Illustrasjon: Bildene brukt av Charles Darwin for å illustrere "avsky" i boka "The Expression of the Emotions in Man and Animals", 1872. Kilde: Wikimedia.

Førsteklasses avsky

BLA inviterer engasjerte skribenter til å plukke fra egen hylle. "Hva slags materiale er egentlig følelser i litteraturen laget av?", spør Ylva Østby.
07.11.2019 - 10:42

Litteratur vekker følelser. Tristhet, nysgjerrighet, spenning, glede. Men hvordan er det egentlig mulig at litteraturen kan virke så sterkt på oss, og hvorfor oppsøker vi stadig de emosjonelle berg- og dalbanene? Hva slags materiale er egentlig følelser i litteraturen laget av? En novelle jeg kom over for snart to år siden, vekket så kraftige, motstridende følelser i meg, at det fikk meg til å lure: Hva er vitsen med å få leseren til å brekke seg, annet enn for sjokkeffekten det gir?

Forfatteren av novellen er japanske Sayaka Murata, som er mest kjent for sin forunderlige roman Convenience store woman (2018), som kommer på norsk på nyåret, i Magne Tørrings oversettelse. Men det er ikke denne det skal handle om her. For en tid tilbake kom jeg over antologien «Freeman’s: The future of new writing» (2017). Der fant jeg Muratas novelle «A first-rate material», hvor hun introduserer oss for et materiale som i sannhet er førsteklasses, utsøkt, og eksklusivt – og avskyelig.

I begynnelsen er det bare snakk om en genser. Nana har tatt den frem fra bakerst i skapet, for å imponere venninnene på kafé. Den er dyr og flott, det glinser luksuriøst i materialet. Hun har måttet ta opp forbrukslån for å få råd til den. Nei, det er ikke snakk om verken kasjmirgeit eller vikunja, men noe enda mer verdifullt: Den er laget av menneskehår, hår fra døde mennesker. Allerede her kjenner jeg at det vrir seg i meg – og verre skal det bli. Men i novellen er det ingenting ekkelt med dette. Det er min reaksjon som er utenfor normen, skal det snart vise seg.

Nana oppnår de ønskede beundrende blikkene, men alt er likevel ikke fryd og gammen, for hun skammer seg over forloveden Naoki, som ikke kan fordra gjenbruk av materialer fra døde mennesker. Venninnepraten beveger seg inn på det forestående bryllupet mellom Nana og Naoki, og hun må vedgå overfor dem at hun verken får giftering av tenner eller møbler lagd av bein og hud til den nye leiligheten de skal flytte inn i sammen. En av venninnene jobber i en møbelbutikk, og når Nana senere kommer dit for å velge ut ting, må hun altså, av hensyn til den sære forloveden, holde seg unna alt det menneskelige: spisestuestoler laget av knokler, suppeskåler av hodeskaller, og så videre. Det at hun må velge blant de billigere alternativene, uten menneskerester, gjør at hun føler seg mindreverdig og utenfor.

Jeg sa at i novellen er det ingenting ekkelt med dette. Der er det å gjenbruke menneskeknokler, hud og hår en måte å vise respekt for den avdøde, vise at vedkommende fortsatt er nyttig blant de levende. «Vi er alle materialer – og det er fantastisk!»

Man kan lese novellen som en moralsk fabel, hvor normene vi i fellesskap bestemmer oss for at skal være gjeldende, settes i søkelyset. Den enes veganisme, den andres menneskegjenbruksaversjon, så å si. Ikke minst kan man se på den som en kritikk av det materialistiske samfunnet vi lever i. Noen vil kanskje innvende at det høres ut som noe som ikke er mer enn en fiks idé. Men det er ikke det spekulative aspektet i seg selv som griper meg med novellen. Det er hva jeg føler, som interesserer meg. Hva leseren føler.

Vanligvis tenker man kanskje ikke på leserens følelser som vesentlig for innholdet i en tekst. Karakterene i teksten føler sitt, og vi lesere står utenfor og føler, vi også, men atskilt fra teksten. Ansiktene våre er klint inntil glassruta, med snørr og tårer utover det hele, men vi slipper ikke inn.

Vi kan føle glede eller tilfredsstillelse, eller sågar entusiasme over å lese noe vi synes er vakkert. Vi kan føle spenning som reaksjon på noe som utspiller seg i handlingen. Vi kan bli rørt. Vi kan føle med karakterene, for eksempel når vi føler med Nana i ydmykelsen over å måtte kaste menneskehårgenseren i søpla, fordi forloveden fersker henne med den.

Men den følelsen som meldte seg hos meg med absolutt størst styrke, i alle fall ved første gjennomlesning, var avsky. Jeg kjenner fortsatt hvordan vemmelsen bølger gjennom kroppen min, spesielt når Nana beundrer en usedvanlig vakker lysekrone laget av fingernegler:

«Warm light, somewhere between pink and yellow, filtered out through the nails. How happy I would be sitting down to a special dinner with Naoki beneath such a chandelier, with soup in those skull dishes on the table!»

Jeg kjenner svelget tetne, jeg kjenner musklene i ansiktet mitt dra overleppa opp mot nesevingene. Avsky er en så umiddelbar følelse at den er vanskelig å hindre, til tross for at jeg lar meg rive med i fortellingen, hvor alt dette som i vår verden er motbydelig og forkastelig, tross alt er vakkert og naturlig.

