Hvor leservennlig bør en forfatter skrive?

Jonas Meyer svarer på ofte stilte spørsmål. Denne gangen: Har teknologien tatt igjen litteraturen?
21.10.2020 - 12:44

Spørsmålet er kontroversielt, for en forfatter skal vel overhodet ikke tenke på leseren? Den renskårne forfatter skal, som Michel de Montaigne gjør i forordet til sine essays, ta farvel med leseren. Montaigne sier rett ut at han ikke har leserens behov i tankene. Dette er mønsteret for det litterært høyverdige: Den kompromissløse forfatteren som ikke forsøker å bli likt.

I en episode av podcasten Poesidigg påstår Frode Helmich Pedersen at Aftenposten, Norges største avis, estimerer alle tekstenes leservennlighet ved hjelp av en algoritme. Verktøyet heter LIKS[1], og måler setningslengde, andel lange ord samt andre parametere, og gir en score. Jo lavere score, jo høyere leservennlighet. Dersom teksten scorer over 40, blir skribentene bedt om å redigere til de kommer ned på 30-tallet. Leservennlighet er en viktig verdi for Aftenposten.

Denne praksisen vekker harme hos noen. Hvordan skal det gå når algoritmene styrer prosaen og bestemmer hvilken vanskelighetsgrad leserne tåler? Pedersen kaller praksisen for et endetidstegn. Vi lever ikke lenger i en litterær kultur. Men stemmer dette? Har dystopien nådd oss? Har teknologien overstyrt kreativiteten?

I tillegg til å skrive her i BLA, skriver jeg også om litteratur i Aftenposten. Jeg kan bekrefte at vi bruker LIKS. Jeg var skeptisk i starten. Intuitivt forbandt jeg kvalitet med lav leservennlighet. Dette var helt til jeg sjekket leservennligheten til et knippe av mine favorittforfattere. Jeg startet med åpningen på Dag Solstads siste roman. Hva slags score ville Solstad, som er kjent for sine knotete og distre setninger, få? 31 og lettlest, sa LIKS. Jeg prøvde åpningen på Elvestengfolket av Thure Erik Lund, en annen forfatter kjent for vanskelige setninger. 25 og svært lettlest, sa LIKS. Jeg høynet og forsøkte med åpningen på Molloy av Beckett, en roman beryktet for sin utilgjengelighet. 18 og veldig lettlest. Man får det nesten ikke mer lettlest. Jeg trodde at disse tekstenes indre friksjon og tverrhet ville gi en lav leservennlighet, som igjen ville antyde styrke og kvalitet. Men både Solstad, Lund og Beckett ville enkelt bestått Aftenpostens krav til leservennlighet. Hvem ville trodd det?

For ordens skyld testet jeg også Michel de Montaignes berømte forord. 38, sa LIKS, altså meget leservennlig. Det er interessant at Montaigne, i den moderne norske oversettelsen riktignok, i teksten der han eksplisitt sier at han ikke bryr seg om leserens behov, altså hadde passert Aftenpostens krav til leservennlighet.

Et lite øyeblikk mistenkte jeg at algoritmen ikke målte leservennlighet, men litterær kvalitet. Men da jeg puttet Proust inn i LIKS, forstod jeg mer av systemet. Det er særlig setningslengde som slår ut på indeksen. Lange setninger og lite punktum gir lav leservennlighet. Korte setninger motsatt. Åpningen av Prousts På sporet av den tapte tid, med sine lange, hypotaktiske setninger, får skyhøy score og dermed lav leservennlighet. Hvis man vil bestå LIKS-testen, er løsningen altså å sette mer punktum.

Men hvor leservennlig bør en forfatter skrive?

Svaret er selvfølgelig at forfattere må gjøre hva pokker de vil og deretter ta konsekvensene av det. Montaignes leservennlighet kom ikke av at han fulgte en algoritme, men av den indre friheten han ga seg selv i arbeidet med essayene. Montaigne skriver i forordet at dersom han skulle ha skrevet for å ta seg bedre ut i verdens øyne, ville han staset seg mer opp. Foruten å være selviscenesettelse på sitt beste, impliserer det paradoksalt nok at han ville skrevet vanskeligere om han skulle ha tenkt på leseren.

Og jeg da, som faktisk bryr meg om leservennlighet, som ikke gjør annet enn å bukke og skrape for leseren? Hva scorer denne teksten? 40. Jeg er enda ikke helt på Beckett-nivå og kan sette mer punktum.


Jonas Hansen Meyer (f. 1982) er skribent, lektor og programleder i BLA-podden.


[1] LIKS er tilgjengelig for alle. Det er bare å google.