Foto: Forlaget Oktober.

Dødssynder i sommersol

"Muriel Sparks skarpe, stiliserte skildring av den på sekstitallet fremvoksende kjendiskulturen ga en merkelig gjenklang da jeg leste "The Public Image" i sommer", skriver Leif Bull.
04.12.2019 - 11:03

Muriel Spark er en av de forfatterne jeg leser med mest glede. Den slepne prosaen, den elegante humoren, den stramme komposisjonen, den lekne kunstferdigheten danner et kjølig og glatt skall over noe rasende og utemmelig som ligger gneldrende på lur, en indre spenning som gjør bøkene hennes både lette og vektige, sjarmerende og forstyrrende. Derfor tok jeg med The Public Image (1968), en roman om en britisk filmstjerne og hennes bitre ektemann som lever i et glamorøst sekstitalls-Roma, til Syden i sommer. Perfekt sommerlektyre, antok jeg. Fullt så enkelt var det ikke, skulle det vise seg. Jeg hadde ventet sofistikert og stilig retromoro, og det fikk jeg for så vidt, men jeg fikk også en utilsiktet, men uforsonlig og ubehagelig kommentar til min egen samtid, til sosiale medier og høyrepopulisme, drøyt femti år etter at romanen først ble gitt ut.

Skotske Muriel Spark er ikke et spesielt kjent navn her til lands, men i Storbritannia regnes hun blant de største av landets forfattere i annen halvdel av forrige århundre, en man snakker om i samme åndedrag som Graham Greene og Evelyn Waugh. Og i 1968, da The Public Image altså kom ut, var hun etablert som en litterær stjerne – en slags kjendis – både i Storbritannia og USA. Rik og berømt flyttet hun til Roma, en by hun som katolsk konvertitt kjente en spesiell dragning mot. Mellom skriveøktene menget hun seg med en glamorøs blanding av kunstnere, bohemer, aristokrater og generelt velstående briter og amerikanere i utlendighet. Det er et slikt La Dolce Vita-aktig Roma hun skildrer i The Public Image, en by full av rike, vakre, vellykte mennesker fra showbusiness og omegn, men også av en sladderpresse som iscenesetter de syv dødssyndene som en ukentlig såpeopera med byens berømtheter i ensemblet, og et publikum like ivrig etter å lepje i seg hver minste skandaleskvett.




Artikkelen er 1505 ord lang.

Du må være abonnent for å kunne lese denne artikkelen

  • Ordinært abonnement
  • Privatabonnement
  • Korttidsabonnement