I Agota Kristofs romantrilogi settes forfatterens tospråklighet og voldsbruk på prøve, skriver Peter Strassegger: «Språket hennes er voldelig mot seg selv. Karakterene er voldelige mot seg selv og andre, ja, men det er først gjennom Kristofs språk at volden blir drepende.» Foto: Ulf Andersen/Getty Images.

Dette språket holder på å drepe morsmålet mitt

Ungarsk-sveitsiske Agota Kristof er aktuell i Norge med sin trilogi om tvillingparet Lucas og Claus. Kan volden i denne trilogien forstås i lys av at Kristof var en tospråklig forfatter? Og er tospråklighet en ressurs eller en hemsko når man ønsker å skrive?
22.04.2020 - 15:32

Da jeg begynte å skrive, var jeg opptatt av at jeg var tospråklig. Kanskje fordi jeg ikke beherska norsk særlig godt, krevde jeg at dette utenforskapet skulle være en ressurs. Dette var på begynnelsen av 2000-tallet, en tid da det fortsatt hang igjen en del optimisme i store deler av Europa etter kommunismens fall på begynnelsen av 90-tallet: Østblokklanda var blitt «frie», EU utvidet østover og brakte tilsynelatende med seg stabilitet og økonomisk optimisme. Det overnasjonale ble viktigere enn det nasjonale, noe som ga mange, inkludert meg, en følelse av en felleseuropeisk identitet. Jeg husker det som en tid da det ikke så så verst ut for verden, en tid da den store fortvilelsen vi befinner oss i nå, bare var abstrakte, grunnløse fremtidsscenarioer som raskt ble feid til sides av enda mer optimisme og fremtidstro. Vi fryktet ikke klimaendringer med stadig mer irreversible konsekvenser, fremvoksende nasjonalisme, eller unntakstilstander som følge av en viruspandemi, slik vi ser i dag. Nasjonal selvforsyning? Bevaring av landets kornlager? Det var ting som ikke trengtes, i hvert fall husker jeg det slik at transnasjonalt samhold og globalisering/glokalisering skulle hylles og støttes opp om, og at alt som kunne assosieres med dette, inkludert tospråkligheten, skulle sees fra den fordelaktige siden. Siden jeg selv er tysk-norsk tospråklig som følge av min oppvekst i Østerrike, ble rikdommen ved å være flerspråklig en naturlig del av min tidlige utforsking av språket. Jeg husker at jeg ble særlig betatt og smigra av at forskningen indikerte at tospråkligheten kunne gi både høyere IQ, kreativitet og metaspråklig bevissthet.

I det siste har jeg derimot begynt å forkaste deler av min tidligere positive omfavnelse av tospråkligheten. Dette henger ikke bare sammen med Covid-19 eller at fremtidstroen har blitt erstattet av en dystopisk fortvilende tidsånd. Det henger også sammen med at jeg har begynt å beherske det norske språket. For først nå har det gått opp for meg at denne «beherskelsen» også har medført et tap av mitt opprinnelige tyske morsmål. Alt lar seg ikke oversette mellom språkene. Det er det som har begynt å gå opp for meg. Måten språket er strukturert på, preger hvordan vi oppfatter verden. Hvordan man ser og vurderer ting varierer alt ettersom hvilket språk som er ens morsmål, og det uoversettelige mellom språkene gjelder alt fra den vage «språkfølelsen» til den konkrete bruken av idiomer. Jeg har lagt merke til at de norske idiomene tar livet av fyldigheten i mine opprinnelige «tyske» bilder; gradvis overskygger de det verdensbildet jeg hadde fått inn fra barnsbein av. I stedet for å se på tospråkligheten som et festskrift for den kosmopolitiske verden, har jeg nå begynt å se på den som en pågående kamp mellom språkene der utfallet slett ikke trenger å være bra. Og slagene står blant annet om de mentale bildene som ligger innbakt i språkenes strukturer. Tospråklighet er for meg nå mer som en fortelling om to tvillingbrødre der den ene er sterk og den andre svak, og der den ene alltid vil ta rotta på den andre og gjøre ham til en krøpling.



Artikkelen er 3841 ord lang.

Du må være abonnent for å kunne lese denne artikkelen

  • Ordinært abonnement
  • Privatabonnement
  • Korttidsabonnement