Framtidens kropper

I Yoko Tawadas "The Emissary" er ikke framtiden apokalypsepreget, men i et tredje sjikt mellom dystopi og utopi, skriver Sissel Furuseth.
04.12.2019 - 11:06

Da jeg nylig gjorde research til et foredrag om klimafiksjon, kom jeg tilfeldigvis over Yoko Tawadas kortroman Kentoshi (2014), eller mer presist Margaret Mitsutanis engelske oversettelse The Emissary [Sendebudet], som i fjor mottok The U.S. National Book Award for Translated Literature. Det er ikke ofte jeg blir oppløftet av å lese bøker om sivilisasjoner i forfall, men Tawada gestalter naturkulturens utvikling med en så bisarr fysiologisk tilstedeværelse at man som leser kjenner seg berørt langt inn i cellestrukturen.

I The Emissary møter vi barneskoleeleven Mumei og den skrivende oldefaren Yoshiro, som lever i Tokyo tre generasjoner frem i tid, der naturkatastrofer og radioaktiv forurensning har transformert både landskap, klima, språk og kropper. Den over hundre år gamle Yoshiro, ute av stand til å dø, er på daglige løpeturer med leiehund, og tar seg av hus og hjem, mens det forkrøplede oldebarnet med forstørret skjoldbruskkjertel og svekket benstruktur har problemer med å ta til seg næring. Vi får ingen eksplisitt beskrivelse av kjernekraftulykken som har rammet landet, men skolebarnas fysiske plager snakker sitt tydelige språk. Mumei blir likevel ikke skremt når tennene hans ramler ut mens blodet renner. Tvert imot besitter barnet en stoisk ro og mystisk livsvisdom som både oppmuntrer og skremmer oldefaren:  



BLA 11-12/2019. 4.12.2019


Artikkelen er 1605 ord lang.

Du må være abonnent for å kunne lese denne artikkelen

  • Ordinært abonnement
  • Privatabonnement
  • Korttidsabonnement