«Den norske forfatteren Thure Erik Lund og den svenske depresjonsforfatteren Andrzej Tichý skriver begge romaner som tar for seg det vi av mangel på et bedre ord kan kalle ‘verdensmaskinen’: En abstrakt tilstedeværelse som kontrollerer og styrer alt og alle, og som virker umulig å unnslippe», skriver Johannes Grytnes. Tegninga er henta fra Franz Kafkas notatbøker.

Kunsten å sette grenser

Thure Erik Lund og Andrzej Tichý beskriver begge vår verden som en grenseløs, invaderende maskin. Bøkene deres fremstår som mer eller mindre vellykkede forsøk på å gjøre motstand mot denne maskinen som, lik et virus, finnes over alt og ingen steder samtidig, skriver Johannes Grytnes
22.04.2020 - 15:32

Verden består av grenser. Alt som eksisterer må avgrenses og begrenses. Det som ikke har grenser er potensielt altoppslukende, falskt og uforsonlig. Det er det grenseløse vi møter i Franz Kafkas roman Slottet. Når hovedpersonen, landmåleren K., ankommer landsbyen ved foten av slottet, er slottsfjellet innhyllet i tåke. Men selv om slottet ikke er synlig er det til stede over alt. Som den første personen K. møter i landsbyen konstaterer: «Denne landsbyen hører inn under slottet. Den som bor eller overnatter her, bor eller overnatter altså i grunnen på slottet.» Nettopp derfor må K. være, eller i hvert fall hevde å være, landmåler: Hans oppgave er å begrense og fastsette. Slottet svarer på denne provokasjonen ved å gjenta sin utydelighet, sin ubegrensethet, sin uendelige og klamme eksistens. Uten denne begrensningen, uten denne utmålingen av grensene mellom Slottet og landsbyen er det heller ikke mulig å handle mot Slottet, gjøre motstand. K. får aldri noensinne bekreftet om han er velkommen eller ei i landsbyen, og kjemper en uendelig kamp for å få fastsatt hva slottet egentlig er. Så lenge ingen grenser er satt for slottets makt og utstrekning, er det ikke mulig å forholde seg til den som annet enn en passiv mottager. Dette er hva Kafka har etterlatt oss: Lovens dør står på vidt gap, vi er alle potensielt skyldige til det motsatte er bevist. Spørsmålet er hvordan vi skal få dørvokteren til å si, som i parabelen presten forteller Josef K. i Prosessen: «Jeg går nå og lukker den.»

Thure Erik Lund

(f. 1959) debuterte med romanen Tanger i 1992. Han har utgitt en rekke romaner og essays, og mottatt flere priser. Siste utgivelse: Romutvidelser (2019).

Slottets ekspansive grenseløshet gir både form og innhold til to samtidige skandinaviske forfatterskap. Den norske forfatteren Thure Erik Lund og den svenske depresjonsforfatteren Andrzej Tichý skriver begge romaner som tar for seg det vi av mangel på et bedre ord kan kalle «verdensmaskinen»: En abstrakt tilstedeværelse som kontrollerer og styrer alt og alle, og som virker umulig å unnslippe. Deres bøker fremstår som forsøk på å oppfinne motstandsformer, som på tross av sin tilsynelatende mislykkethet kanskje kan lære oss å leve i en verden hvor alt henger sammen med alt.

Virkelighetens løgnaktighet

Thure Erik Lunds roman Identitet (2017) er en vill nedskrivning gjort av en tidligere forfatter ved navn Hallandsås. Med utgangspunkt i et mislykket foredrag han har holdt ved norsk senter for klimaforskning, CICERO, skriver han på en stadig utesende og masete «tekststrøm», som utforsker både hans egen fortid og den teknologisk-virtuelle fremtiden. Boken fremstår som et stykke fordreid virkelighetslitteratur hvor Lund diskuterer sin egen posisjon i offentligheten, samt tanker om den «syntetiske virkeligheten», gjennom en språklig protese (Hallandsås). Men som teksten hele tiden påpeker er fortelleren kronisk uærlig, lyvende og en ekspert på fortielser og virkelighetsfordreininger. Spørsmålet om tekstens sannhetsgehalt kommer nesten paradoksalt til syne: Er det Hallandsås skriver om seg selv, sant om Thure Erik Lund?

