I året som gikk er av en eller annen grunn de fleste blitt enige om at barn, fødsel og formødre er greia. Likevel har det det ikke vært gjenlyd i uttrykket, men et kor av forskjellige stemmer. Poetene skriver på sin egen, distinkte måte.» Dette mener Eirik S. Røkkum om et lite utvalg av poesiutgivelsene fra 2019.

Poesiåret 2019: et tilfeldig utvalgt kakestykke

Fjorårets diktutgivelser var prega av pupp og pappaer, og tematiserte hva som er det vesentlige i livet – men når vi oppsummerer, risikerer de å bli banale?
15.01.2020 - 10:39

Jeg sitter på tannlegekontorets venteværelse og finner ingen trøst i samtidspoesien. Men hvem er det som søker trøst i poesi nå til dags, hæ? Er det ikke urimelig, som om jeg skal forvente at litteraturen er skrevet for min livssituasjon, m.a.o. En døgenikt av Joseph von Eichendorff? Eller er jeg en elendig leser, som ikke leser langsomt nok eller med nok forfina følsomhet?

Saken er at jeg dømmer samtida på feil grunnlag. Jeg husker nemlig med gru perioden 2016–2017, da poesien sto for meg som lite annet enn avokado, popkultur, anekdoter og banale tablåer, eller Instagram-dikt à la Trygve Skaug som er mer ordspill enn noe annet. Da derfor Carina Elisabeth Beddari i Morgenbladet slakta en bøling diktdebutanter samme år grunna deres begrensa litterære register («Poesiens gjenlyd» 25.8.2017), bredte det seg velvære i hele kroppen; at øksa falt, føltes etterlengta og fullstendig fortjent.


Artikkelen er 3321 ord lang.

Du må være abonnent for å kunne lese denne artikkelen

  • Ordinært abonnement
  • Privatabonnement
  • Korttidsabonnement