Er tidsskriftet liv laga?

Lever tidsskriftet ekstra farlig i vår tids flermediale offentlighet, eller er det nettopp nå formatet for alvor viser hvor seiglivet det er? Dette var det sentrale spørsmålet da professor Sissel Furuseth holdt årets tale under Tidsskriftdagen 2020.
10.11.2020 - 09:46

Norsk skriftkultur har mye å takke tidsskriftene for. Gjennom tre århundrer har tidsskrift etter tidsskrift krevd sin plass i offentligheten og skapt nødvendige arenaer for kunnskapsformidling og kritikk, refleksjon og debatt, skrivetrening og idémyldring, protest og lek – kort sagt alt det som utgjør pulsen i et moderne demokratisk samfunn. I dag utfordres tidsskriftformatet fra magasinjournalistikk, sosiale medier, podkast, blogg, video og festivaler med mere. Lever tidsskriftet ekstra farlig i vår tids flermediale offentlighet, eller er det nettopp nå formatet for alvor viser hvor seiglivet det er? Dette var det sentrale spørsmålet da professor Sissel Furuseth holdt årets tale under Tidsskriftdagen 2020.


Det er en underlig opplevelse å stå her i dag, 5. november 2020, og holde årets tidsskrifttale. Verden holder fortsatt pusten mens de siste stemmene fra det amerikanske presidentvalget telles opp, og her i Wergeland-salen på Litteraturhuset i Oslo samles det norske tidsskriftfolket for å drøfte tidsskriftenes eksistensberettigelse mot en usikker framtid.

Disse to atskilte begivenhetene er nok tettere forbundet enn vi liker å tro. Da tenker jeg ikke først og fremst på at et utmerket norsk tidsskrift som Minerva i oktober-nummeret spør om USA er blitt ødelagt, eller på at et at annet kjært tradisjonstidsskrift som Samtiden nylig har satt polarisering på agendaen (nr. 2-3 2020). Jeg tenker snarere på at det å stille det skjebnesvangre spørsmålet «Er tidsskriftet liv laga?», er nesten det samme som å spørre: «Er demokratiet liv laga?».

Tidsskriftdagen 2020

gikk av stabelen 5. november. Dagens tema var “tidsskriftenes ståsted og eksistensberettigelse mot en usikker fremtid”. Litteraturprofessor (og BLA-skribent) Sissel Furuseth holdt tidsskrifttalen, som trykkes her.

Dette er store ord, men det er et faktum at det moderne opplyste demokratiet, slik det har utviklet seg siden 1700-tallet og fram til i dag, er uløselig knyttet til framveksten av periodiske publikasjoner: tidsskrifter og aviser. I disse mer eller mindre frekvente publikasjonene har man kunnet utvikle en reflektert samtale om tidens viktige spørsmål. Slik kan man med en viss rett hevde at periodisk litteratur har vært navet i samfunnets kollektive dannelsesprosess. Tidsskriftene og den borgerlige offentligheten som ble grunnlagt på 1700-tallet, har satt premissene for hvordan vi forstår offentlighet og skriftkultur den dag i dag. Med møye og besvær, men også med satire og lek, har framsynte menn og kvinner gjennom sine skrifter og institusjoner bygd opp en samtalekultur som det er all grunn til å ta vare på.

En opplyst og anstendig ytringskultur kommer ikke av seg selv. Det visste myndighetene på 1700- og 1800-tallet som støttet tidsskrifter gjennom avgiftsfritak og portolettelser, og det har etterkrigstidens velferdsstat vært seg bevisst gjennom Norsk kulturråds støtteordninger.

Besinnelse

Når Paul Bjerke og Lars J. Halvorsen i Kulturrådets rapport Kulturtidsskriftene (Fagbokforlaget 2018) konkluderer med at det fortsatt er behov for støtte til kulturtidsskriftene, begrunner de det nettopp med at tidsskriftene representerer «et sett felles goder for samfunnet som ikke lar seg realisere gjennom markedets frie virke». Disse samfunnsmessige fellesgodene er blant annet å bidra til mediemangfold og offentlig ordskifte, sørge for skribentutvikling, arkivere tidsbilder for ettertidens historieskrivere, og å tilby arenaer for «langsom» refleksjon og kritikk.

Det er nettopp her – i langsomheten, eller snarere i besinnelsen, i et ellers oppjaget mediebilde – at tidsskriftet har sin viktigste eksistensberettigelse overfor dagspresse, blogger og sosiale medier.