Andrzej Tichý

(f. 1978) er en svensk-tsjekkisk forfatter bosatt i Malmø. Han debuterte i 2005 med Sex liter luft. Siden har han utgitt flere bøker, deriblant Omsorgen (2013) og Kairos (2013, på norsk i 2018).

Identitet spiller slik virkelighetslitteraturens kort ut mot seg selv: «Når det ikke lenger skrives her inne i tekststrømmen er jeg død», gjentar han stadig vekk. Noe som ikke kan forstås på noen annen måte enn som sant. Hallandsås eksisterer kun som denne Lund-protesen, en uttalelsesposisjon som gjør det lettere å både mene om virkeligheten og ikke minst lyve om den. Slik også Karl Ove Knausgårds jeg-protese i Min kamp kun eksisterer som en uttalelsesposisjon som dør idet teksten blir et ferdig verk. Forskjellen er at det Knausgård skriver om seg selv pretenderer å være sant, og dermed blir løgn, mens Lunds fiksjoner om Hallandsås, fordi de nettopp presenterer seg selv som løgn, er sanne (løgnens sannhetssøken ble også diskutert av Kenneth Moe i BLA i juni-utgaven i fjor).

Teksten retter stadig leserens oppmerksomhet mot sitt eget tilblivelsesøyeblikk: «Denne setningen her for eksempel vil før eller siden bli forbedret. Noe den også ble, faktisk. Jeg strøk et ord i den. Nå. Men det vil ingen kunne legge merke til.» Det pekes på det øyeblikket noen satt og skrev disse ordene, et helt ærlig «her og nå», og sier i samme slengen at vi som lesere kun har tilgang på dette «her og nå» gjennom denne tekststrømmen, som Hallandsås flikker på, ordner og fordreier så mye han vil. Slik formidler Lund både språkets og romanens syntetiske tilblivelse. Det er ikke snakk om en autentisitet, et sammenfall mellom slik det var og slik det fortelles, men om en syntetisk produksjon av informasjon, som i like stor grad som alt annet er virkelig.

Abstrakte ruiner

Romanbyggverkets forhold til «virkeligheten» blir gjennom slike grep satt på prøve. Det hele snus på hodet: Virkelige setninger er ikke de som beskriver ting slik de faktisk skjedde. Språkets sannhet utgjøres snarere av totaliteten av de påfunn og løgner som formidles. Språket er materielt hevder teksten. Det vil si at språkproduksjonen innvirker på verden på lik linje med et hvilket som helst redskap, materiale eller fysisk bestrebelse. Det falske er virkelig.

Ideen om språkets «syntetisk-materielle virkelighet», og romanens andre «hjemmesnekra» teorier, svinger mellom å hevde universalitet og å beskrive en tiltagende abstrahering av verden:

«Abstraksjoner og all slags fiktive forestillinger infiltrerer uopphørlig realitetene, omformer verden, drar den med seg, videre innover, inn i seg og sitt virke, hvor det en gang så fiktive blir omdefinert, til noe konkret, tydelig, ubetvilelig, mens den virkelige verden, og menneskene der blir sekundære, mens det er det [sic] denne drømmeverdenen som blir troverdig og sann.»

Det er med andre ord ikke snakk om en iboende sannhet i verden, men en prosess som kjennetegnes av at, for eksempel, abstrakte symboler, digitale koder og børsfall har blitt viktigere, og virkeligere, enn tingene som produseres, distribueres og forbrukes. Som Hallandsås sier det: «Alt annet blir drøm, innbilning, lettvint flukt, mediale tidsknusere og bygderomantikk, selv om det aldri så mye er virkelighetsnært, analogt og fysiskt[sic].»

