det å holde en meters avstand og passe på hvor man tar og ikke tar, vaske og sprite hendene, gjelder jo fortsatt, og jeg merker at kroppen min er sliten. Det er nesten som at summen av alle små forbehold jeg skal ta, og den lille bevisstheten som er med meg hele tiden og avstanden til andre jeg skal holde, er mer slitsom enn da man holdt tydelig to meters avstand og det ikke var noen tvil om hvem man hang sammen med og ikke. Nå er kroppens måte å forholde seg til andre på mer opp til hver enkelt, kjennes det som, og mer subtil, og det er nesten mer slitsomt, i alle fall for meg, som er av den engstelige typen.

Fra jeg skrev forrige brev til deg, har jeg lest meg mer opp på hva mangel på kroppskontakt gjør med oss. Det er spennende synes jeg, i lys av korona, å forstå hvor viktig det faktisk er. Og her om dagen hørte jeg noe interessant om en ny finsk forskning i podcasten God Bedring, der resultatene viser hvordan kroppskontakt rent fysiologisk synkroniserer hjerneaktiviteten vår. Ved å plassere to og to sammen i en MR-scanner (liten tunnel) og la dem berøre hverandres lepper mens de ligger der, viser scanneren hvordan hjerneaktiviteten faktisk synkroniseres når de tar på hverandre – hjernene har likere aktivitet, nærmer seg hverandre, tuner seg inn, og det er nesten som om de er ett individ. Via berøring foregår det en slags lytting på cellenivå. Det var noe vakkert i den forskningen synes jeg, at man liksom får én felles hjerne med den man berører.

Apropos berøring i koronatiden, og følelsen av å gjøre noe galt, har jeg endt opp med å møte ham jeg datet på facetime i virkeligheten. Flere ganger. Den første daten var rar og fin. Vi startet ut med å være tro mot koronareglene, holdt to meters avstand og gikk en tur på Ekeberg. Men så begynte deg å regne ganske kraftig og lenge. Vi ble våte og kalde, og satte oss etter hvert inn i et lite lekehus for barn på en lekeplass. Der var det for trangt til å holde to meters avstand. Vi satt ved siden av hverandre, det var litt mørkt der inne, og det bøtta ned utenfor. Vi hadde med oss hver vår lommelerke med litt sprit. Skikkelig tenårings-aktig følelse. Og plutselig holdt vi hender. Og mens vi satt og holdt hender, lurte vi på om vi burde ta opp håndspriten og sprite hendene våre. Men så kyssa vi. Og da var liksom løpet kjørt. Jeg gikk hjemover klissvåt og glad med en følelse av å ha fått korona eller smittet en annen med korona.

Jeg vet ikke helt, men jeg lurer på om jeg er litt forelsket i ham …!

Leit at han du hadde en hyggelig date med, sluttet å svare. Har du hørt noe fra ham nå? Det var jo en veldig dårlig timing på den daten, akkurat rundt lock down, folk hadde nok med seg selv da. Du kan jo sende ham en melding igjen nå?

Skal vi spise middag sammen på facetime en gang i midten av juni? Og hvordan ser en eventuell tur til Norge ut for deg nå – kan det la seg gjøre? Det hadde vært SÅ stas med biltur og hengekøyer. Jeg har kjøpt syv enmannstelt til et prosjekt jeg holder på med om dagen. Vi kunne også tatt en litt lengre tur i to av disse. Oslomarka har så mange fine steder.

Savner deg.

Kai


Lørdag 1. august 2020

Kjære Kai,

det forrige brevet ditt var så nydelig at jeg måtte lese det om og om igjen. Dere to i det lille lekehuset med regnet trommende på taket, som en illustrasjon på forskningsprosjektet i MR-scanneren. Med kysset viskes liksom avstandsreglene ut og for et øyeblikk smelter kropp og hjerne sammen, mens resten av verden regner bort. Så fantastisk at du er forelska og ikke redd for å sette ord på det. Vi snakket jo om det på facetime også, men da jeg skulle skrive til deg måtte jeg ta fram brevet på nytt, og igjen ble jeg påmint hvor mye det betydde i den mest intense tida med selvisolasjon. Kjærlighet i koronaens tid.  

