Foto: Aschehoug.

Å sprette opp buken på bygdedyret

De som trur klasseskiller i dagens Norge er en myte, kan notere Adelheid Seyfarths Svullryakvartett på leselista si. Å lese romanene om utkantsamfunnet på Finnskogen er som å putte fingeren rett i såret: en øvelse i empati og toleranse for folk flest, en øvelse i å forstå arbeiderklassa for middelklassa, og en brutalt ærlig skildring om minoriteter og fremmedfrykt.
21.08.2020 - 12:10

Femten sider inn i Så blomstret rogna (2020), kjenner jeg at jeg ikke orker at Robert Langberget skal få kreft og dø. Svullryakvartetten kan ikke slutte slik. For hva skal skje med Maren-Anna, mor hans, om han dør? Skal hu overleve han, bli sittende igjen aleine i dette huset som snart ikke står på grunnmuren sin lenger, med gjenferdet til både mannen og sønnen sin? Og hva med Siw og unga? Siw, denne ekskona som Robert har lova å elske i gode og onde dager, som han fortsatt elsker i gode og onde dager, sjøl om det er flest fæle dager, fulle av galskap og kjefting og dårlige kår. For det er jo det som er livet, sjøl om det knapt er verdt å leve. Det er det livet de har fått utdelt, det de lever så godt de kan. 

Svullryakvartetten utgjør de fire siste romanene i Seyfarths forfatterskap på i alt seks, og er ei kjærlighetserklæring til den finnskogske folkesjela. Som en 30 år gammal litteraturviter, hvit kvinne, bosatt i by, fornøyd med jobben og til tider medium fornøyd med et privilegert liv, leser jeg mye om meg sjøl i samtidslitteraturens fortellinger. Jeg har også lest en del om meg sjøl som oppvokst på bygda og flytta ut, med bygdementaliteten (forsøkt gjemt) i lomma, i norske oppvekstskildringer. Men jeg finner sjelden fortellinger om foreldregenerasjonen min, besteforeldregenerasjonen, de som bygde, blei og fortsatt bor i flatbygdene på Østlandet. Enda sjeldnere finner jeg noen som skriver om Hedmark fra innsida i dagens litterære offentlighet (sjøl om du ikke må så altfor langt tilbake i tid, før du treffer igjen godeste Åsta Holth som målbar og målbandt hele Finnskogen i sine skriverier). I dag blir det helst med innflytterperspektivet eller med en harselering over bygdefolkets elendighet. Det er kanskje enklere å forholde seg til denne type bygdeskildringer, for disse eksponerer bygda og bygdedyret på den mer karikerte måten, slik du kanskje forventer. Adelheid Seyfarth trenger derimot inn med lupe og lagdrakt på heimplassen sin: Solør i Innlandet, et tettsted bestående av tre kommuner, «bygda som ligger på bredden av de bølgende Finnskogene» liggende langs svenskegrensa, med dialekta solung, og sine problemer. Og hva disse problemene består i, tar oss rett i kjernen på en del betente politiske spørsmål i dagens Norge – spørsmål om toleranse, empati og respekt for annerledeshet.


Artikkelen er 6322 ord lang.

Du må være abonnent for å kunne lese denne artikkelen

  • Ordinært abonnement
  • Privatabonnement
  • Korttidsabonnement