Dette nye «fiktiviserte forbrukeriet» er ifølge Hallandsås også en tiltagende ruinproduksjon. Ikke utelukkende i den forstand at masseforbrukets avfallsprodukter og slagg truer med å (bokstavelig talt) oversvømme oss, men også fordi menneskets «jeg» ikke kan overleve den voldsomme produksjonen av «fiktivisert» identitet. Ved alle handlinger, tanker, følelser og interaksjoner hefter det etter hvert en informasjonsbit, et parallelt uttrykk som sier noe om «hvem du er». Og det er dette som er den internasjonale kapitalismens virkelighet: Ikke den faktiske handlingen, tanken eller følelsen, men denne tallkombinasjonen, de binære tallene, børsendringene, markedsanalysene. Det er denne parallelle virkeligheten som er verdens sjel, det er den som setter kroppene i bevegelse, kaster dem ut i fattigdom, arbeidsledighet, lykkerus, depresjon og krig: «Selv om alle disse bygningsmasser i sitt ytre og i sin fysiske oppbygning skulle anta å ha realøkonomisk verdi, så er det allikevel det abstrakte vesenet i dem som er verdifullt.» «Virkeligheten» må se seg forbigått av noe mer virkelig enn virkeligheten selv. Og denne nye virkeligheten er en virkelighet av allerede døde, allerede forsteinede ruiner.

Zombie-identiteter

Det er kun et tilsynelatende paradoks at identiteten, som i møte med denne abstrakte verdensmaskinen må gi tapt, samtidig har fått en stadig mer sentral posisjon på alle områder av samfunnet. Instagram, politikere hvis fremste kvalitet er at de «er seg selv» og avisoverskrifter som tiltaler deg direkte, er alle eksempler på denne parallelle virkelighetens identitetsproduksjon, hvis fremste egenskap er statistikk- og algoritmebidrag. Jeget omgis av «språklig-materiell» virkelighet som stadig danner nye, intrikate jeg-mønstre i den syntetiske strukturen, som gradvis tar over jegets plass som den handlende. Den ville utbasuneringen av allslags identiteter er en direkte foranledning til identitetens krise, snarere enn omvendt. Som prateprogrammenes stadige insistering på at dette er «nær og intim» tv som tar deg tett inn på kjendisenes tanker og følelser, alt mens kjendisenes selv bruker anledningen til å spisse sin merkevare.

Noe lignende skjer med Hallandsås, som etter hvert forsvinner ut av teksten og erstattes av tekststrømmen selv. Identitet, andre bok, som utgjør Idenitets siste 20 sider (etter at boken så å si har restartet) begynner slik: «Jeg er død. Jeg er ikke lenger i live. Allikevel lever jeg. Ved hjelp av språklige føringer nedlagt i et digitalt allvesen, med private algoritmer kan jeg fortsatt makte å utløse strømutladninger.» Den abstraherte virkeligheten er en endeløs og grenseløs produksjon av død, av levende døde, av zombietilværelser, en voldsom produksjon av språklige konstruksjoner, «jeg er», «vi er», syntetiske identiteter som ikke kan drepes, fordi de allerede er døde.

En minnes Marxberømte ord: «Kapitalen er dødt arbeid. Den kan som en vampyr bare holde seg i live gjennom å suge inn levende arbeid, og jo mer arbeid den suger inn, desto mer lever den.» Men nå er zombien en bedre metafor (noe Hollywood har fått med seg), for et system som ikke evner å produsere noen nye livsformer. Kun en forflatning av alt levende, en aldri hvilende jakt etter nye hjerner å fortære, nye uutforskede skogområder å legge brakk, nye dyp å bore, nye drømmer å eie. Zombien vil ingenting, annet enn å konsumere, for på ny å konsumere.

Intermesso

Både Kafkas K. og Lunds Hallandsås insisterer på en konfrontasjon med det uendelige systemet av forordninger, algoritmer og kommandoer. En konfrontasjon som aldri finner sted, som ikke kan finne sted, for makten er alltid et annet sted, i et annet rom. Som når demonstranter marsjerte mot Pentagon for å stoppe krigen i Vietnam i 1967. Etter flere trefninger med politi og militære, klarte et tjuetalls demonstranter å storme bygningen, sentrum av det militær-industrielle kompleks. På innsiden ble de stående og se på det som var en ganske vanlig foaje, tømt for mennesker for anledningen, før de ble geleidet ut av politibetjenter. Konfrontasjonen uteble, krigen fortsatte, motstanden fortsatte. Eller: Konfrontasjonen uteblir, krigen fortsetter, motstanden fortsetter.