Jeg ligger i hengekøya på hytta hjemme i Norge og skriver til deg. Jeg har forsøkt å henge den opp så høyt jeg kan, og jeg ligger her og ser opp på bjørketoppene mot himmelen, sola som skinner mellom greinene, skyene som seiler av gårde. Selv om jeg bare ligger litt over en meter over bakken, føles det som om jeg svever høyt oppe blant tretoppene. Jeg fikk et innfall om å ikke si noe til deg om at jeg er tilbake, og heller skrive til deg så fort jeg kom hjem, slik at når du får dette brevet kan vi ta med oss de enmannsteltene dine, dra på tur så snart det passer for deg. Gleder meg SÅNN til å se deg igjen!                               

Jeg ventet med å reise hjem til påbudet om karantene ved tilbakereise til England fra Norge var opphevet, og til at Norge var på lista over «countries and territories exempt from advice against ‘all but essential’ international travel». Selv om hjemlengselen var stor på et tidspunkt, ville jeg vente til det føltes helt «lovlig». Til tross for at jeg har fulgt alle regler, isolerer jeg meg litt på hytta likevel, just in case. På veien hjem leste jeg Mohsin Hamids Exit West, en roman som portretterer en virkelighet som ligger nær vår egen, preget som den er av konflikt, migrasjon og nasjonalistisk ekstremisme. Forskjellen er at i romanuniverset kan mennesker flykte fritt på tvers av land og kontinenter gjennom magiske portaler. Etter hvert som flyktningestrømmen øker, blir imidlertid landegrenser mindre viktige, og i mobiliteten ligger muligheter for nye, progressive samfunnsformer. I en tid med stengte grenser, «grønne» og «røde» land, var det paradoksal og frigjørende lesning. Jeg lurer på hvor lang tid det tar før verden åpnes helt opp igjen.                                                                      

Bokhandelen åpnet i midten av juni, like etter at vi snakket sammen. Det er jeg uendelig glad for, selv om det selvfølgelig betydde smittevernskurs, bevissthet om alle mulige forholdsregler, og en gnagende redsel for å gjøre feil. Jeg er helt enig i det du skriver om at gjenåpningen av samfunnet byr på utfordringer for slitne kropper. Hendene mine er så tørre nå – antibacen svir rundt sårene på fingertuppene. En ukes tid før jeg reiste hjem ble påbudet om å ha på munnbind utvidet til å gjelde på flere offentlige steder, deriblant butikker. Det gjør at situasjonen føles så alvorlig, og det er den jo for all del også, men det er et eller annet «off» ved å hele tiden ha noe foran munnen. I tillegg til det rent fysiske ubehaget etter flere timers bruk, følelsen av å ikke få puste ordentlig, er det som om selve pandemien blir mer synlig. Overalt hvor du snur deg møter du halvveis tildekte ansikt, en påminnelse om at det er noe utenfor vår kontroll som vi forsøker å håndtere. Men reglene er tross alt verdt det for at samfunnet gjenåpnes, for det er fantastisk å være tilbake blant alle de lesende menneskene i butikken igjen. Til og med at å bli kalt ASS-trid er fint! Da en kunde henvendte seg til meg første dag tilbake på jobb fikk jeg gåsehud på den gode måten. For første gang på lenge var jeg midt blant folk igjen, fikk følelsen av at noen faktisk trengte meg.                                                                                        

Likevel er det helt ubeskrivelig å ligge her i skogen, langt unna stadig mer kompliserte regler om sosial distansering, antibac og munnbind – litt som om jeg har flyktet gjennom en magisk portal. Tenk, klemmen jeg ga pappa var første gang jeg berørte et menneske siden den daten i mars. Og apropos det: På oppfordring fra deg sendte jeg ham faktisk en melding like før jeg reiste hjem. Han skrev at han ikke hadde glemt meg og gjerne ville møtes igjen (!).  

See you soon,

Astrid             


10.09.2020

Kjære Astrid,

jeg er så glad for at vi fikk til den teltturen i sommer. Det gjorde veldig godt å være noen dager i skogen sammen med deg. Vekk fra munnbind og håndsprit og jobbekymringer og støy. Jeg dro faktisk på en telttur igjen alene allerede helgen etter. Det var fint, men jeg er litt for mørkeredd til å kose meg ordentlig alene. Liksom litt på vakt hele tiden, og skvetter ved enhver lyd. På et tidspunkt løp det noe forbi rett ved teltet mitt, det må ha vært et rådyr, og jeg var skjelven i sikkert en time i etterkant. Det føles som en barnlig greie man skulle tro man ble kvitt som voksen, å være så redd for mørket. Men nei. Jeg tror ikke jeg kommer til å vokse det av meg. Har du fått brukt enmannsteltet i London enda?

