Litteraturens radikalisme

Den offentlige samtalen er preget av mangel på politisk fantasi. Om litteraturen fremdeles har en samfunnsnyttig rolle å spille så må det vel være denne: Å lære oss at det er mulig å tenke radikalt annerledes.
21.10.2020 - 12:45

Hva betyr det å være radikal? Hva har radikalisme med litteratur å gjøre? Ordet radikal stammer fra det latinske radix, som betyr rot. Noen mener derfor at det å være radikal betyr å gå til roten av problemet, snarere enn å frisere eller sminke overflaten. Den norske radikaleren Marcus Thrane så det litt annerledes på den tiden da han startet sine arbeiderforeninger i Norge, det vil si omkring 1850. Han oversatte «radikal» med det norske ordet rothugger, og anvendte det om sin egen politiske innstilling. Den radikale er altså, metaforisk sagt, ikke den som «går» til røttene, men den som hugger dem, hvilket i praksis innebærer å slå overende etablerte institusjoner og tankemønstre. Den radikale er, i motsetning til den konservative, innstilt på å bryte tvert med det nedarvede, det vante, det velprøvde. Eller vi kan si det på en annen måte: Den radikale er en som har innsett at alt like gjerne kunne vært helt annerledes. Det vil si: Ingen av de sosiale institusjonene eller konvensjonene som omgir oss, og som styrer livene våre, fra vi blir født til vi dør, er strengt tatt nødvendige. Dermed kunne man si at den radikale er beslektet med filosofen, for enhver sann tenkning begynner med den samme innstillingen, det vil si den som tilsier at alt like gjerne kunne vært annerledes. Derfor krever enhver sann filosofi, i likhet med enhver sann radikalitet, evnen til å forestille seg en annen virkelighet enn den vi til enhver tid har foran oss. Den radikale må altså ha en sterkt utviklet forestillingsevne. Den fantasiløse ser ingen muligheter for sosial forandring, på samme måte som han, eller hun, ikke ser behovet for poesi eller filosofi.

Den radikale inspirasjon

Ved hjelp av dette lille resonnementet har vi kommet frem til en mulig konvergens mellom dikteren, filosofen og den radikale: De er alle sammen fantasimennesker, det vil si, kreative skikkelser med en sterk evne til å mane frem en annen, ny og hittil usett verden for sitt indre øye. I Alberto Toscanos idéhistoriske verk om fanatismen, finner man blant annet at den radikale som kulturell skikkelse historisk sett har vært nært forbundet med entusiasten. Entusiasme stammer fra det greske ordet enthousiasmos, som opprinnelig betydde «besatt av en Gud». Hos Platon er dette ordet (i den tidlige dialogen Ion) brukt om poetene, i en fra Platons side temmelig ambivalent bestemmelse av poetene som gudenes talerør. Ordet entusiasme er også nært beslektet med det latinske ordet inspirare, som betegner et gudommelig innpust, og som er opphavet til ordet inspirasjon. Når den radikale er en entusiast, kan man altså like gjerne si at han, i likhet med poeten, er inspirert. Begge er båret av et slags indre løft, på vegne av sin visjon, hvor verden ser annerledes (og bedre) ut enn hva den gjør i den faktiske virkeligheten. Både radikaleren og poeten er altså, i hvert fall idéhistorisk sett, inspirerte fantasimennesker, besatt av tanken på å skape en ny verden – enten i ord eller i virkelighet.

Dette poenget svarer til min egen erfaring med den beste litteraturen, det vil si den originale, den rystende diktningen fra Homer og fremover. Genuin originalitet er i min erfaring alltid radikal, nettopp fordi det originale verket på en uventet måte bryter nytt land, fører oss inn mot noe fremmed, som likevel på forunderlig vis er gjenkjennelig. Men dette oppnår litteraturen ikke ved å være velment, for eksempel ved å tjene en rettferdig politisk sak gjennom tydelige budskap og paroler. Litteratur som i for stor grad er skrevet for å predike et bestemt politisk program, blir sjelden veldig god. Det er ikke slik diktningen blir politisk virksom. Det litterære verkets politiske betydning ligger snarere i at det lærer oss å tenke og føle annerledes, at det gjør oss i stand til å erfare andre verdener, andre måter å sanse på, andre livsmuligheter og livsdilemmaer enn de vi kjenner fra våre egne liv. Sagt på en litt gammeldags måte: Litteraturens politiske potensial ligger i at den øver opp leserens fantasi, hvilket er en forutsetning for at man skal kunne endre syn på verden. Men hvilken relevans har et slikt poeng egentlig i dag?