I likhet med K. i Slottet blir også Hallandsås omsluttet av det abstrakte maskineriet, og i likhet med Kafkas roman ender også Identitet midt i en setning. Hallandsåsunnasluntring, hans mange løgner og tilsnikelser som skulle beskytte ham mot å bli totalt fortært, viser seg å være en lite effektiv strategi. Her ser vi også behovet for en form for motstand, en form for mot-kraft som kan konkretisere det abstrakte maskineriets allestedsnærvær. Det er denne utkrystalliserende motstanden, som en måte å tydeliggjøre både makten og seg selv, vi finner hos den svensk-tsjekkiske forfatteren Andrzej Tichý.

Systemet er en kropp

Tichý er mest kjent i Norge for Kairos (2013, på norsk i 2018), en poetisk elegi over den forfeilede motstandens historie, med selvmordet som et ledemotiv. Bokens kanskje tydeligste gjennomgangsmelodi er en følelse av at tiden man fødes inn i er en floke man ikke kan komme seg ut av:

«Livet er fuldstændigt indviklet og indfiltret. En slags økonomisk fatalisme hersker, som tildeler den enkelte, hvor meget han end stritter imod, en bestemt funktion, en interesse og en karakter. Det er ligegyldigt hvordan denne tilstand er opstået – den findes, og ingen formår at undslippe. Men kernespørgsmålet er hele tiden dette: Findes der noget sted en kraft, stærk, og frem for alt livskraftig nok til at ophæve denne tilstand? og hvis ikke: Hvordan kan man undslippe?»

Kairos, og Omsorgen som kom ut samme år, kan leses som svingningene til den samme pendelen. En pendelbevegelse mellom depresjonens handlings- og fremtidsfravær, og den politiske handlingens driv mot å forme fremtiden. Hele tiden søker Tichýs bøker motstandens livsvilje. Kairos i historien, Omsorgen i hverdagen.

I likhet med Identitet og Kairos beskriver Omsorgen et maskineri som uopphørlig vikler seg inn i kroppen, i tankene og følelsene. Her finnes det ingen sfærer som ikke allerede er blitt en del av de tingliggjørende systemene: «Vi er bare forskellige måder at leve på. Ingenting vil nogensinde få en ende. Alt. Systemer dannes. Nej.» Språket er poengtert, uten nykker, messende og fragmentarisk, som for å mime depresjonen som henger som en sylskarp tåke over teksten: «Omsorgen breder sig ikke. Vinder ikke frem. Det begynder med et punkt som uendelig langsomt bevæger sig i en bestemt retning. Efterlader et spor. Den tegner en linje. Omsorgen breder sig ikke.» Omsorgen har ikke noe narrativ, men beskriver jegets forsøk på å få hverdagen til å gå rundt etter det vi antar er hans kone har tatt livet sitt. Ståltråden hun brukte til å henge seg kommer stadig tilbake, ikke bare som et traumatisk minne, men også som en mulighet.

Den knugende depresjonen sammenstilles med et system som sprer seg som en gass, som i likhet med slottet til Kafka og den syntetisk-materielle verdensmaskinen til Lund, ikke har noen grenser og strekker seg inn i alle åpne hulrom: «Men hvori består maskineriet? Det begynder igjen. Overfladerne vil føles svampede og bløde og ukontrollerbare mod din hud. Det er bare kropsdele som berører hinanden.» Forskjellen hos Tichý er at systemet ikke er abstrakt, langt der oppe, men kroppslig og konkret, som et svampaktig blodomløp som sprer sin gift mellom kroppene: «Beskriver systemet. Løgne. Det uforståelige er at det drejer sig om krop og intet andet. Alt er kropsdele. Alt er koblet til blodet.»

Behovet for en bordkant

Hos Tichý er systemet kroppsliggjort og kroppen system-gjort. Det gjør ikke bare beskrivelsene av dette altomfattende systemet mer sanselig, det gjør også behovet for motstand mer akutt. Men hvor ligger motstanden når systemet allerede har omsluttet alt, når det ikke finnes noen utvei, og tankene kun er forlengelser av den giften som spres i alle kanaler: «Men her. I maskineriets vold. Vil man jo det man ikke vil.»