Historisk sett finnes det riktignok ikke noe skarpt skille mellom aviser og tidsskrift, men utgivelsesfrekvens har ofte blitt trukket fram for å holde medieformatene fra hverandre. Lenge var det for eksempel et krav at publikasjonen måtte komme regelfast minst fire ganger i året og ikke oftere enn én gang i måneden for å komme inn under Norsk kulturråds støtteordning for tidsskrifter.

Frekvens og tempo har naturligvis konsekvenser for hvordan stoffet konsentreres, reflekteres og aktualiseres. Som tidsskriftforskerkollega Eirik Vassenden formulerte det i en kommentar til Kulturrådets rapport for to år siden, er tidsskriftet best når det kan «snu et velkjent, gjennomterpet materiale på hodet og skape en helt ny diskusjon av det; ommynte etablerte doxa, eller vinkle kjent stoff på helt nye måter». Tidsskrift og avis kan ikke abonnere på samme type aktualitetsforståelse, påpekte han. I tidsskriftene handler det ikke om å spørre hva vi tror leserne vil ha, men om å identifisere et savn av mer idemessig art: Hva mangler nå?

Ja, hva mangler vi nå? Det må ha vært et slikt spørsmål som fikk for eksempel Samtidens Christian Kjelstrup til å invitere Camara Lundestad Joof og Anki Gerhardsen til samtale om den polariserte rasismedebatten. For akkurat nå – i 2020 – trenger vi å komme sammen utenfor Facebook og Twitter for å samtale i ro og mak. Da kan vi kanskje innse at vi ikke er så uenige som det umiddelbart virker i den digitale heten.

Hva mangler vi nå?

Dette spørsmålet har ikke bare vært drivkraften bak enkelttekster og temanumre, men har vært selve motoren i tidsskrifthistorien også mer generelt, tør jeg påstå. Dermed har jeg også gitt et bekreftende svar på foredragets tittel: Er tidsskriftet liv laga? Ja, når det stadig etableres og lages nye tidsskrifter, er det nettopp fordi visse typer tidsskrift fortsatt savnes. For eksempel var det for sju år siden noen våkne hoder som så behov for å opprette et tidsskrift for litterær oversettelse. Dermed oppsto Mellom. Tidsskrift for omsett litteratur.

Riktignok må vi erkjenne at tidsskrifter også legges ned og forsvinner, av gode og mindre gode grunner, men formatet som sådan er stadig attraktivt. Dette gjelder i dag som for hundre år siden.

Som den flittige bibliografen Harald L. Tveterås skrev i 1940, i innledningen til Universitetsbibliotekets Norske tidsskrifter. Bibliografi over periodiske skrifter i Norge inntil 1920:

«Ekspansjonen i tidsskrift-litteraturen […] registrerer følsomt de skiftende samfunnsmessige og kulturelle forholdene ned gjennom tiden. I sin struktur gir den samlede tidsskrift-litteraturen vår et levende bilde av utviklingen mot en stadig sterkere differensiering i samfunnet. Fag knytter seg til fag, interesse til interesse, behov springer ut av behov, og nærsagt alt slår etter hvert ut i periodiske publikasjoner, i tidsskrifter».

Tveterås talte opp og fant at mens det i 1800-tallets første tiår fantes 13 tidsskrifter i Norge, var det hundre år senere 493 tidsskrifter. Det inkluderte fagtidsskrifter for alle deler av samfunnet: medisin, geografi, psykologi, rettsvitenskap, husflid, jakt, fiske, bibliotekvesen, og mye annet. Det moderne samfunnet har vært avhengig av den opplyste erfaringsutvekslingen som tidsskriftene legger til rette for.

Konfrontasjon med bransjen

At behov springer ut av behov, som Tveterås formulerte det, var også et viktig poeng for meg da jeg i august i år deltok på et seminar på Blindern om nordisk skriftkultur. Initiativtakerne var Kjell Lars Berge og Johan Tønnesson, og vi litteratur-, retorikk- og skoleforskere møtte representanter fra det vi på universitetet kaller «bransjen»; det vil i dette tilfellet si Norsk Bibliotekforening, Den norske Forleggerforening, Tidsskriftforeningen og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.