Jeg er innmari spent på om du nå har vært på en date nummer to! Ville han være med på forslaget ditt om skogstur med kaffe på termos? (Hvem vil nå ikke det, tenker jeg, det er maks sjarm.) HÅPER han ville, og at jeg får alle detaljer i neste brev.

Og vet du, jeg og Aslak har faktisk definert oss som kjærester nå. Jeg har fått meg fast følge, som jeg liker å si. Det er et fint uttrykk, synes jeg. Fast følge. En som følger deg på fast basis. Jeg sykler bort til ham nesten hver kveld. Det er rart hvor fort man blir avhengig av en annen, hvordan jeg allerede føler at jeg trenger ham for å roe meg ned, gi slipp på jobbdagen, kose meg, slappe av. Som om jeg liksom ikke kunne disse tingene alene for bare et par måneder siden. Men jeg tror jeg synes det er fint, å kjenne meg avhengig av en annen. Godt å ikke skulle klare seg alene. Kjenne at jeg trenger ham. Men litt skummelt å slippe det ordentlig til også. Hva synes du er skumlest av å skulle klare deg alene, og å skulle gjøre deg selv avhengig av en annen?

Her om dagen snakket jeg med Ragnhild, min eldste venn på 83 år, om det å være i et forhold og det at det er skummelt å kjenne seg avhengig av en annen. Da svarte hun at «ja, det vet jeg mye om, for jeg har gått fra fire menn og de er døde alle sammen.» Det høres jo litt trist ut, men for meg var det noe befriende i å høre det perspektivet fra en gammel dame. Det som skjer, det skjer, liksom. Og hun har det så bra som hun aldri før har hatt det, sier hun. Hun mener også at summen av skummelhet i livet på et vis alltid er konstant.

Ragnhild starter hver morgen med å gjøre en kroppsbønn, som hun kaller det. Det er en liten dans hun gjør i stua si. Hun setter på et stykke musikk, helst med kvinnelig vokal, lukker øynene, og beveger seg slik hun vil i cirka sju minutter. Det er en veldig god måte å starte dagen på for henne, der hun liksom erfarer dagen helt konkret, at den ikke er et tankespinn, men en virkelighet som hun kjenner i kroppen. «Å ja, er det så sliten jeg er i dag, ja». Veldig ofte kommer det opp stemninger av vemod og tristhet og sorg i henne, og det er ikke noe galt i det, som hun sier, for det er det jo mye av i ens liv i en alder av 83 år. Tvert imot er hun takknemlig for det, sier hun. Ofte begynner også tårene å renne av seg selv uten at hun tenker på noe spesielt eller noen spesielle. Det er mer en generell følelse av vemod og sorg som finnes i kroppen hennes i den stunden hun er i kroppsbønnen. Ofte er det en følelse av at noe smelter i henne som får tårene til å komme. Akkurat som om det sitter noe rundt hennes innerste kjerne, som smelter, sånn at hun liksom kommer nærmere kjernen i seg selv.

Hvordan går det med ASStrid i bokbutikken om dagen? Er det munnbind som gjelder hver dag? Her i Oslo er det en del som bruker munnbind, men de fleste går fremdeles uten. Jeg holder meg til sykkel og oppholder meg minimalt på offentlige steder.

Stor klem,

Kai


2. oktober 2020

Kjære Kai,

ja, den teltturen i sommer var helt ubeskrivelig. Hvordan går det med deg nå? Har jobbekymringene roet seg litt? Og gratulerer SÅ mye med fast følge! Aslak virker som en utrolig fin fyr, jeg er så glad for at dere har funnet hverandre.                                                     