Charles Darwin forklarte avsky som en opprinnelig beskyttelsesmekanisme mot giftig eller fordervet mat.1 Bevegelsene rundt munnen har utviklet seg for å hurtig kvitte oss med det potensielt skadelige, og sammentrekningene rundt nesa beskytter oss mot lukta. Ingen blir riktignok spist i novellen til Murata, men den avskyen vi føler mot andre ting enn mat, har likevel samme biologiske utspring, ifølge Darwin. Følelsene sitter i kroppen. Men kroppen kan vel ikke være i en tekst? I blekk på papir?

Jo, det kan den, gjennom leserens følelser. Og i dette tilfellet i særlig stor grad. Det er her leseren, det vil si jeg, går gjennom glassveggen og slipper inn. For avskyen som utspiller seg i meg som leser, får en viktig funksjon i teksten. Ikke kun som pirrende effekt, slik avsky ofte virker i horror-litteratur. Det er mye mer i spill her. Avsky signaliserer avstand, at man for alt i verden må fjerne seg fra noe. Som leser er jeg på nippet til å se vekk, eller til og med legge fra meg boka, på grunn av den kroppslige reaksjonen den gir meg. En følelse som er tilsynelatende helt motsatt av følelsene til Nana.

En følelse av avstand går igjen mellom Nana og Naoki. Hun føler avstand til Naoki, som vil bestemme over henne og ikke tar hennes følelser på alvor (i tillegg til å være fysisk fraværende mye av tiden). Han føler fjernhet fra Nana, som ikke forstår ham, og til sin avdøde far, hvis hud snart skal spille en avgjørende rolle i fortellingen (men som jeg skal unngå å røpe her). I en krangel dem imellom, om hvem som burde ta hensyn til hvem, argumenterer Nana med at det å bruke menneskehår burde være mye mer naturlig for oss enn å bruke hår fra geiter (Naoki har på seg en kasjmirgenser); det er et materiale som står oss nær, sier hun. «Ja, det er nettopp derfor det byr meg imot,» svarer han. Den menneskelige nærheten er vanskelig for ham. Og mens jeg leser dette, kan jeg kjenne på empatiske følelser for Nana, samtidig som jeg kjenner på kroppslig avsky, i likhet med Naoki. Jeg føler to motstridende ting, og bringer dermed de to karakterene sammen.

Etterhvert er det dessuten som om det begynner å snu, jeg aksepterer gradvis de grusomme beskrivelsene som noe vakkert, og som uttrykk for nærhet og tilknytning. På et punkt i novellen er det som om avsky og tilknytningsfølelser nærmest roper ut av teksten i kor, insisterende, når den menneskelige (material)nærheten når sitt høydepunkt. Kontrasten til en enkel, fysisk berøring mellom de to levende mot slutten av novellen, blir enorm.

Dynamikken i den avskyen jeg føler underveis, fremstår som en metafor for avstanden og tilknytningen de to imellom. Det spesielle med dette, er at denne metaforen er avhengig av min kroppslige reaksjon for å fungere. Den står nemlig ikke i selve teksten noe sted, slik metaforer vanligvis gjør. Mange vil hevde at også ordmetaforer binder oss kroppslig til en tekst, gjennom aktivering av representasjoner av kroppslig bevegelse og sanseopplevelser.2 Men en emosjonell tilstand utenfor selve teksten er nok enda et hakk mer kroppsliggjort.

Slik er novellen til Murata et eksempel på et ekstremt samspill mellom teksten og leserens kropp. Leseren er til stede i teksten. Hvis hun, som jeg, føler avsky, da. Det er slett ikke sikkert at alle vil føle det samme som meg. Jeg innrømmer at jeg er litt tander – jeg får brekningsfølelse av å se tegneseriespy. Og utrolig nok, enda så lett jeg brekker meg, føler jeg også estetisk nytelse over at avskyen kan virke slik i en tekst! Murata vrir avskyen ut av leseren, samtidig som språket hennes er nøkternt og enkelt.

Forholdet mellom avsky og menneskelig nærhet er det ikke bare Murata som har befattet seg med, det er jo tross alt et tema som angår oss dypt som sosiale vesener.

Bare tenk på Ødipus, som i de moralsk avskyelige handlingene samtidig viser frem, kroppsliggjør, det faktum at han ble forlatt av foreldrene sine – her er det nettopp avstanden og utenforskapet som foranlediger at handlingene blir (incestuøst) avskyelige. Avstanden og avskyen smelter sammen i det skjebnebestemte endeliktet. Eller Kafkas «Forvandlingen», hvor hovedpersonen i sin avskyelige fremtoning blir utstøtt og avvist. Eller langt mer subtilt, som i Kjell Askildsens noveller, hvor personene ofte nærer undertrykt hat og avsky mot sin nærmeste, som de samtidig er så sterkt bundet til.

Kanskje er denne bruken av emosjonell aktivering som metafor vanligere enn jeg har lagt merke til, bare i mindre ekstrem form? Nærhet og tilknytning, trygghet, blir synliggjort gjennom den kroppslige følelsen av avsky. Da er det jo passende at det i Muratas novelle er avskyen som også gir nærhet til teksten, binder meg fast, som en navlestreng mellom meg og ordene på papiret.


Ylva Østby (f. 1979) er nevropsykolog, forsker og forfatter. Hun forsker på hukommelse og epilepsi, og deltar i den tverrfaglige forskningsgruppen Litteratur, Kognisjon og Emosjoner (LCE) ved Universitetet i Oslo. Hun skriver også noveller, og utgav i år boka Passasjerhistorier.


BLA 10/19. 23.10.2019.