Siden et viktig motiv for å møtes var en felles bekymring for en truet ytringskultur og svekkede leseferdigheter blant ungdom, valgte jeg som kritikkforsker å legge vekt på tidsskriftene. Jeg ville illustrere hvordan tidsskriftekspansjonen i siste halvdel av 1800-tallet handlet nettopp om demokratisk deltakelse, om å la nye grupper av befolkningen få en stemme i offentligheten. Jeg snakket ikke bare om de store institusjonsbyggerne Samtiden, Kirke og Kultur og Syn og Segn, som alle har vist imponerende utholdenhet siden 1890-årene og fram til i dag. Jeg nevnte også små flyktige tidsskrift som blant annet bohembladet Impressionisten (1886-1890), som var viktig for Hans Jæger og Christian Krohg da myndighetenes sanksjonerte mot deres overskridende bøker. Denne typen tidsskrift fungerer gjerne som midlertidig ventil eller som utskytingsrampe for senere prosjekter. Jeg forklarte at nye tidsskrifter har en tendens til å oppstå når grupper i samfunnet føler seg forbigått i den bredere offentligheten. Det kan være kvinnene, som i 1887 opprettet Nylænde, eller Blikk, som ble startet i 1991 og går for å være Nordens eldste skeive magasin. Tidsskrifter bidrar til synliggjøring og en mer mangfoldig representasjon i samfunnsdebatten.

Flere av seminardeltakerne nikket anerkjennende, og jeg forsto at vi var relativt enige om at tidsskriftene var viktige for ytringskulturen. Men da turen kom til Kari J. Spjeldnæs, som nettopp hadde utgitt bok om lesing, men som i denne konteksten representerte forlagssiden, ville hun gjerne realitetsorientere oss litt: Til syvende og sist handler alt om økonomi. Dessverre er det slik at tidsskriftene leses av en liten marginal gruppe. Det er få abonnenter. Det er ingen penger i det.

Jeg vet ikke hva som skjedde, men denne kommentaren fikk meg til å fyre: Vi er naturligvis alle begrenset av økonomiske rammer enten vi jobber på universitet eller i forlag, men det å vurdere tidsskrifters verdi utelukkende utfra abonnements- og salgstall oppfatter jeg som skremmende korttenkt. Jeg klarte ikke å skjule hvor opprørt jeg var: Tenk på den enorme indirekte betydningen disse tidsskriftene har for skriftkulturen! Disse publikasjonene er viktige læringsarenaer for unge intellektuelle. Tidsskrifter blir til i formative år for de som skriver, og de fanges opp i formative år av de som leser. Dessuten leses de av mange flere enn de som abonnerer, blant annet via bibliotekene. Det arbeidet som tidsskriftene står for, kan kanskje virke smått på kort sikt, men det har enorme ringvirkninger for ytringskulturen.

Provosert av forlagssidens kvantitetsargumentasjon hørte jeg meg selv innta det motsatte ytterpunktet: jo mindre, desto bedre. Jeg holdt en flammende appell for studenttidsskriftene, for jeg har sett på nært hold hvor verdifullt det er å ha erfaring fra redaksjonelt arbeid i disse små og tilsynelatende uviktige publikasjonene. Her lærer 20-åringer å skrive, redigere, vaske språk, hente inn illustratører, forhandle med trykkerier, distributører – hele kjeden. Jeg sa: Som tidsskriftforsker og litteraturhistoriker har jeg lært at man skal aldri – aldri – undervurdere et studenttidsskrift. Tenk på Profil! Tenk på Vagant! Begge startet som studenttidsskrifter på Blindern. Nå er de blitt legendariske. Vagant er blitt et forbilde for tidsskrifter over hele Norden.

Da jeg kom til studenttidsskriftene, hadde jeg problemer med å holde gråten unna – ikke bare fordi det generelt er rørende at små aktører kan slå til nedenfra, mot alle odds, at lille David hamler opp med kjempen Goliat, men fordi det er disse småtidsskriftene jeg personlig har hatt mest kontakt med gjennom årenes løp.

De siste skal bli de første

Da jeg skiftet jobb fra NTNU til Universitetet i Oslo for fire år siden, opplevde jeg at kravet om å publisere i internasjonalt ledende forskningstidsskrifter ble enda mer uttalt enn det jeg allerede var vant til, og da jeg etter ett år på Blindern selv ble forskningsleder ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier, var jeg programforpliktet til å prioritere prestisjetidsskrifter framfor mindre publikasjoner som ikke ga uttelling i tellekantsystemet. (Ja, universitetsansatte er også underlagt krav til økonomisk inntjening.) Likevel sier jeg alltid ja når studenttidsskrifter som bøygen og Filologen spør om jeg ville skrive for dem. Det har jeg gjort like mye for min egen del som for å være grei mot studentene. Som nyinnflyttet i hovedstaden står man nemlig utenfor viktige nettverk som andre kolleger tar for gitt. I en slik situasjon kan det å komme på trykk i lille bøygen være en viktig inngangsbillett til den litterære institusjon, for å parafrasere Jahn Holljen Thon – en ivrig tidsskriftforsker som dessverre ikke lenger er iblant oss.