Hva som er skumlest av å skulle klare seg alene og å skulle gjøre seg avhengig av en annen er et veldig godt spørsmål. Da jeg kom tilbake fra Norge var smitten på vei opp igjen her (ja, det har bare blitt mer strengt med bruk av munnbind), og jeg ble bedt av jobben om å være i karantene i ti dager, til tross for at det ikke er et krav fra myndighetene for innreisende fra Norge. For å fordrive tida satte jeg opp enmannsteltet midt i leiligheten min og, i mangel på en klok venn som Ragnhild, begynte å lese Tove Jansson. Jeg har lest mye Jansson tidligere, men med brevet ditt i bakhodet slo det meg hvordan spenningen mellom å kunne være helt fri til å realisere drømmene sine på den ene siden, og behovet for nærhet på den andre, går igjen i flere av bøkene. Selv bodde Tove og partneren hennes Tuulikki i hver sin leilighet, men i den samme bygården, sånn at de kunne gå over loftsgangen for å besøke hverandre. Denne formen for samliv er vakkert beskrevet i Rent spel, en av Janssons mindre kjente voksenromaner. Jeg tenker at det må være en fin måte å finne balansen mellom selvstendighet og avhengighet i et forhold, å leve sammen, men samtidig adskilt. Muligheten til å trekke seg tilbake finnes, så kan man fritt velge å benytte seg av den.

Karantenetida fikk meg også raskt til å lansere ideen om utendørsdate med termos for Louis, som han heter, som også syntes det var et herlig norsk og ja, sjarmerende forslag. Jeg leste faktisk en artikkel i The Guardian her om dagen som stilte spørsmålet om friluftsliv – for ikke å si free-luftz-leev – kan være svaret når vi nå ser ut til å gå inn i en ny runde med strenge restriksjoner. Jeg måtte le litt da jeg leste den. Ifølge artikkelen er typiske friluftslivsaktiviteter «relaxing, fishing, hiking sleeping in ‘camping hammocks’ (not tents) and picking cloudberries». Så om du trodde vi drev med friluftsliv i sommer, tok du feil, for vi sov i telt. Man må også kun holde seg til multer, tydeligvis. Jeg diskuterte artikkelen med noen kollegaer da jeg kom tilbake på jobb, men de bare fnøs av mantraet om at det ikke finnes dårlig vær, bare dårlige klær. Hvorfor tvinge seg ut i regn og kulde med et påklistret smil, når det positive aspektet med lockdown er at du for en gangs skyld kan sitte inne med god samvittighet med en bok og «a cuppa»?                                                                      

Anyways, Louis og jeg møttes forrige søndag ettermiddag, tok toget til Richmond Park, som er noe av det nærmeste du kommer «the great outdoors» innenfor Stor-Londons grenser, og som mindre bebrillede Londonere i hvert fall vet å sette pris på. Vi ville unngå de tettpakkede, piknikvennlige gressplenene midt i parken og fant det ultimate bortgjemte stedet for en date, under et stort eiketre. Som sist fant vi fort tonen, snakket om alle de rare tingene vi hadde bedrevet tida i lockdown med. Veldig romantisk inntil – gjett hva – to kjepphøye hannrådyr kom litt for nære. Parken huser over 600 rådyr, så det burde jo ikke ha kommet som en overraskelse, men ingen av oss visste at høsten er den tiden hvor hannene prøver å imponere hunnene, og at de derfor kan være en smule aggressive. Som deg ble vi skremte, og måtte rømme åstedet. Vi endte opp på King Henry’s Mound, som trolig er en forhistorisk gravhaug. Høres kanskje ut som et creepy sted for en date, men fra toppen kunne vi se helt mot St. Paul’s katedral, innrammet i høstblader. Det var et teleskop der, og vi ble værende til det ble mørkt. For en gangs skyld var det såpass klart og så lite lysforurensning at man faktisk kunne se stjernene. Det var fint å stå der side ved side og kikke gjennom teleskopet. Glemme avstandsregelen, og for et øyeblikk føle seg så mikroskopiske sammen.      

Jeg tror Ragnhild har rett i at summen av skummelhet i livet på et vis alltid er konstant, men jeg tenker også at det finnes glimtvise unntak hvor skummelheten slipper taket. Kanskje skal vi ikke være så redde for å kjenne på behovet for nærhet, så lenge vi samtidig aksepterer andres behov for distanse? Kanskje var det det siste som gjorde at det tok så lang tid før Louis valgte å gi lyd fra seg igjen? Jeg vet ikke. Jeg vet bare at å finne tilbake til vennskapet med deg har vært en overlevelsesfaktor for meg her. Det føles på et vis som om brevene har formet en fysisk tråd som har holdt meg oppe og samtidig knyttet meg til deg, til en som jeg uredd kan dele stort og smått med. Sånne mellommenneskelige forbindelser kan umulig være selvutslettende, jeg tror snarere de hjelper oss komme nærmere kjernen i oss selv. Om du føler deg lykkelig nå, så nyt det, tenker jeg.                               