Omsorgen sirkler rundt gjentagelser som går som maniske refreng gjennom teksten. Hver gang de gjentas er det med en ny variasjon, slik at tankestrømmen både står på stedet hvil og samtidig beveger seg. På en av de første sidene nevnes Alexandr Solzjenitsyns bok GULag-arkipelet, og en setning han skrev for å forklare at han hadde ventet så lenge med å utgi skriftene sine: «Pligterne over for levende personer har vejet tungere end pligterne over for de døde». Omsorgens store konflikt kommer til uttrykk i den kampen som kjempes med denne setningen: Den lidelsen og smerten, det tapet og den meningsløsheten som historien, krigene, kapitalinteressene og grådigheten har påført, og fortsetter å påføre menneskene og verden, er den mer virkelig enn en bordkant? Veier pliktene overfor de døde tyngre enn pliktene overfor de levende, eller forholder det seg motsatt? Der Kairos skrev seg inn i de døde og fortaptes historie, er Omsorgen fortellingen om de levendes kamp.

Eller, for å stille spørsmålet på en annen måte: Hvor finner man handlingsrommet, muligheten for motstand? I en direkte konfrontasjon med den språklig-materielle, endeløse zombiemaskinen, eller i forsøket på å gripe det konkrete, barn som leker, arbeidets bevegelser, en bordkant? Behovet for dette sistnevnte synes gjennomgripende i Omsorgen: «At en bordkant har større realitet end en civilisations historie.» Overfor det som for jeget i Omsorgen fremstår som et endeløst arkipel av fengselsceller, hvor depresjonen og selvmordet aldri er langt unna, er det barna og deres behov, samt alle de konkrete tingene fortelleren omgir seg med, som evner å «spre omsorgen». I møte med det endeløse og abstrakte er det det begrensede og fastsatte som er redningen.

Å konkretisere

Verken Lund, Tichý eller Kafka makter å beskrive «systemet», «maskinen» eller «slottet» på en måte som gjør det konkret. Og dette er muligens hele poenget. Ved å forbli abstrakt evner makten også å forbli potensielt endeløs, åpen for å legge under seg stadig nye områder. Landmåleren har samme mål som streiken og blokaden, okkupasjonen og boikotten: å gjøre makten konkret, tvinge den til å vise seg, komme ut av sin abstraksjon. For da blir det plutselig mulig å ta stilling, gjøre motstand, og dermed også selv bli konkret, avgrenset og tydelig. Der Kafkas K. og Lunds Hallandsås lar seg vikle inn i maktens nett, for selv å bli abstrakte og utflytende, makter jeget i Omsorgen å holde fast ved noe konkret, noe som hele tiden minner jeget på at det ikke kun er en svevende partikkel i et uendelig system. Denne påminnelsen er opplevelsen av et «vi» som er radikalt annerledes enn de syntetiske vi-konstruksjonene Lund beskriver i Identitet. Det er ikke et «vi» med rettigheter og krav det retter mot staten eller en annen abstraksjon, men et «vi» som innebærer konkret ansvar, og ikke minst, omsorg: «Jeg oplever det uafbrudt. Gennemlever sorgen. Igen og igjen. Børnene sidder med til bords. Der er frygtelig stille. Men man kan høre dem. I live nu.»


Litteratur

Kafka, Franz. Slottet. Oversatt av Carl Fredrik Engelstad. Oslo: Gyldendal, 1950.

Kafka, Franz. Prosessen. Oversatt av Paul Gjesdahl. Oslo: Gyldendal, 1962.

Lund, Thure Erik. Identitet. Oslo: Aschehoug, 2017.

Tichý, Andrzej. Kairos. Oversatt til dansk av Julie Sten-Knudsen. København: Arena, 2016. (Denne boka foreligger også på nynorsk, oversatt av Gunstein Bakke og utgitt på Samlaget i 2018, men denne hadde jeg ikke for hånden, journ. anm.)

Tichý, Andrzej. Omsorgen. Oversatt til dansk av Andreas Vermehren Holm. København: Forlaget Virkelig, 2016.


Johannes Grytnes (f. 1994) er frilanser og seminarleder ved UiB.


BLA 4/20.