Den samme Thon skrev forøvrig om vennskapets betydning i sin doktoravhandling om nordiske unglitterære tidsskrifter, og at medarbeiderskap i Profil omkring 1960 «var et forkurs i institusjonskunnskap». Han siktet da til at senere innflytelsesrike skikkelser i den litterære institusjonen som Helge Rønning, Hans Fredrik Dahl, Tor Åge Bringsværd, Otto Hageberg og Andreas Skartveit for seksti år siden redigerte nettopp studenttidsskriftet Profil.

At man aldri skal undervurdere et studenttidsskrift, så jeg selv på nært hold da jeg jobbet i Trondheim. Der het studenttidsskriftet på Nordisk institutt riss, og fra midten av 1990-tallet var dette drevet av mer eller mindre ambisiøse redaktører. En av de ivrigste var David Allan Aasen, som etter en tid i riss først på 00-tallet var så sulten på mer tidsskriftarbeid at han sammen med Guri Sørumgård Botheim grunnla et eget rendyrket litteraturtidsskrift: Ratatosk (2004–2009). Denne gründervirksomheten ble lagt merke til i hovedstaden og førte til at David ble headhuntet til Samlaget. Nå jobber han der som forlagsredaktør for skjønnlitteratur.

Hvem er det som snakker om at små tidsskrift har marginal betydning? Bokbransjen har mye å takke de små tidsskriftene for.

Hvis papir er viktig

Min disputt i august med Aschehougs tidligere forlagsdirektør for litteratur ble kanskje i overkant følelsesladet, og da jeg hadde lagt meg den kvelden, fikk jeg ikke sove fordi jeg lå og grublet over enda mer som burde vært sagt. Ikke minst burde jeg ha understreket enda tydeligere at tidsskriftene er skriveskoler som forlagene ikke ville klart seg uten, at tidsskriftene stadig er det foretrukne format for utdypende kulturkritikk, og at den internasjonale tidsskriftforskningen er en fagdisiplin i stor vekst. Og dersom man er bekymret for hva digitaliseringen gjør med konsentrasjonsevnen vår, bør man kanskje også se verdien av papirtidsskriftenes bevaring.

Dette siste punktet ble riktignok ikke fullt ut bevisst for meg før i forrige uke da den sjokkerende nyheten kom om at tradisjonsrike Vinduet fra neste år ikke lenger skal utkomme som papirtidsskrift. Da jeg i Klassekampen 31. oktober leste Gyldendals sjefredaktør Kari Marsteins begrunnelse for å flytte Vinduet over på nett, etter 75 år på papir, så jeg min tidligere diskusjon med Spjeldnæs i et enda klarere lys: Her er det noe som skurrer.

Marstein tror den heldigitale satsingen vil gi tidsskriftet en bedre mulighet til å være dagsaktuelt. Samtidig sier hun til avisen at digitaliseringen av Vinduet ikke er noe generelt retningsvalg bort fra papir fra forlagets side. Det er da jeg stusser. Hvis man mener at papirbøker stadig er viktige, trenger man vel også å dyrke fram lesere og redaktører som orker den langsomme refleksjonen omkring bøker – i tidsskriftene, det vil si i et format som matcher litteraturens krav?

I Bjerke & Halvorsens rapport Kulturtidsskriftene konkluderes det klart og tydelig med at utgivelse på papir må støttes særskilt fordi den trykte kommunikasjonen har en egenverdi: «Våre undersøkelser viser at rendyrkede digitale strategier resulterer i et teknologisk press mot hyppige oppdateringer og nyhetsfokus, noe som bidrar til at utgivelsene utvikler seg til å ligne nettavisen».

Det betyr ikke nødvendigvis at alle tidsskrifter gjør seg best på papir. Personlig synes jeg Periskop og Kunstkritikk.no fungerer perfekt på nett, og det er vanskelig å forestille seg disse som papirtidsskrifter, men for litteraturkritikk og samfunnsdebatt er det trykte tidsskriftets langsomhet uvurderlig. Det handler om at dybdelesning krever vedlikehold av andre deler av hjernen enn det overflatelesning gjør.

