Det traumatiske folkeminnet

Det er lett å tenke at norsk folketro er en magisk drømmeverden full av folkekjære figurer og eventyr med lykkelig slutt. Så rosenrød er sannheten imidlertid ikke. Folketroen våre forfedre sverget til, har egentlig lite med lykke å gjøre, og langt mer å gjøre med lidelse, død og redsel.
02.12.2020 - 12:03

Inne på gården ligger to barn og sover. Ei jente og en gutt. Utenfor står gårdseierne med fakler i hendene, klare til å tenne på huset og brenne barna inne. Hvorfor de gjør det, vil gå hus forbi enhver som ikke har hørt andre sagn enn dette. Det vil også fly over hodet til enhver som bare har forholdt seg til Asbjørnsen og Moe eller Ivo Caprinos joviale representasjoner av vårt egentlig bekmørke folkeminne.

Scenen ovenfor finner sted i et gammelt sagn fra Nordland. Først i siste setning viser det seg at sagnet om de brente barna handler om Svartedauden: «Det eine barnet ha ein soplime, det andre ha ei riva. Og dei sa seg imillom, at den eine sku raka føre og den andre sopa etter, so reint sku dei gjera det. Folk trudde dei to borna var svartedauden sjølv.»



Artikkelen er 2864 ord lang.

Du må være abonnent for å kunne lese denne artikkelen

  • Ordinært abonnement
  • Privatabonnement
  • Korttidsabonnement