Utsnitt av Fanscisco de Goyas "La romería de San Isidro", 1819–1823.

Dåm og duende

Hva er det vi søker i musikken? Er det skjønnheten, sannheten, melankolien? Er det øyeblikket av befrielse? Hva er det som åpenbarer seg i en kunstopplevelse, spør poet Karin Haugane.
18.03.2020 - 12:45

Den andalusiske flamencosangeren Manuel Torre sa en gang til en annen sanger: «Du har stemme, du har stil, men du får aldri suksess, for du har ikke duende.» Eller da han hørte de Falla spille sin egen «Nocturno del Generalife»: «Alt som har svarte lyder er duende.» Disse mørke lydene er mysteriet, røttene som stikker dypt i mudderet vi alle kjenner og forstår, det mudderet som gir oss kunstens substans. En mystisk kraft, som alle føler, men som ingen filosof kan forklare. Garcia Lorca hørte en gang en gammel gitarist si: «Duenden er ikke i halsen, den klatrer opp inne i deg, helt nede fra fotsålene.» Det er ikke et spørsmål om evne, men om sann og levende stil, om blod, om å hente opp en eldgammel kultur, et liv, som skapende handling. Denne kraften har ingenting med tvilens demon eller destruktive kristne djevler å gjøre. Snarere er duenden mørk og skjelvende, en gemyttlig, melankolsk demon, som kan flykte ut langs kanalene for å høre fulle sjømenn synge, men som raste mot Sokrates da han drakk giften. Hvert menneske og kunstner klatrer i sitt fullkommenhetstårn ved å kjempe med sin duende. Engelen gir lys, forsvarer, avverger, forutsier, blender, gir nåde. Musen dikterer, gir form, holder seg på avstand, oppmuntrer og snapper av og til til dikteren og vekker opp forstanden i ham, som er poesiens fiende. Dikteren mener å høre musens stemme, mens duenden må vekkes. Den brenner i blodet, utmatter, avviser alt det søte vi har lært, og ødelegger stil som ikke er autentisk.

Sør-Spanias store kunstnere, flamencodansere og sangere, vet at ingen følelse er mulig uten at duenden er der. De kan narre folk, de kan skape illusjonen av at de oppnår duende uten virkelig å ha den, som forfattere og malere vil kunne bedra deg, men vi narres bare om vi er så sløve at vi vil bedras.



Artikkelen er 2309 ord lang.

Du må være abonnent for å kunne lese denne artikkelen

  • Ordinært abonnement
  • Privatabonnement
  • Korttidsabonnement