Albert Camus utgav romanen "Pesten" i 1947. Heller enn smittetematikken, som åpenbart er aktuell om dagen, skriver Kaja Schjerven Mollerin om våre felles livsvilkår, vår felles utsatthet: «Er vi egentlig noen gang i samme båt?»

Når abstraksjonen dreper

Albert Camus' "Pesten" er fortellingen om en konkret epidemi som rammer en konkret by, men historien er like mye en påminnelse om at livet og døden bor vegg i vegg i oss alle, skriver Kaja Schjerven Mollerin.
22.05.2020 - 13:46

Det var i den andre eller tredje bokhandelen jeg var innom, en formiddag for noen uker siden, da gatene var stille og butikkene tomme, at jeg tenkte over bokstablene ved kassa. I hver butikk lå de samme bøkene på den mest prominente plassen: et utvalg titler om smitte og sykdom, og blant dem Albert Camus’ Pesten (1947), fortellingen om den algeriske byen Oran som en gang på 1940-tallet ble rammet av pest. En sykdom befolkningen i denne «tvers igjennom moderne by[en]» ellers forbandt med svunne tider. På andre siden av marerittet, lenge etter at sjokket har lagt seg, og forferdelsen over all den menneskelige lidelse de har vært vitne til, skulle farsotten – forstår leseren – bli stående for dem som en påminnelse om at mennesket er mer natur enn vi liker å tro.

Plutselig dør vi den samme døden som rottene i rennesteinen.



Artikkelen er 2223 ord lang.

Du må være abonnent for å kunne lese denne artikkelen

  • Ordinært abonnement
  • Privatabonnement
  • Korttidsabonnement