P.S. Har du lest Sent i november, den siste boka om Mummitrollene? Les den når november kommer. Det tror jeg kan hjelpe mot mørkreddheten!

Lots of love,

Astrid


3. november

Kjære Astrid,

alt svinger så fort i disse tider. Jeg føler meg helt ute av meg selv her jeg sitter på hjemmekontor og følger med på valgthrilleren i USA mens koronatallene er på vei ut av kontroll i Norge også nå. Du vet når man får en slik følelse av å kun se sitt liv utenfra i et stort og eksistensielt perspektiv. Jeg får ikke bakkekontakt på hjemmekontoret. Drikker kaffe og vandrer stressa rundt. Klarer ikke slippe følelsen av å kun være et lite menneske i en større sammenheng som betyr minimalt i det store og hele. Det er ekkelt, ambivalent, både befriende og trist på samme tid. Og i dag kjennes det mest trist.

Det hjelper å se for seg deg og Tove Jansson i et enmannstelt i leiligheten din. Alle de nære rare tingene som foregår i folks stuer. Jeg har faktisk en bok om Tove Jansson, en biografi om hennes liv - Arbeide og Elske, kjøpt for flere år siden som jeg ikke har lest enda. Jeg tok den ned her nå etter å ha lest brevet ditt, fikk lyst til å bli bedre kjent med hennes liv. Jeg fikk også veldig lyst til å lese Rent Spel, og den måten samlivet deres er beskrevet på der. Kanskje er det mange som egentlig kunne hatt godt av å leve på en slik måte – i egne leiligheter der man besøker hverandre. Men på samme tid, tenker jeg umiddelbart at det også er visse aspekter ved det å være sammen og komme tett på hverandre som man delvis mister ved å ikke også dele bosted. I bygården til Aslak har naboen fått påvist korona, og i denne bygården har de faktisk felles dusj i kjelleren og ikke egne dusjer inne i leilighetene, så Aslak bor sammen med meg en stund nå. Det er både skummelt og fint å slippe ham nærmere innpå meg. Men jeg tror det frister å ha ham tettere på meg på fast basis. Kanskje kan vi facetime en kveld snart slik at dere kan hilse på hverandre? Jeg vil så gjerne at dere to skal møtes.

SÅ spennende med Luis, og jeg synes jo de aggressive rådyrene som førte dere til stjernetitting, er MAKS romantisk også da. Skal dere møtes igjen? Hva med å invitere ham hjem i enmannsteltet ditt i stua? På rødvin og middag? Frekt? Har du en økende interesse for ham? Krysser fingre! Jeg og Aslak håper på å få høre alle detaljer fra daten din på facetime.

Jeg har mye jobbekymring igjen nå, den øker i takt med smittetallene. Jeg synes det er vanskelig og krevende, føler meg sårbar og utsatt. Det er ikke annet å gjøre enn å ta dag for dag, uke for uke, og holde seg parat til både gjennomføringer og avlysninger. Med mitt over gjennomsnittet store kontrollbehov, er det ekstra utfordrende å måtte gi slipp på kontroll og langtidsplanlegging. Kanskje jeg burde sette opp et enmannstelt i stua jeg også og legge meg inn der med en koselig lampe, lese om mummitrollene og Tove Janssons modige liv, føle meg beskyttet og trygg av både teltet og hennes tanker. Hvordan er jobbsituasjonen din, er du veldig bekymret?

Jeg blir glad for det du skriver om hvordan brevskrivingen med meg har vært viktig for deg i denne perioden. Det er gjensidig. Og jeg kjenner meg takknemlig for at vi har funnet tilbake til et nært vennskap igjen. Jeg har så mange venner fra barndommen der det motsatte skjer, man vokser fra hverandre og det kjennes ut som om det ikke er stort håp for å komme nære hverandre igjen.

Jeg savner deg Astrid.

Tenker på deg og lurer på hvordan du har det.

Tror du det finnes en sjanse for at du kommer hjem til Norge i julen?

Stor klem,

Kai


BLA 8/2019 - 11-12/2020.