Foto: Thomas Waagstrøm / Irmelie Krekin

Vilje til avmakt

Har vi lettere for å identifisere oss med gjerningspersoner enn ofre? I vårt samfunn tyder mye på at svaret er ja. Dette gir implikasjoner for vår evne til å stå opp mot urett og overgrep, skriver Tora Ask Fossen.
01.11.2019 - 13:40

Etter å ha lest den kritikerroste og prisvinnende Sara Stridsbergs mye omtalte roman Kjærlighetens Antarktis, som kom ut på norsk tidligere i år, stilte jeg meg spørsmålet: Mangler vi et begrep om avmakt i vår tid? Samtidig som vi i utstrakt grad vier oppmerksomhet til gjerningspersoners psykologi, noe for eksempel kriminalsjangerens popularitet illustrerer, synes det vanskelig for mange av oss å relatere til offerets opplevelse. Hva om offerets avmakt peker på et eksistensielt vilkår som angår oss alle?

Kort sagt handler Stridsbergs roman om det brutale drapet på den prostituerte kvinnen Kristina, kalt Inni, der selve dødsøyeblikket ikke opphører med å gjenta seg gjennom de om lag 300 sidene. Det spesielle med boka er at den bryter fullstendig med de formlene som vanligvis gjelder for kriminalsjangeren: For det første går gjerningspersonen fri – vi får dessuten vite minimalt om ham – og for det andre utviser ikke offeret noen overlevelsesvilje. I flere anmeldelser av romanen ble det påpekt hvordan Kristina nærmest frivillig går med på drapshandlingen, at hun overgir seg til morderen, om ikke av fri vilje, så heller ikke av ren tvang. Nettopp denne ambivalensen – at det fremstilles som om hun nærmest lar seg drepe frivillig – fremsto som en uløselig knute i flere av anmeldelsene. Spenningen knyttet seg ikke til gjerningspersonens handlinger, men til offerets handlingsrom: Kunne hun ha gjort mer for å unnslippe drapet? Og i så fall, hvorfor gjorde hun det ikke?



BLA 10/19. 23.10.2019.


Artikkelen er 3558 ord lang.

Du må være abonnent for å kunne lese denne artikkelen

  • Ordinært abonnement
  • Privatabonnement
  • Korttidsabonnement