Det er tankevekkende at Kari J. Spjeldnæs skriver så engasjert om nettopp de kognitive gevinstene av å berøres fysisk i leseprosessen. I sin nye bok Lese. En liten bok om store opplevelser (Aschehoug 2020) refererer hun blant annet til professor Anne Mangens forskning ved Lesesenteret i Stavanger.

«Lesekroppen er tema for flere av Mangens forskningsartikler. Gjennom fysiske opplevelser aktiveres sansene av det vi ser og tar på. Bokens tyngde og tykkelse og fingrene som blar, skaper bevissthet om hvor mye som er lest og hvor mye som gjenstår. Leseopplevelsen farges av bokens fremtoning gjennom innbinding, papirkvalitet, lukt av trykksverte, kanskje også av støvet etter gammel bok på fingrene. Bokens ´haptiske kvalitet´, det huden sanser, trer fram gjennom leserens fingre når boken er til å ta og føle på».

Tidsskriftentusiaster snakker ofte om periodiske koder som papirkvalitet, format og layout, og er nettopp svært bevisste denne haptiske siden ved det å ta seg gjennom et tidsskriftnummer. Er heftet glatt eller matt, kvadratisk eller rektangulært? Hukommelsen trenger slike tredimensjonale knagger fordi vi tenker som kropper i verden, ikke som todimensjonale skjermbilder. En annen leseforsker, Maryanne Wolf, forfatteren av Reader, Come Home: The Reading Brain in a Digital World (2018), har understreket at vitenskap og demokrati – vår evne til å tenke abstrakt og sette ting i perspektiv – forutsetter en skriftkultur. Vi risikerer at den teknologien vi har skapt med våre velutviklede hjerner, er i ferd med å ødelegge nettopp dette intellektet.

Derfor handler diskusjonen om papir versus nett om langt mer enn nostalgi versus fremtidsrettethet. Jeg lar imidlertid temaet ligge for denne gang.

Infrastruktur

Jeg vil i stedet avrunde med å trekke fram et annet problem som Kari Marstein påpeker, og som flere av innleggene under Tidsskriftdagen 2020 har handlet om, nemlig distribusjonsutfordringene: Det er for få utsalgssteder og biblioteker som tar inn tidsskrifter. Dette kan nok også forklare Spjeldnæs´ bemerkning om at altfor få leser tidsskrifter.

Da jeg skulle forberede dette innlegget, tok jeg en runde i bokhandlene i Oslo sentrum for å skaffe meg viktige tidsskrifter jeg selv ikke abonnerer på. På Tanum i Karl Johans gate fantes ingenting. Norli i Universitetsgata hadde et knippe gode litteraturtidsskrifter, men ikke Minerva, så jeg trasket videre til Tronsmo. Der hadde de flere tidsskrifter, men fortsatt ikke noe Minerva. Narvesen på Oslo S har det forhåpentligvis, men det er et tankekors at det skal være så tungvint å få tak i tidsskrifter selv i Norges hovedstad. Hvis bokhandlere og kiosker ikke vil selge tidsskrift, kan jeg godt forstå at det er vanskelig å få det til å gå rundt som tidsskriftaktør. Tidsskriftene er avhengig av forutsigbare rammer og velutbygd infrastruktur.

Den store tidsskriftboomen fra 1890-årene av var nettopp knyttet til utbyggingen av nasjonal infrastruktur. Det var da moderniseringen av Deichman og andre folkebibliotek skjøt fart. I siste halvdel av 1800-tallet foregikk det ikke minst en storstilt jernbaneutbygging i Norge, og i tilknytning til denne ble det bygd kiosker for blader og aviser overalt. I 1894 satte Bertrand Narvesen opp sine første kiosker på jernbanestasjonene i Kristiania og Drammen, kan vi lese i Norsk pressehistorie. Dette fikk også betydning for tidsskriftene. I dag finnes det Narvesen-kiosker på hvert et hjørne, men dette hjelper lite for tidsskriftene så lenge det er kun et fåtall blader som tas inn.

I 2020 lages det i Norge mange utmerkede tidsskrifter, og demokratiet trenger dem. Tidsskriftene representerer i seg selv «viktig infrastruktur for informasjon, debatt og kritikk på kunstfeltene de er innleiret i, og de bidrar til å utvikle disse feltene», skriver Bjerke & Halvorsen i Kulturtidsskriftene. Samtidig er tidsskriftene som kritisk infrastruktur avhengig av annen infrastruktur for å komme ut til leserne. Der er det en jobb å gjøre.


Sissel Furuseth (f. 1971) er professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo.