Den befriende stemmen

Det mest påfallende i Jens Bjørneboes 'Stillheten' er fortellerstemmens søken etter individuasjon på uante steder.
02.12.2020 - 12:00

Den 9. oktober var det nøyaktig hundre år siden forfatteren Jens Bjørneboe ble født. Samme dag ble antologien De menneskelige boliger lansert, med et knippe lesninger av forfatterskapet fra anerkjente forfattere og kritikere. I innledningen poengterer redaktør Kaja Schjerven Mollerin at Bjørneboe er en slik forfatter det er vanskelig å skrive om uten også å skrive om sitt eget forhold til ham, å vise fram den personlige lesehistorien. Dette kjenner jeg meg igjen i, og jeg tror det har å gjøre med det enorme spennet hos Bjørneboe mellom de personlige erfaringene og nedtegnelsene fra en ytre og, i utgangspunktet, fremmed verden.

Det enorme spennet er til stede i Stillheten (1973), tredje og siste bind i Bestialitetens historie. Her i det tredje bindet befinner fortelleren seg i en ikke navngitt frigitt fransk koloni, etter all sannsynlighet Algerie. Som en flanør beveger han seg rundt i gatene, fra restaurant til restaurant, og ut i ørkenen til forfalne hoteller fra den svunne kolonitida. Han observerer og samtaler, både i sitt indre med avdøde historiske skikkelser som Columbus, og i rent faktiske dialoger han fører med levende mennesker, som vennen Ali, en intellektuell og politisk opposisjonell i eksil. Gjennom samtalene kretser fortelleren inn det som er denne romanens problem, nemlig kolonihistorien: den ufattelige brutaliteten i handlingene begått av europeiske kolonister på andre kontinenter, helt siden spanjolen Hernán Cortés og hans soldater erobret og så å si tilintetgjorde det meksikanske aztekerriket for 500 år siden.



Artikkelen er 2221 ord lang.

Du må være abonnent for å kunne lese denne artikkelen

  • Ordinært abonnement
  • Privatabonnement
  • Korttidsabonnement