Svartedauden er blant de mest kjente epidemiene i historien. Den etterlot seg sterke avtrykk i kultur og historie: Særlig kjent i Norge er Theodor Kittelsens "Svartedauden" fra 1900, der han blant annet tegner fram "Pesta", personifiseringen av sykdommen. Bildet viser "Pesta kommer", fra Kittelsens serie.

Fra mikroorganismenes karriereveier: mot den hvite død

Historien er breddfull av store sykdomstilfeller. Både kjente pandemier som svartedauden og spanskesyken og mer dagligdagse forkjølelser har gitt avtrykk i litteraturen. Hilde Bondevik og Knut Stene-Johansen skriver om pest, influensa og sykdom som litteratur.
22.05.2020 - 13:47

For snart ti år siden, i 2011, utga vi boken Sykdom som litteratur – 13 diagnoser i litteraturen. Der forsøkte vi å la litteratur og medisin møte hverandre. Boken ble godt mottatt, og vi har vurdert å oppdatere den i en ny utgave. Kanskje er det for overveldende. Det skjer mye i verden på ti år, nye sykdomsbilder, nye diagnoser, nye utfordringer, som utbredelsen av resistente bakterier, eller som den pandemien vi nå konfronteres med. Gjensynet med de to første kapitlene i boken, om henholdsvis pest og influensa, har vært litt underlig. Mye er nok fremdeles relevant i disse urovekkende og stedvis skrekkelige tidene, mens andre passasjer i boken viser hvor fort tiden går, og hvor raskt kunnskap og forståelse endres. Nå for tiden nesten daglig. Så er vi der igjen, midt i en epidemi, og i skrivende stund vet vi ikke hvor det hele ender, men det er langt til svartedaudens eller spanskesykens tall over døde. Hvite legefrakker preger nyhetsbildet, viruset kalles en usynlig fiende; «corona» er navnet på den hvite auraen rundt et himmellegeme (månen): Kan vi kalle covid-19 «Den hvite Død», «The White Death» eller kanskje «Kvitedauden»?  Den svenske idéhistorikeren Karin Johannisson snakket i sin tid gjerne om «sykdommers karrierer», at de veksler i aktualitet og intensitet. Mikroorganismene har også sine karriereveier, og pest og influensa føyer seg inn på hver sin måte. Historien gjentar seg, i følge 1600-tallsfilosofen Giambattista Vico, men som i en spiral, den kommer tilbake på nye vis, i nye mutasjoner, kunne vi kanskje si. Er det noe fortrengt som vender tilbake, ubehaget i kulturen, er det menneskets måte å leve på som hevnes, er mennesket selve sykdommen, som Gilles Deleuze formulerte det? Vi merker at det å skrive nå, mens pandemien pågår, er noe annet enn det var å skrive før den brøt løs. Hvordan vil det arte seg å skrive – poesi, epos, drama, sakprosa – etter at epidemien har gitt seg, forutsatt at det skjer? Før og etter corona, «BC» og «AC», det er tidsskillelinjer det er vanskelig å begripe rekkevidden av nå. Hvilke posttraumatiske uttrykksformer vil melde seg? Nye idiorytmier og sensibiliteter, endrede berøringspunkter for fellesskap og individualitet, en mer abstrakt sosialitet, der nye reguleringer av samhandling og instrukser for samfunnskroppen stilles overfor trusselen om barbari og sivilisatorisk havari? Om sykdom gjerne tvinger oss til å anta andre måter å forholde oss til verden på, kan litteraturen med selve sitt grunnleggende betydningsskapende vesen fremstå som oppbyggelig, noe å støtte seg til og stole på, samtidig som den har et stort kritisk potensiale. Kanskje vender vi før vi aner det tilbake til våre vaner. Men vanene kan også vende seg mot seg selv. Igjen.

Her følger noen sterkt forkortede utdrag av de to nevnte kapitlene, så godt som uten endringer.



Artikkelen er 6847 ord lang.

Du må være abonnent for å kunne lese denne artikkelen

  • Ordinært abonnement
  • Privatabonnement
  • Korttidsabonnement