Nødvendigheten av å tenke annerledes

Vår egen samtid er som kjent full av begeistring for «innovasjon» (det vil si utviklingen av nye ting), et ord hvis store plass i den offentlige samtalen står i grell kontrast til den påfallende mangelen på politisk fantasi som preger dagens diskusjon. Den slovenske filosofen Slavoj Žižek har i denne anledning gjort et interessant poeng: Han bemerker at vi, når det gjelder teknologi, typisk ser ubegrensede muligheter overalt: Kanskje kan vi få evig liv, kanskje vil vi kolonisere månen, eller Mars, kanskje vil vi om ikke lenge utvikle vidunderpiller som vil kunne helbrede enhver sykdom, eller roboter som gjør alt det kjedelige arbeidet for oss. Alt dette er vi med på, vi lar oss oppløfte og begeistre når slike muligheter ytres med overbevisning. Men så snart samtalen kommer inn på forslag til sosial forandring, som rokker ved kapitalismens verdensorden, slik som for eksempel arbeiderdrevne fabrikker, eller selvstyrte lokalsamfunn, eller en mer sosialistisk økonomi, er det plutselig full stopp. Her ser man få muligheter. Dette fremstår for de fleste (i alle fall de fleste av dem som vanker i maktens korridorer) som urealistiske vyer og ørkesløst tankespinn. Riktignok er det ikke så vanskelig å få folk med på at forbrukssamfunnet ikke kan vedvare i det uendelig uten at det fører til en eller annen form for økologisk kollaps. Men som det ofte er blitt sagt: Vi har i dag mye lettere for å forestille oss verdens ende enn et alternativ til kapitalismen.     

Det er dette jeg snakker om når jeg hevder at den offentlige samtalen er preget av mangel på politisk fantasi. Og det er her jeg ser en oppgave for litteraturen, som gjennom sin evne til å snu om på våre forestillinger, kan fungere som en motgift mot stagnasjonen i befolkningens politiske forestillingsevne. De litterære mesterverkene er grunnleggende radikale i sin originalitet, og etter mitt syn er vi, på dette stadiet i historien, helt avhengig av en form for radikalisme i tenkningen dersom vi skal kunne skape grunnlaget for noe som ligner et sivilisert fellesskap også i de nærmeste hundreårene. Grunnen til dét er kort og godt at vi ikke kan fortsette å føre en økonomisk politikk som er avhengig av evigvarende vekst uten at vi ødelegger vårt eget (samt mange andre arters) livsgrunnlag. Og siden kapitalismen såvidt jeg kan forstå ikke kan fungere uten kontinuerlig vekst, er vi helt nødt til å begynne å tenke grunnleggende annerledes – det vil si, vi kan ikke bare gå til røttene for å undersøke dem, men er nødt til å hugge dem også, slik Marcus Thrane anbefalte allerede omkring 1850, det vil si, før hans arbeiderforeninger ble slått ned på det mest brutale av datidens konservative regime, med den sterkt antiliberale Severin Løvenskiold i spissen.

Kulturkonservativ radikalisme!

Men dette betyr ikke at vi kort og godt kan ta farvel med tradisjonen på vegne av forestillingen om en vidunderlig ny verden. Hvis vi ikke behandler den litterære tradisjonen med interesse, kjærlighet, og respekt, kommer vi ingen vei, for da lærer vi ingenting, og vil dermed uvegerlig stagnere i det fremtidsrettede arbeidet, som altså er avhenig av fortidens skrifter for sitt idétilfang. Det er, slik jeg ser det, ikke minst den totale mangelen på berøring med den litterære og filosofiske tradisjonen som gjør nåtidens innovasjons-evangelium så stakkarslig tomt og intetsigende. Vår tids maktelite, som i alt det vesentlige er markedsliberalistisk orientert, og som dermed står last og brast med kapitalismen, er på sitt vis radikal i sin utrettelige fremtidsomfavnelse og endringsvilje. Men dette er en skadelig og tankeløs radikalisme, som først og fremst tjener tekno-kapitalismens insektaktige guddom. Det vi trenger i dag, er noe helt annet: en reflektert og tenkende radikalisme, som (hvor paradoksalt det enn kan høres) må grunnlegges på en kulturkonservativ innstilling. Ikke fordi man skal godta eller annamme alt som stammer fra den traderte skriftkulturen – det er hverken mulig eller ønskelig – men fordi man er nødt til å studere denne tradisjonen, åpne seg for den, lære å tenke sammen med den, for å bli i stand til å tenke radikalt på den rette måten. Det vil si, på en måte som kan bidra til å skape en livskraftig ny verden, som ikke bare gagner de få, men som er innrettet mot å sikre og bedre livene til de mange.


Frode Helmich Pedersen (f. 1976) er førsteamanuensis i nordisk litterturvitenskap og kritiker.


BLA 10/20.